(Foto: myspace.com/briskeby)
Går musikkjournalistikken i kjønnsfella?
– Jeg stiller meg undrende til at det er farlig å snakke om mannlige og kvinnelige artister. De tilfører musikken ulike uttrykk i kraft av sitt kjønn, sier Ole Hovind Guldvog, forfatter av masteroppgaven «Hvem kaster terningen? Lørdag blir det debatt.
På Tidsskriftsdagen 26. mars arrangerer tidsskriftene ENO og Fett panelsamtale om musikkjournalistikk og kjønn på Litteraturhuset i Oslo. Problemstillingen er: Hvordan skriver musikkjournalistene om artister? Fremstilles de først og fremst som artister eller spiller også kjønn en viktig rolle?
I forbindelse med arbeidet med hovedfagsoppgaven «Kjønn i musikkjournalistikk» fra 2007 intervjuet Ann-Kristin Boch Helmers syv musikkjournalister, blant annet i VG, Dagbladet og Dagsavisen, om nettopp fremstillingen av kjønn i musikkjournalistikken.
— Spiller kjønn en rolle i fremstillingen av artister?
— En gjennomgang av 33 anmeldelser og intervjuer med Briskeby, viste at vokalist Lise Karlsnes i 22 tilfeller ble omtalt i termer som pekte på at hun er musiker, og 144 ganger termer som spilte på kjønn, kropp eller klær, sier Bloch Helmers.
Kjønnsfella
Hun forteller at en holdning som gikk igjen var at det ikke nødvendigvis var problematisk å ha fokus på kjønn, men at de som valgte å gjøre det, samtidig burde reflektere over hvorfor.
— En av informantene i studien snakker om «kjønnsfella». Han bekrefter at en journalist av og til kan bli betatt av en artist. «Mannlige musikkjournalister kan bli litt distrahert av at det er kvinner på scena – det er lettvint å gå i den fella, det er viktig å vite hva som skjer inne hodet på deg som journalist når du skal skrive en anmeldelse,» siterer Bloch Helmers.
Hun sier videre at i denne informanten har flere definisjoner på «fella». På den ene siden mener han at det å ikke vite at man skriver ut fra en distraksjon på bakgrunn av betatthet er en «felle», men at det er «like mye å gå i kjønnsfella å tenke om et band med kvinnelig frontfigur at ’dette er for å vekke oppmerksomhet’. Da tillegger man ikke henne de samme musikalske ferdighetene som de andre i bandet.»
Bloch- Helmers trekker også frem en annen av informantene som mener at han selv ikke legger forskjellige kriterier til grunn om han«anmelder Hank von Helvete eller Lise Karlsnes.» Han forklarer det at noen band blir anmeldt forskjellig på bakgrunn av kjønn «er en refleks fra den tiden da det faktisk var litt oppsiktsvekkende i seg selv med kvinnelig frontfigur.»
Ulike kjønn, ulike uttrykk
Dette er i samsvar med funn i Ole Hovind Guldvogs masteroppgaven «Hvem kaster terningen? – En feltteoretisk studie av populærmusikkritikken» fra 2010. Under arbeidet med denne møtte han i stor grad musikkanmeldere han oppfattet hadde et høyt refleksjonsnivå rundt musikk og kjønn.
— Flere av dem anvendte perspektiver fra kjønnsforskning, og var opptatt av hvordan musikk og rollene kjønnet. Mens andre hevdet å ikke bry seg om det en var en mannlig eller kvinnelig artist. Jeg stiller meg undrende til at det er farlig å snakke om mannlige og kvinnelige artister. De tilfører musikken ulike uttrykk i kraft av sitt kjønn, forteller Guldvog.
Ledige stillinger
Han viser og til et av oppgavens mest sentrale funn, nemlig at musikkjournalistikken gjøres i stor grad utfra hvilken musikk det går an å skrive om. Og det at kvinner og menn forteller musikk på forskjellige måter.
— Gjennom en inntreden av flere jenter på i musikkritikkfeltet åpnes det for en anerkjennelse av at jenter konsumerer musikk på en annen måte. Feks var 3 av 4 nye musikkskribenter i 2009 unge jenter. Disse har vært med på å heve kreden til den svarte rytmisk orienterte populærmusikken, som R&B, rap og hip-hop. Robyn, og andre innenfor samme sjanger, hadde feks heller ikke vært like mye omtalt om ikke denne kvinneandelen hadde kommet, mener Guldvog.
Ulike fortellinger om musikk
Han påpeker også kjønnsfremstillingen er veldig sjangeravhengig. Og at dette igjen henger sammen med hvordan artistene iscenesetter seg selv, eller blir fremstilles av dem som står bak dem.
— I dag er det færre fordommer og en mye mer åpen holdning til kvinnelige artister. Men alt handler om båser og distinksjoner, både musikkbransjen og vår måte å tenke i båser på. Det er vanskelig å ikke sammenlikne en puppemodell og en kvinnelig artist som ser ut som en bikinimodell. Og mediene er gjennomsyret av dette, sier han.
En av Bloch Helmers informanter sier det for eksempel slik: «Noen band velger bevisst å spille på kjønn, fordi de vet at i mediene vinner en pen kvinne over en kjedelig utseende mann når bilder skal velges.»
