Demokrati eller pengemakt?
Om kort tid går Synne Skouen av som styreleder i Norsk Komponistforening. For å få endene til å møtes, satser hun på å jobbe som drosjesjåfør: – Kanskje kommer jeg gjennom nåløyet til et annet stipend, sånn at jeg ikke BARE må kjøre drosje, men kan sluttføre noen av de oppdrag jeg har, men som det ikke går an å leve av?, undrer Skouen. Hun har liten forståelse for at populærkomponister som tjener millioner, » samtidig framstiller seg som noen stakkars, utbyttede ransofre». Hun mener at de 13 sentrale populærkomponistene som er faddere for oppropet mot urettferdighet i TONO-systemet, sager over grenen de sitter på: – Det er liten tvil om at Eidsvåg og Co. er krøsusene i dette systemet, skriver Skouen, som nok en gang ber om solidaritet mot press fra USA og EU.
Av Synne Skouen, komponist og styreleder i Norsk Komponistforening
I noen uker til er jeg styreleder i NKF. Jeg har hverken søkt eller fått Tonos stipend på mange år, fordi jeg respekterer vedtektene som sier at man skal ha en viss avregning i Tono for å komme i betraktning.
Som «upopulær» komponist med andre jobber og tillitsverv gjennom en årrekke, er min Tono-avregning for tiden ikke noe å skryte av.
Må kjøre drosje
Derimot forsøker jeg akkurat nå å skaffe meg drosjelappen, sånn at jeg har noe attåt å leve av når jeg slutter som styreleder i Norsk Komponistforening i slutten av april. Og kanskje kommer jeg gjennom nåløyet til et annet stipend, sånn at jeg ikke BARE må kjøre drosje, men kan sluttføre noen av de oppdrag jeg har, men som det ikke går an å leve av?
Dette er virkeligheten, for norske komponister i dag – uansett genre. Når Tore Hansen snakker om klassekamp, handler ikke dette om hvilke genre man komponerer innenfor eller på tvers av, men om norsk musikkskaping utenfor det rampelyset og de millioninntekter som Bjørn Eidsvåg og Co. har, samtidig som de framstiller seg som noen stakkars, utbyttede ransofre (Ballade.no i går).
— Eidsvåg & Co. er krøsusene
Norsk Komponistforening har IKKE majoritet i Tonos styre. De avtaler som gjelder, har blant andre Eidsvåg – som styremedlem i Tono gjennom en årrekke – vært med på å sanksjonere. Avregningene til medlemmer i Norsk Komponistforening utgjør en brøkdel av TONOs utbetalinger, rundt 3%. Det er liten tvil om at Eidsvåg og Co. er krøsusene i dette systemet.
Men mye vil ha mer.
Det er og forblir en gåte for meg med hvilken iver populære komponister sager over den grein de sitter på, når de så sterkt ivrer for at Tono ikke skal være en kulturpolitisk aktør, men utelukkende en avregnings-institusjon.
Et minimum til mangfoldet
Tono er ingen norsk oppfinnelse. Den er i dag et europeisk uttrykk for hvordan kollektiv forvaltning av musikkrettigheter (og tekst forbundet med musikk), stilt opp mot angloamerikansk, produsentstyrt kommersiell innflytelse over musikkindustrien, sikrer et minimum av overrisling til nasjonal, mangfoldig musikkskaping.
Det betyr blant annet at partiturmusikk, som er kostbar å framføre, i vårt land fremdeles støttes mer per framført gang enn musikk som ikke har slike hindringer. Men dette er relatert til verket, og ikke til hvilken genre eller komponistforening man tilhører.
Ledige stillinger
I alle land gir den kollektive forvaltning framføringsinstitusjonene effektiv tilgang til verdensrepertoaret, og innebærer samtidig muligheten til en viss subsidiering av nasjonal musikkskaping.
Sammen mot EU og USA?
Dette systemet er for tiden under voldsomt press utenfra. Sterke internasjonale aktører arbeider for at de små, nasjonale selskapenes forvaltning av verdensrepertoaret skal opphøre. Opphavsretten er i kryssild, for ikke å si i veien for fri, global markedsflyt – særlig online.
Vi er inne i en prosess der vi både må løse spørsmål rundt en stadig mer rettferdig representasjon i TONO, og klare å stå imot industrielle krav fra USA og EU. Det krever usedvanlige evner til solidarisk samhold internt.
Jeg syns ikke jeg ser mye til denne solidariteten hos norske pop-kjendiser akkurat nå, og jeg kjenner meg ikke igjen i det bilde som tegnes av mine lavtlønte medlemmers påståtte grådighet, fra komponister som rent faktisk er de som profiterer mest på det TONO-system som møysommelig er bygget opp gjennom årtier.
