Populær samlemaní
Norske samlealbum er tydeligvis i vinden for tiden. Det er ikke måte på hvor mange slike som blir satt sammen, det være seg på grunn av promotering i utlandet eller rett og slett fordi man vil bringe de norske artistene man liker selv ut til massene. Christoffer Schou tilhører sistnevnte kategori.
Plateselskapet Café 2001 gir i disse dager ut «This Is The Cafe Superstar Beat [Volume 2] oppfølgeren til «This is the cafe superstar Beat, Volume 1» i 2000. Ti band medvirker med to låter hver og skiva er hjertebarnet til Christoffer Schou – som ikke er han gærningen fra P3, men derimot gitarist og låtskriver i casiopop-bandet Remington Super 60.
— Etter at jeg begynte i Remington Super 60 har jeg hørt så mye musikk jeg liker at jeg fant ut at jeg ville gi ut en CD med noen av mine norske yndlingsmusikere, forteller Schou, som er selverklært computernerd med en stor samling casio-orgeler.
Som sagt så gjort. Rundt juletider i år 2000 kom «This is…» volum 1 ut, med casiopop og lo-fi elektronika-artister som Påsan, Micromars, Safariari og selvsagt Remington Super 60.
Dette er band som har markert seg på indiescenene rundt om i Oslo som So What og smalere arrangementer på steder som John DEE, men noen av dem har fått spilt på større scener også. Safariari og Tøyen (som begge medvirker på oppfølgeren) opptrådte på Øyafestivalen blant annet.
Bandene på CDen er kun toppen av isfjellet – langt flere band kunne forsvart en plass på utgivelsen, noe oppmerksomheten rundt norsk musikk om dagen underbygger. «Café Superstar»-scenen er en samlebetegnelse på «Casio»-scenen, en liten undergrunnspopbevegelse, som også utlandet har trykket til sitt bryst. De fleste av bandene på både på den første og den andre «Café Superstar»- skiva har gitt ut materiale på utenlandske labeler. Her hjemme i Norge er man også begeistret for Casio-pop. Den første samleplaten ble utsolgt i løpet av kort tid, og er i dag svært vanskelig å få tak i.
— Så plutselig satt jeg der med penger til å gi ut en skive ti,l og da måtte jeg jo det, humrer Schou over telefonen.
Han valgte mange av de samme musikerne på «This Is The Cafe Superstar Beat [Volume 2]» også. Langt fra alle er venner av artisten, noen er knapt nok bekjentskaper:
— Jeg kjente ikke alle artistene før jeg valgte å gi dem ut, men jeg går aktivt inn for å bli kjent med musikere som driver med ting jeg liker. Påsan, for eksempel, hadde jeg bare hørt på radioen, men jeg syntes han var dyktig og sendte ham en mail med en forespørsel.
Påsan, som spilte gitar for disco-pop marerittene Martine og Mirejam, likte konseptet, og har nå medvirket på begge utgivelsene. Det samme har Micromars og Safariari.
Bortsett fra å få gitt ut platen og forhåpentligvis åpne noen flere øyne for disse bandene han er så glad i, har Schou ikke så veldig mange planer for skiva.
Ledige stillinger
— Jeg har snakket om et releaseparty med en del av artistene, men ingen av oss har egentlig tid, så jeg vet ikke om det blir noe av. Det eneste jeg vet er at det i hvert fall ikke kommer til å skje med det første, sukker Schou.
Ikke tror han at han blir noe særlig rik av dette heller, selv om skiva blir distribuert både i Tyskland og Japan, der publikummet satte stor pris på den forrige utgivelsen.
— Førsteopplaget er på 2000 plater, så får vi se hvordan det går. Dette gjøres jo mest for moro skyld, men jeg er også opptatt med å spille inn ny skive med Remington Super 60 som jeg håper å få gitt ut i januar eller februar en gang.
Men de som er sultne på en smakeprøve kan plukke opp de to nye Remington-låtene, som blir å finne på «This is the Cafe Superstar Beat» , fra 21. oktober .
