Konsekvent innadvendt
Jeg savner en humoristisk avstand til mørket i dette kunstneriske prosjektet, skriver Maja Skanding om Susannas tingingsverk til Vossajazz.
Vossajazz er en tjomslig og upretensiøs festival. Her tusler publikum rundt i skibukser og vaktene bryr seg ikke om vannflasken din. Til og med i minuttene før festivalens høydepunkt, årets tingingsverk, pleier stemningen å være høytidsstemt på en uhøytidelig måte. Det er allerede her Susanna, årets tingingsverkskomponist, ikke helt passer inn.
Få utøvere påvirker meg så forskjellig live og på innspilling som Susanna Wallumrød – med artistnavnet Susanna. Albumet Jeg vil hjem til menneskene taler til meg, og måten Susannas stemmebruk gir nytt liv til Gunvor Hofmos dikt på virker like sterkt selv etter mange gangers gjennomlytting.
Under konsertene jeg har vært på, enten det har vært i hennes samarbeid med Jenny Hval eller Morten Qvenild, opplever jeg mindre av denne direkte henvendelsen. Nå mener jeg ikke at alle utøvere må herje rundt, fortelle anekdoter og stille direkte spørsmål til publikum for å gjøre konsertene sine interessante – gud forby. Og en slik opptreden ville slett ikke kle Susannas musikk. Samtidig opplever jeg at det å formidle et neddempet og alvorlig låtmateriale i et stort konsertlokale med bar byr på en særlig utfordring, det introverte har en ekstra barriere å klatre over. Ved konsertene til Susanna har jeg fått inntrykk av at hun i utgangspunktet kan hende ikke ønsker å være på scenen. Eller kan grunnen til denne opplevde avstanden være at hun egentlig ønsker å gi rom til publikum for å skape egne visuelle tolkninger? Samtidig som jeg ofte har beundret det musikalske prosjektet, har denne fremføringsformen gjort at jeg i konsertlokalet iblant har blitt sittende og føle meg i veien.
Mystikk uten magi
Musikken Susanna har skrevet til Vossajazz er også introvert. Her er det mye hule flygelklanger, langsomt pulserende, gjentakende akkorder som gjerne kjennetegner en popballade, supplert med forhåndsinnspilt lyd som for eksempel fuglekvitter og klostersang. Fjern og lys koring, forsiktig hvisking, pusting og knirking i vokal og akkordeon og nesten uhørlig pirking i gitarstrenger gir en følelse av at det tar lang tid før det kommer ordentlig i gang – ti minutter uti syns jeg fremdeles lysdesignen er mer nyansert enn komposisjonen. Kan hende har dette også med musikernes innadvendte og nærmest statiske tilstedeværelse på scenen å gjøre.
Ønsker Susanna å spille på forventninger? Hvilke forventninger i så fall? Tilbakeholdenheten oppleves som vanskelig å bli klok på: Jeg fornemmer verken spenning eller ro i møte med dette lavmælte.
Verket hennes er inspirert av renessansemaleren Hieronymus Boschs berømte bilde Lystenes hage, en kobling som ikke føles åpenbar, med tanke på surrealismen i maleriet: I midten av triptyket velter nakne mennesker seg i jordlige fornøyelser mens de spiser på kjempejordbær og menger seg med dyr og fugler. De to andre delene fremstiller helvetet og skapelsen av Adam og Eva.
Jeg savner en humoristisk avstand til mørket i dette kunstneriske prosjektet, om enn bare et glimt av selvironi fra musikerne, som alle opptrer i munkekapper – i likhet med bandnavnet antagelig en henspilling på brorskapet Bosch var en del av. Det at fire av de fem musikerne ofte er bøyd over elektronikken lenge av gangen, skaper enda mer avstand. Verken bandmedlemmene eller hovedpersonen har særlig kontakt med publikummet sitt annet enn såvidt i de nølende applausene mellom verkets tre bolker.
Ikke det at en alltid er nødt til å nikke nakke og storkose seg på tingingsverk-konsert, men det innadvendte ved fremføringen og det stadig prøvende ved de musikalske motivene gir meg ikke nok å spille videre på. Muligens er tanken bak komposisjonen og konserteringsmåten å skape meditativ stemning og mye plass til fortolkning. Jeg sitter igjen og lengter etter mer kontakt med utøverne og en musikalsk originalitet.
Iblant er arrangementene så nedstrippete at de nesten virker uferdige. De dvelende delene av verket er flere enn de utviklende delene der nye motiver får tre frem og de etablerte får bevege seg i nye retninger, uten at det alltid står klart for meg hva det egentlig dveles ved. Som tekstforfatter har Susanna ennå en vei å gå: De repetitive, pompøse vendingene med bibelhenvisninger som ”gluttony and lust” fylles ikke med innhold for meg, til tross for at assosiasjonene til Lystenes hage er åpenbare for dem som har sett bildet. Jeg savner en større dybde i både teksten og tonene.
Fomling fremfor følelse
Vokalteknisk er Susanna like god live som på innspilling. Hennes egen stemme og flygelklang dominerer lydbildet, og jeg undres over at hun ikke tar i bruk de dyktige medmusikerne sine i større grad. Dersom de fire andre hadde fått tre mer frem, kunne det gitt verket mer av det upolerte og livfulle som ofte er så unikt ved urfremføringen av et tingingsverk. Både koring, gitar og akkordeon er tørre i klangen – det er noe uforløst ved tonene. Kanskje er det intensjonen? Tekstlinjen ”Ecstasy might be achievable” er tilbakevendende.
Ledige stillinger
Vossajazz-publikummet er vanligvis av den rause sorten: På de fleste konsertene jeg er innom denne helgen er det stående ovasjoner. Applausen etter dette tingingsverket er imidlertid uvanlig avmålt.
Det musikalske universet Susanna har skapt er ikke lett tilgjengelig. Hadde utøverne kunnet gjøre noe annerledes for å hjelpe publikum å finne veien inn i det? Uten tvil. Men uansett om musikerne hadde henvendt seg til meg i større grad, mistenker jeg at musikken ikke ville hatt den innovative appellen et tingingsverk gjerne forventes å ha.
