Folkefiender?
DEBATT: – Den generelt lunkne medieinteressen for norsk folkemusikk ligger da også som et sårt bakteppe i Tellef Kviftes salve mot Dagbladet. Det passer nok ikke inn i Kviftes retorikk at «gretne gamle gubber»s eksistens også anerkjennes utenfor den «forstokkede» tabloidpressen. Dette skriver musikkansvarlig Sven Ove Bakke om Kviftes kritikk av Valkyrien Allstars-anmeldelsen i Dagbladet.
Av Sven Ove Bakke, musikkansvarlig Dagbladet
I et innlegg i siste utgave av Spelemannsbladet får Dagbladet unngjelde for å se erkekonservative folkemusikkspøkelser på høylys dag. Tellef Kvifte – professor i folkemusikk ved Institutt for musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo – mener vi har «forstokkede holdninger» fordi vi alltid «vinkler enhver omtale av folkemusikk i forhold til temaet ’endelig noen som tør’».
Bakgrunnen for Kviftes utspill er undertegnedes i all hovedsak positive anmeldelse av Valkyrien Allstars’ selvtitulerte debutplate tidligere i høst. Den innledes med det som i Kviftes øyne må leses som en generaliserende dom over et samlet Folkemusikk-Norge: «Norsk folkemusikk åpner seg gradvis, sikkert til fortvilelse for strenge tradisjonalister, men til glede for dem som mener at hardingfeler godt kan infiltrere norsk populærmusikk oftere».
Nå finnes det verre ting å bli beskyldt for enn å ønske hybridtenking og crossoverappell velkommen. For eksempel det komplekse fiendebildet og sjangerforakten Kvifte presterer å lese ut av de resterende linjene i en anmeldelse som, sjangerfortrolig nok, vurderte plata fra et rockperspektiv.
Valkyrien Allstars, som viste seg å ha crossoverappell nok til å få seks uker på VG-lista, har tatt mange brobyggergrep: Plata er er produsert av en rockemusiker (Aslak Dørum i DumDum Boys), den gjennomsyres av rocktenking i dynamikk og produksjon (til Kviftes fortvilelse), og de velger en norsk rockklassiker, Joachim Nielsens «Hvis jeg var deg», som forlovelsesring når alliansen med rockpublikummet skal etableres. Denne uka varmer de opp for fullt DumDum-hus i Oslo. Blir det da feil å si at folkemusikken tar innover seg populærmusikkens koder?
Mens norsk folkemusikk unntaksvis krysser over til midtstrømmen, opptrer den amerikanske folkemusikkarven stadig høyt på norske salgslister i ymse legeringer, bredest mulig eksemplifisert gjennom Bruce Springsteens populære plyndring av Pete Seeger-arkivet, Hellbillies’ bestselgende countryrock på norsk og Jonas Fjelds tospråklige samarbeid med den amerikanske bluegrassgruppa Chatham County Line.
At museumsvoktere – ikke bare i folkemusikken, men også i norsk jazz (som Kvifte mener Dagbladet lar slippe for billig unna) og blues (Kvifte kan jo spørre sjangertestende artister som Vidar Busk og Amund Maarud hvor lett det er å få svikerstempel i bluesmiljøet) – tviholder på retten til stramt å definere hva som er innenfor og utenfor sin sjangergrense, er trolig like motiverende for utøverne som det er begrensende.
Ta tilfellet Gåte: De levde hele sin karriere i uvisshet om de hadde folkemusikkmiljøets betingelsesløse respekt, og ble hovedsakelig betraktet som altfor radikale til å passere som bonafide norsk folkemusikk. De var likevel ikke mer outsidere enn at de paradoksalt nok kunne nyte miljøets vide anerkjennelse for å synliggjøre folkemusikken i media.
Den generelt lunkne medieinteressen for norsk folkemusikk ligger da også som et sårt bakteppe i Tellef Kviftes salve mot Dagbladet. Det passer nok ikke inn i Kviftes retorikk at «gretne gamle gubber»s eksistens også anerkjennes utenfor den «forstokkede» tabloidpressen. I en kronikk om pressen og folkemusikkens markedsverdi i nettopp Spelemannsbladet tidligere i år, påpeker Nationens tidligere kulturredaktør og folkemusikkanmelder IdaLou Larsen et oppsving i antall anmeldte folkemusikkutgivelser, og «det må de strenge tradisjonsvokterne tross alt takke grenseoverskridende artister som Odd Nordstoga og Gåte med vokalist Gunnhild Sundli for».
Det er kanskje på tide at vi og andre aviser med omfattende dekning av det populærmusikalske feltet dykker dypere ned i folkemusikken samtidig som vi fortsetter jakten på utgivelsene som åpner opp folkemusikken for et bredere publikum. At vi omtaler disse fra et mainstreamperspektiv heller enn med innforståtte koder fra folkemusikkmiljøet, er i så måte ikke nødvendigvis så dumt som Tellef Kvifte skal ha det til.
Ledige stillinger
Les IdaLou Larsens kronikk på denne lenken.
