Før panikken tar over

KOMMENTAR: Kan kultur-Norge skrike seg til en plass i valgkampen, spør Tellef Øgrim.

Torsdagens utgave av Aftenposten ga inntrykk av at Arnfinn Bjerkestrand, leder for den nystartede Kulturkampen mot Fremskrittspartiet, var klar over faren for at aksjonen risikerer å fremstå som kulturelitenskamp mot det folkelige. Allerede i NRK samme kveld ble poenget godt illustrert. Der startet aksjonslederen med å slå fast at FrP kom til å fjerne all statsstøtte til festival-Norge. Svaret fra FrPs Per Arne Olsen var at det er de som «jevnlig går konkurs» som er i faresonen. Deretter spilte Bjerkestrand ballen opp i fanget på Olsen ved å hevde at FrP vil utarme lokale kor og korps. Dette ble parert mer konkret av Olsen med forslaget om fritak fra merverdiavgift, som i følge FrP vil gi penger til både klarinetter og instruktører.

Det ville stride mot mitt oppdrag som redaktør for en uavhengig redaksjon å gi enkeltaktører råd om kommunikasjonstrategi. Det gjelder uavhengig av om Ballade.no er musikklivets nettavis eller av den eventualitet at MIC, Ballades utgiver, skulle få dårligere kår dersom FrP kom i posisjon, noe som vel ikke er helt utenkelig.

Likevel må det være lov å bidra med inntrykk etter de første utspillene, inkludert det vi fikk oppleve i radioen torsdag kveld. For inntrykket som står igjen er at panikken er i ferd med å ta kultur-Norge, et inntrykk som ble styrket av skuespillerleder Agnete Haalands uttalelse om at FrP «vil radere vår yrkesgruppe» og «ikke unner oss livets rett». Med panikk følger gjerne korte tanker og sterk affekt. Begge fenomener gjør seg dårlig i møte med velsmurte politikertunger.

Etter nevnte utsendelse fra Dagsnytt 18 skjedde nettopp det Bjerkestrand på forhånd hadde fryktet. Han fikk ikke konkretisert FrPs helt bevisst uklare og populistiske paroler om kultur for folk flest, og da han påsto at FrP vil ta livet av kor- og korpsbevegelsene snublet han i skolissene.

I tillegg til lanseringen av aksjonen har vi fått en «poltikk-agurk» i form av jakten på kunstnere som vil gå offentlig ut med sin støtte til Siv Jensen. Det vil sikkert la seg gjøre å finne en liten håndfull, men akkurat hvor mange det blir er ikke poenget. Poenget er at kulturlivet tilsynelatende er så homogent politisk at man kan starte et korstog som dette uten å gjøre grundige undersøkelser først. Resultatet er omtrentligheter «alle i kulturlivet er enige om» og det nevnte høye støynivået.

Den eneste man ser ut til å ha kalkulert seg fram til er at det er en potensiell politisk belastning for folk-flest-partiet Frp å få folk flests helter mot seg. Derfor frontes også aksjonen av solide, folkelige kulturkjendiser som Åge Aleksandersen og Ingvar Ambjørnsen. Ideen er vel ikke helt dum selv om den er veldig lett å gjennomskue og ikke egentlig tyder på at aksjonen tar sikte på politisk debatt.

Vi er mange, om ikke folk flest, som først hadde tenkt å avvikle ferien og så vurdere valkampens alternativer. Aksjonen mot FrP har kommet oss i forkjøpet med sine endetidsvisjoner. Det kunne vært ok dersom vi hadde fått inntrykk av at aksjonen var tuftet på: 1) Grundig forabeid 2) En begrunnet og realistisk vurdering av hva vi har å frykte (herunder en nøktern vurdering av hvor truende FrPs diverse kulturfiendtlige utfall i realiteten er). 3) Et råd om hvilke valg vi bør gjøre.

Så langt har ikke aksjonen gitt meg grunn til å frykte kulturlivets undergang, selv med Siv ved roret. Likevel er det opplagt at etablerte «ordininger» vil komme under press. Kritisk lys på innarbeidede pengestrømmer, ikke minst på et virkemiddelapparat som via forskjellige veier og omveier støtter utvalgte sjangre og tiltak, er av det gode. Kultur-Norge er ikke tjent med talsmenn som gir inntrykk av at tingenes tilstand er naturgitte og at de som våger å utfordre dem per definisjon er kulturens værste fiender.

Tellef Øgrim er redaktør for Ballade.no