by:Larm 2007: Typisk norsk å være god
by:Larm er landets fremste utstillingsvindu for norske artister og det største samlingssted for musikkbransjen. Status etter årets arrangement i Trondheim er at norsk populærmusikk er på et jevnt høyt nivå, uten å romme de helt store overraskelsene. – Utfordringen fremover må være å synliggjøre de mer spennende strømningene i subkulturene, mener Ballades skribent i denne kommentaren. I den kalde idyllen savnet artikkelforfatten noen pirater som bordet det glade skip.
Av Bjørn Hammershaug
Arktiske vinder feiet over Trondheim under by:Larm. Vi hutret i flokk fra sentrum til Østbyen, og de som gløttet ut gjennom stramme hetter og rimet topplue kunne se den prangende Solsidens struttende modernitet skule overbærende bort mot Svartlamon’s loslitte fasader.
Mellom den nye tids potens og gaterockens kjellerhull ligger ubåtbunkersen Dora som en strandet hval – passende nok da tyskernes sans for system, effektivitet og orden gjenspeiles i det som i løpet av 10 år har blitt et riktig så velsmurt arrangement. Med et rødglødende gap suger den oss inn i sin buk. Dora lener seg nærmere mot Solsiden enn Svartlamo’n, og Pepsi-logoen som sveipet over de tause bygårder står kanskje igjen som et passende bilde på rockens opprørske vakuum i 2007?
Ved å sage bort de nederste trinnene av inngangsstigen har by:Larm på den ene siden blitt en mer velegnet markedsplass for den etablerte og internasjonale bransjen, på den annen side ligger også her et par utfordringer fremover. Mens by:Larm tidligere i første rekke var inngangsporten for de helt uetablerte og ukjente, synliggjør årets program et strammere fokus (Norden) og større satsning også mot mer halvetablerte artister på vei mot et større marked (utlandet). Norsk populærmusikk fremstår kanskje som tryggere og mer profesjonell enn noensinne, men fraværet av de subkulturelle strømningene er noe påtagelig.
På sikt er det mulig å tenke seg at dette fokuset vil gjøre by:Larm mindre relevant for nettopp morgendagens navn. Vi ser allerede tegn til slike uferdige ”motarrangement”, som lille by;alarm i Oslo og spy:Larm i Trondheim, samtidig som våre mest særegne musikalske fenomen ikke er representert i særlig grad – det gjelder både støyrock, moderne folkemusikk, elektronika og svartmetall. Det vil være overraskende om ikke undergrunnen samler seg rundt egne treff enda sterkere i fremtiden. Et konkret eksempel på dette er Infernofestivalens eget bransjetreff nå i påsken.
Rapporten om at norsk musikkeksport slett ikke er så stor som tidligere antatt bør få flere til å se viktigheten av å synliggjøre mangfoldet og kvaliteten i uttrykk også utenfor det populærmusikalske sentrum. De beste konsertene kunne da også oppleves i disse ytterkantene; Arve Henriksen/Ståle Storløkken, In the Country, Ola Kvernberg Trio og The Core minnet igjen om at norsk jazz er helt i verdensklasse og bør fremdeles ha vekstpotensiale.
Med unntak av et pensjonert hiphop-band er fraværet norskspråklige artister påfallende, det samme er typiske ”norske” særtrekk i musikken. Svenske Laleh, Raymond & Maria og finske Islaja viser hvordan språk kan bidra til å skape en identitet som norske artister ser ut til å ignorere, eller som bylarm-ledelsen denne gang ikke har valgt å prioritere.
Til gjengjeld presenteres nærmest ferdigutviklede talenter på en rekke ingen andre land av sammenlignbar størrelse kan måle seg med. Det er en luksustilstand man ikke skal grine for mye på nesen av, men etter tre dager på tysk betonggulv tok man seg i å savne en dose opprør, angst, hat eller ravende galskap. Det uventede og det farlige var som blåst ut av bunkersen sammen med annet gammelt metallskrap, inn med de unge og håpefulle talenter som blir ivrig omtalt i avisene dagen etter på bakgrunn av 20 minutter lange showcaser, de heldige blir påstemplet ”festivalklar” og er klare for Gullrekka.
Det må være triumferende for kulturminister Giske å tusle rundt på by:Larm sammen med arrangører og artister, der han med selvsyn kan oppleve den skjønne harmoni her oppe i sin egen hjemby. I en tid der bransjens giganter skjelver over fremtidens utfordringer blir det likevel spennende å se hvordan by:Larm selv takler sin egen vekst på vei mot Oslo 2008.
”Piracy Kills Music” var årets hovedbudskap. Etter by:Larm er det tillatt å spørre: Hvor er egentlig piratene i norsk musikk når vi virkelig trenger dem?
Ledige stillinger
Kanskje de har blitt bakbundet av en fremadstormende kvinnehær – alle mann!
