Et IFPI-julebord, malt av Billy Johanson. Fiksvik med hevet glass stående til høyre. (Foto: Billy Johanson / omslag på boka)

En mann som omtaler seg sjøl i tredje person

«Plateparadiset» av Sæmund Fiskvik er umulig å forholde seg til – men vanskelig å overse. I en forvirra, problematisk form serverer kaderen fra gullalderen oss Sannheten.

Kalender

BYOHP: Numinous Beginnings

28/11/2020 Kl. 12.00

Vestland

Kampenjazz Lyder Røed kvintett

29/11/2020 Kl. 20:00

Viken

Kim, alle klokker

06/12/2020 Kl. 18.00

Oslo

Cikada – Ultima 2020

19/09/2929 Kl. 16.00

Oslo

SÆMUND FISKVIK – BOK  – «Plateparadiset» (Solum bokvennen)

Dén sannheten strides mange om, kort etter utgivelsen. Og den er mer enn slitsom å ettergå, så mangslungent presentert den er i denne boka.

«Plateparadiset» tråkker langs nyere musikkbransjehistorie som er både anekdotisk og politisk veldig interessant. I hovedtrekk følger vi Sæmund Fiskvik fra 70-tallets intense ml-bevegelse (musiker i Isenkram, plateselskapet MAI), via oppstart av sammenslutninga FONO og direktørjobb i IFPI – så rettighetsarbeid i land som Kenya og Vietnam, før opprettelsen av den nyere produsentforeninga NORA. Innimellom her er det en helvetes mye styr og konflikter. Gullalderen som han skriver om var den tida da platesalg fortsatt var en vei til muligvis ganske stor inntjening. Og dermed grunn til å kjempe om.

Noen (se forfatterens eget forsvar her) anklager Fiskvik nå for post mortem æresdrap. I samme debatt påstås det dessuten at han unndrar seg ansvar for ubehageligheter han sjøl har påført andre, og framhever seg sjøl der han seiret, eller nøt å tvinge kampen inn i utmattende runder.

Sæmund Fiskvik (Foto: Privat)

Det siste stemmer i det minste til gangs, i denne boka. Og dog gir tonen og omgangsformer fra den gang han satt og sjefa grunn til å puste letta ut. – Gudskjelov er det ikke fullt så ille i dag! Måten kvinnene var marginalisert i mange av situasjonene her, i den gryende profesjonaliseringa av musikkbransjen, blir liksom ikke bedre av at han – for eksempel – omtaler sin etterkommer i direktørstolen for «Blümchen». Dét er jo et kallenavn han velger å sette på henne i dag. Men altså, det er verre sider ved denne formatlapskausen (og alle får sitt pass påskrevet, kvinner som menn, så sånn sett er det jo likestilling ..). For jeg plukker stadig opp en underliggende beskjed, enten det er i beskrivelser av egen styrke, i fascinasjoner for overdrivelser, kampstrategi, kroppslige framtoninger, med mer, som om han sier se hva jeg gjorde, fordi jeg kunne. Og fortsatt kan dra fram, fordi jeg kan, høhø …

Men først, på plussida: Et analytisk, skarpt sinn viser seg. Fiskvik er kjent som en strateg, med nese for makt, en som ser muligheter og nettverk, i denne boka argumenterer han for hvorfor man må bygge organisasjon. Du får litt innblikk i hvordan noen greier ble som de ble i organisasjoner som FONO og IFPI (henholdsvis sammenslutninga av små, norske plateselskap, og den for de store internasjonale). Og at det er lurt å ta vare på presseklipp.

Formmessig og i legitimitet er ingrediensene helt hulter til bulter, og så pakka med detaljer så forsvinner nytten. Det minste en mer aktiv redaktør burde gjort med denne boka er dessuten å kutte minst 100 sider. Hen kunne for eksempel starta med:

Den overmåte infløkte innledninga som beskriver et julebord på Frogner. Fiskvik skriver seg inn i hodet og i sitater til de tilstedeværende. Her flåses det i vei om roller og oppførsel og denne hangen til harry detaljer fra liv eller framferd. I seg sjøl ikke graverende. Men det skal bygge seg opp, flettes sammen med andre grep som blir problematiske. Ofte anslås en situasjon, et møte ganske inneforstått, før han kommer tilbake til det og trekker forklaringa ut.

