– Jeg ønsker en musikkscene der alle skal få muligheten til å være musikere. Men da må vi kanskje slutte å bare telle hvor mange menn og kvinner som står på scenen, og begynne å se på hvem som faktisk får muligheten til å bli værende der.(Foto: Jens Kristian Rimau)
– Jeg ønsker ikke mindre likestilling. Jeg ønsker bedre likestilling, skriver musiker Trine Duesund.
Dette er et meningsinnlegg, der avsenderen gir uttrykk for sine synspunkt og refleksjoner.
Av Trine Duesund, musiker
Jeg jobber som musiker og har spilt i ulike band siden 2015. Jeg startet karrieren i en ganske sint protestduo ved navn Dumpster Divas. Jeg husker at vi snakket om å få med flere musikere i bandet, og at vi helst ville ha damer. Vi var jo feminister.
Men det viste seg å være vanskeligere enn vi hadde trodd. Vi fant ikke nødvendigvis kvinnelige instrumentalister til det vi skulle gjøre, og etter hvert fikk vi med noen karer som kunne spille og synge om jorda sammen med oss.
Siden den gang har jeg tenkt mye på dette med kjønnsbalanse. Ikke minst fordi jeg selv er kvinne i musikkbransjen.
Jeg er både klar over og stolt av kampene kvinner før meg har kjempet, og av friheten de har gitt meg. Samtidig velger jeg ikke bandet mitt ut fra kjønnsorganet til personen. Jeg velger musikere ut fra hva de tilfører musikken.
Jeg fikk nylig en kommentar: «Du må tenke litt på kjønnsbalansen i bandet ditt.»
Jeg svarte at det gjør jeg.
For jeg ønsker også kjønnsbalanse. Jeg ønsker at kvinner skal være synlige på scener, i studioer, i band, som produsenter, låtskrivere og teknikere. Men jeg ønsker også at vi skal tørre å spørre hvorfor kjønnsbalansen er skjev i utgangspunktet.
For hva er det egentlig som skjer med kvinnene?
Ledige stillinger
«Det må være vanskelig å være så mye vekke.»
Jeg tror en av de største utfordringene for likestilling i musikken oppstår når kvinner får barn.
Men kanskje er det ikke bare musikkbransjen vi må se på. Kanskje må vi også se på samfunnet rundt den kvinnelige musikeren.
Jeg har selv valgt musikken fordi den gir meg mer frihet og mer tid med familien enn jobben jeg hadde før.
Jeg er utdannet jordmor. Jeg har jobbet i tredelt turnus på sykehus og pendlet til jobb. Det var en jobb jeg elsket, men arbeidslivet innebar også netter, helger, høyt tempo og mange timer borte fra familien.
Ingen spurte meg den gangen om yrkesvalget mitt var forenlig med å være mamma.
Men som musiker får jeg kommentarer og spørsmål nesten overalt.
«Hva sier barna til at de ikke ser mammaen sin?»
«Det må være vanskelig å være så mye vekke.»
Jeg lurer på hvorfor disse spørsmålene så sjelden stilles når far er nordsjøarbeider.
Hvis en far er borte på jobb i lange perioder, er det ofte et faktum ved yrket hans. Hvis en mor er på turné i like mange dager, kan det fort bli tolket som et egoistisk valg.
Det er dette dømmende samfunnet jeg tror vi må snakke mer om. For kanskje er det ikke alltid arbeidslivet som gjør det vanskelig for kvinner å være både mamma og yrkesaktiv.
Kanskje er det også forventningene våre til hvordan en mamma skal være.
Jeg tror en av de største utfordringene for likestilling i musikken er at kvinner opplever at de må velge mellom å bli mamma og å jobbe i teten av musikken. Ikke nødvendigvis fordi de selv ønsker å velge bort musikken, men fordi omgivelsene gjør valget vanskeligere.
Jeg har sett på nært hold hvor hårrivende vanskelig det kan være å kombinere det å bli mamma med det å være yrkesaktiv i et felt der tilgjengelighet betyr mye. Turneer. Kvelder. Helger. Reising. Uforutsigbarhet.
Og så skjer det noe annet.
Når du får barn, kan navnet ditt plutselig falle langt ned på listen over musikere man ringer.
Ikke nødvendigvis fordi du har blitt en dårligere musiker. Ikke fordi du har mistet erfaringen din. Ikke fordi du har sluttet å skrive gode låter.
Men fordi noen antar at du ikke kan.
Det synes jeg er et langt mer interessant likestillingsproblem enn at jeg står på en scene med fire menn bak meg.
For jeg har stått på scenen med fire menn bak meg og tenkt at dette er et fantastisk band. Jeg har også stått i rom der jeg har ønsket meg flere kvinner, men ikke funnet dem til akkurat det prosjektet jeg skulle lage.
Og jeg kan ikke vite hvilket kjønn de fire mennene i bandet mitt identifiserer seg som. Jeg kan heller ikke bry meg mindre om det når jeg står på scenen. Det som betyr noe, er musikken vi lager sammen.
Jeg så en kvinne som snurret plater på en fest i byen en kveld, og gikk bort og sa blidt: «I love to see a girl that spins.»
Hun så sint på meg og svarte: «I’m not a girl.»
Og nettopp. Jeg kan ikke vite hvem folk er bare ved å se på dem. Og kanskje trenger jeg heller ikke alltid å vite det.
Jeg ønsker en musikkscene der alle skal få muligheten til å være musikere. Men da må vi kanskje slutte å bare telle hvor mange menn og kvinner som står på scenen, og begynne å se på hvem som faktisk får muligheten til å bli værende der.
Hvis jeg får støtte fra en offentlig støtteordning, vil jeg selvfølgelig at det skal være fordi prosjektet mitt er kunstnerisk godt. Samtidig mener jeg at kulturpolitikken må se på hvorfor kvinnelige musikere faller fra eller får færre muligheter når livet endrer seg.
Kanskje skal vi bruke mer av likestillingsarbeidet på å sørge for at de gode mammaene også får være de hypergode musikerne de er.
For jeg tror ikke problemet er at kvinner ikke kan spille. Jeg tror problemet er at mange kvinner ikke får samme mulighet til å fortsette.
Jeg ønsker ikke mindre likestilling. Jeg ønsker bedre likestilling.
En likestilling som gjør det mulig for kvinner å bli værende i musikken. Også etter at de blir mødre. En likestilling som gir flere tilgang til scenen, uten at vi glemmer at kunstnerisk kvalitet, personlighet og musikalsk kjemi også betyr noe.
For musikk er ikke han, hun eller hen.
Musikk er oss.
Vi.
Og den.