Det rareste oppstår når Fiskvik ikke bare gjengir sine versjoner av ting – men fullstendig overtenner på diktinga. Étt sted avvæpner han egenhendig en terrorist med bare never og ei ølflaske i en utbrodert ønskedrøm. Og som avlslutning svever han ut i en slags versjon av et nachspiel i Fiskviks take på filmen Being John Malkovich. Nå har vi altså vært igjennom debattskriv, hyllestdikt, dagboknotater, personlighetsanalyser, reiseskildringer, og en slags dvelende memoar/biografi. Og ender altså i et drømmespill.

Underveis har han dessuten over mange, forvirrende sider latt som om han skriver årboka til motstanderne (det året) i sammenslutninga FONO. Og mens heltedrømmen er godt merka som oppspinn, hopper hans liksom-påholdne penn i årboka mellom (påstått) faktiske hendelser, i en reell konflikt.

Mye gjengis etter hukommelsen (og avtaleboka) til en mann som dessuten omtaler seg sjøl som «han» eller «Sæm». Og overdrevet. Eksempel, her er vi framme ved da hans NORA ikke får slippe inn til de andre i vederlagselskapet:
«Holdninga var påfallende lik apartheid-systemets credo i Sør-Afrika: Svartinger kan ikke få stemmerett, da det er så mange av dem at man risikerer at de vinner flertall, og slikt skal vi ikke ha noe som helst av. Vedtektene ble følgelig endra slik at store IFPI-medlemmer fikk opptil 500 ganger så mange stemmer som små egenprodusenter.» NICE simile, farr, ikke la deg begrense av at musikkvederlag ikke helt kan sammenlignes med slaveri og rasediktatur! Eller kan det hende du, nok en gang, tok i for hardt?

Det ville vært vel omfattende å gjengi detaljer fra hvordan man kan og ikke kan oppdage forskjellige versjoner av hva som har skjedd siden Sæmund Fiskvik entra den norske musikkbransjen. Her fant jeg en redaksjonell gjengivelse av én av kontroversene. Dét har en leser sjølsagt ikke sjangs til for hver eneste personlighet, hver forhandling, hvert møte som dukker opp, og slik er det mer enn vanskelig å forholde seg til denne boka. Og da har jeg ikke engang gått inn på det grunnleggende problematiske knytta til to avdøde som både filleristes og hylles for sin scheming

Nevnte jeg at jeg er helt sveiseblind etter å prøve å få øye på hvilket format Fiskvik sikter seg inn på her? En del av meg vil helst glemme timene jeg har brukt på denne boka – det irriterende er at jeg ikke kan.

 

Red. anm.: Debatten om Fiskviks bok skjer i flere kanaler, både redaksjonelt og i sosiale medier. Les mer om det her.

Sæmund Fiskvik var direktør i Ifpi – sammenslutninga av internasjonale plateselskap 1984–2005. Dette gjorde ham også til sjef for Spellemannprisen og VG-lista.

Gramo er forvaltningsorgan for musikere og produsenter
(plateselskaper), og forhandler blant annet avtaler for vederlag som kommer medlemmene til gode etter framføring/avspilling.

FONO er sammenslutninga av norske, uavhengige plateselskap.

For å kommentere her må du ha en Facebook-konto. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du sende oss en e-post.

Stillinger

Førsteamanuensis i musikkteori

Norges musikkhøgskole (NMH)

Førsteamanuensis II i obo og engelsk horn

Norges musikkhøgskole (NMH)

Førsteamanuensis II i eufonium

Norges musikkhøgskole (NMH)

Festivalprodusent

Oslo Jazzfestival

Produsent

Midtnorsk jazzsenter, Trondheim

Virksomhetsleder kultur

Eidsvoll kommune

Hovedinstrument-lærer på klarinett

Barratt Due musikkinstitutt

Hovedinstrument-lærer på horn

Barratt Due musikkinstitutt

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev