Er det typisk norsk å dra på rave i skauen? Ballade utforsker ulovlige undergrunnsklubber, organisert av ildsjeler som trosser ordinære stengetider og skjenkeregler.

Rave i skauen: Utendørs klubb ved markagrensa, © Privat

Bæ-bu, bæ-bu: Noen hundre meter unna, nede ved markagrensa, har noen sett en politibil på patrulje. Strømmen av folk på vei inn i skogen har vekket mistanke.

– Vi må skru av lyden, av åpenbare grunner, melder DJen. Med lusekofte på og milde, gutteaktige ansiktstrekk har han et utrolig avvæpnende utseende – ikke akkurat typen man forestiller seg stå bak illegale raves. Sammen utgjør han og fire kamerater et dj-kollektiv og plateselskap fra Oslo. De har bedt om å få være anonyme i denne artikkelen.

Vi befinner oss på deres tredje og siste utendørsklubb i år. Det er første gang jeg danser til techno i ullundertøy. Han i lusekofte betrygger publikum om at det kommer til å blåse over, at festen snart skal få fortsette, men enn så lenge bør vi holde en lavest mulig profil. Lyslenkene som har ledet oss gjennom søle og mørke skrus av. Folk hysjer på de som bruker utestemme.

Hadde vi befunnet oss på en nattklubb nede i sentrum, hadde det neppe vært noen grunn til bekymring. Klokka har så vidt passert midnatt – trygt innafor norske stengetider. Men arrangørene har ikke lisens til å bråke, heller ikke midt i skauen. Av erfaring vet de at det ikke skal mer enn én klage til før politiet er nødt til å stenge festen.

Inntil nylig pleide de å arrangere fester mye nærmere bykjernen, men det hadde en del baksider.
– Vi fikk dårlig samvittighet for naboene. Riktignok kom det en nabo forbi en gang som syntes det var helt fantastisk. Men det kom politi hver gang. Så det er mer attraktivt å spille i skogen, hvor man ikke er til bry, men i sin egen verden.

Etter en liten halvtime har politibilen fordufta, og platespillerne ruller i gang igjen. Natta fylles med techno, trance og gabber – en spesielt infernalsk form for techno. Det største høydepunktet er da utenlandsbookingen Alpha Tracks, en streng østerriker i camomønstret bomberjakke, starter sitt sett i tretida med den bittersøte raveklassikeren «Camargue».

Ooa hela natten
En illegal klubb holder på mye lenger enn myndighetene ønsker. «Allnighters» er et annet ord for denne type arrangementer. Nordmenn som er opptatt av elektronisk musikk snakker gjerne lengselsfullt om hvor lenge nattklubber på kontinentet får lov til å holde åpent, og mener som regel også at publikum oppfører seg bedre der enn de gjør her hjemme – at frie tøyler gir lave skuldre.

Sola er i ferd med å stå opp. Først når de siste gærningene har dansa fra seg, er det over, skriver artikkelforfatter Kim Klev, © Privat

– Stengetider er den største begrensningen i Norge, så vi vil gi opplevelsen av å være på klubb i utlandet til folk.

Festen holder fortsatt på da jeg tusler hjemover i seksdraget. Sola er i ferd med å stå opp. Først når de siste gærningene har dansa fra seg, er det over. Siden må arrangørene rigge ned høyttalere, platespillere, projektor, røykmaskin, belysning, presenninger og panteposer, for så å bære alt sammen bort til parkeringsplassen og kjøre utenlandske DJer på hotell og utstyret på lager. Først da kan de tenke på å legge seg.

– Man får utrolig mye nytte av å studere prosjektledelse når man skal arrangere rave, gliser han i lusekofte

– Det er et maraton. Det er ekstremt utmattende. Det siste man har lyst til etterpå er å gjøre det igjen.

Dugnadsånden står med andre ord sterkt blant de som organiserer raves. Årets tredje og siste utendørsrave av dj-kollektivet var deres første med et eget frivilligteam – en gjeng med gutter som vil være med å dra lasset.

– Man får utrolig mye nytte av å studere prosjektledelse når man skal arrangere rave, gliser han i lusekofte, og viser meg kjøreplanen han har lagd i Google Regneark, som strekker seg fra formiddagen før festen og langt inn i neste morgen.

I den ferske boka Klubbkultur: Fortellingen om da house, techno og ravekulturen kom til Norge, skriver Anders Gogstad om hvordan norske stengetider pleide å være en del mer liberale. Fram til 1995 kunne nemlig musikken holde på til fem på natta, og med litt enkel matservering var det i mange tilfeller mulig å holde på enda lenger. Dessverre er det ikke så mye mer å lære av Klubbkultur, som i beste fall føles halvferdig.

Fra «Altered State» til Hyperstate
Gogstad skriver minimalt om den kulturelle konteksten som denne musikken springer ut av, til forskjell fra en flott bok som Altered State: The Story of Ecstasy Culture and Acid House (1997). Her forteller Matthew Collin om hvordan Margaret Thatchers individualistiske nøysomhetspolitikk la grunnlaget for et kollektivistisk ungdomsopprør på slutten av 80-tallet.

Det er nok lett å romantisere «The Second Summer of Love», men det er likevel liten tvil om at komboen av suggestiv elektronisk dansemusikk og det empati-fremkallende rusmiddelet MDMA satte mange unge briter på sporet av en fellesskapsfølelse de hadde blitt frarøvet.

Det spørs om folk som vokste opp i Norge på samme tid kjente på de samme tingene. Vi hadde tross alt nylig funnet gull i Nordsjøen. Hyperstate, ravepartyet som ble arrangert i Oslo Spektrum fra 1995 til 2000, framstår rimelig servilt og dølt sammenlignet med sine tyske og britiske forbilder. Det er synd at Anders Gogstad ikke utforsker de parallellene i boka si.

I likhet med mesteparten av publikummet sitt, er gjengen bak skogsravet for unge til å ha vært der da det smalt. Alle er mellom 22 og 25 år.
– Det kan hende vi ble unnfanget på rave, men jeg tviler.

De har funnet en mentor i Roland Lifjell, som har vært DJ siden 1992 og driver musikksjappa Filter Musikk.
– Han er en slags pappa eller gudfar for oss. Han har mange historier å fortelle – å snakke med han føles nesten som å få en forelesning.

Inn i avgrunnen
En annen skikkelse som på mange måter har banet vei for det de driver med, er Jokke Houmb. Mellom 2012 og 2015 arrangerte han en serie illegale technoklubber kalt The Void, sammen med kompisen Ole-Espen. Til forskjell fra sine yngre likesinnede var det ikke under åpen himmel, men innendørs i lagerhaller han hadde leid.

– Vibben er viktig. Det må være stål og betong. Og når man har et lokale kan man også ta seg tid til å tune akustikken ordentlig, forteller han. Den første The Void-festen trakk så mange som 300 betalende gjester. Blant dem var Olle Abstract, som skal ha syntes det overgikk ravefestene til Qvart-festivalen.

Nå har Houmb blitt far, og han sier han ikke tør å gjøre det mer.
– Det er et evig savn, men om det skjer igjen kommer jeg til å fraskrive meg alt ansvar. Hvis folk overdoser eller brenner inne, må jeg sitte i fengsel.

Å arrangere innendørs rave innebærer også en stor økonomisk risiko. Han anslår at de største The Void-kveldene hadde 120 000 kr i budsjett.
– Det er mye penger på spill. Enda mer om politiet skulle finne på å stenge festen.

Selv om The Void klarte å unnslippe lovens lange arm, dukket brannvesenet opp ved en anledning.
– En jente stjal en flaske med sprit. Da vi prøvde å kaste henne ut trykket hun på brannalarmen. Men da brannvesenet hadde inspisert alt, sa de at «her har ikke vi noe å gjøre», selv om det lukta både sigg og jazztobakk. De så vi hadde navn på alle gjestene og tok stikkprøve på at ingen var under 20.

Houmb jobber til daglig som snekker. I tillegg til å egenhendig bygge bar og dj-bod til klubbkveldene, sørget han også for å lage ekstra rømningsveier.
– Jeg er sinnssykt opptatt av sikkerhet. Jeg sørget for at alle bartendere og dørvakter visste hvor alt var.

Han tuller ikke. Over panna har han et stort arr, som han har hatt siden da han som barn tryna på sykkel uten hjelm – i to uker lå han og fløt mellom liv og død.

Man trenger ikke se lenger enn til den grusomme Ghost Ship-brannen i Oakland, California for noen få år tilbake, hvor 36 mennesker mistet livet, for å forstå at sikkerhet på raves – spesielt de som er innendørs – er rammeste alvor.
– Jeg angrer ikke på at jeg har brutt loven, fordi alt har gått bra, sier Houmb.

De folkene jeg har snakket med som har arrangert illegale klubber de siste par årene, er ikke minst veldig opptatt av alle på festene deres skal føle seg frie og velkomne. Alle snakker om en nulltoleranse for klåing, inkludert en annen anonym arrangør som har en del raves i sin leilighet i Oslo. Hun holdt klubb under Oslo Pride i år. Det er så fette bra fest, det er helt sykt!» utbrøt kompisen min, som jeg var der sammen med.

På spørsmål til ungfolene i skogen om det er en politisk side ved prosjektet deres: – Være inkluderende og ha rom for alle, det høres kanskje ikke helt ytre høyre ut?

Snarere tvert imot. Da skogsravet i høst begynner å trekke ut i de lange nattetimer, spiller Alpha Trax en beinhard techno-låt med et revolusjonært budskap: «Liberté, egalité, fraternité». Frihet, likhet og brorskap. Det er en grunnholdning som virkelig gjør noe med fellesskapsfølelsen på raves.

Kardemommelov
«Skaderedusering» er et yndet ord blant både rusliberalere og raveentusiaster. Det er to grupper som åpenbart overlapper en del – begge er overbevist om at det er grunnleggende menneskelig å ha lyst til å endre bevisstheten, enten det er gjennom dans eller substanser.

Et rave er litt som en midlertidig fristad. Som en fyr på skogsravet sier til meg mens jeg tar en røyk: – Ække no’ brannalarm her, vettu!

I den grad det finnes noen lov i slike lovløse sfærer, går den omtrent sånn her: Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og forøvrig kan man gjøre som man vil.

Det sier seg selv at Onkel Politi ikke nødvendigvis er like tro til Kardemommeloven. De siste årene har en håndfull lovlige klubbkvelder blitt stengt av myndighetene, på grunn av forbindelsen mellom techno og MDMA. Den kanskje mest kontroversielle saken var da arrangementet Redrum ble avlyst allerede før det fant sted, fordi Utelivsseksjonen i Oslo Politidistrikt hadde lagt press på Sentralen, som leide ut lokalet.

Naboens Technokjeller ble på sin side nødt til å pakke sammen på grunn av en politirapport som erklærte at «flere personer [var] åpenbart ruset på MDMA og sentralstimulerende stoffer». Men selv litt rare dansebevegelser var nok til å vekke politiets mistanke, skriver Red Bull. Det er den type ting mange frykter på byen: Selv om man er tilnærmet edru, risikerer man å bli jagd bort for å ikke virke helt normal. Da er det kanskje ikke så rart folk rømmer til skogs.

I sommer var jeg på en minifestival i Telemarks skoger, som har holdt på i 30 år. På papiret regnes dette som en privatfest, noe som åpenbart er en sannhet med modifikasjoner. Det er en type arrangement man finner mange steder i Norge. Bookingene bestod av litt av hvert, fra countryrock til elektronisk musikk; klientellet er primært folk med litt alternative rusvaner.

Raves i norske skoger har pågått i flere tiår, © Kim Klev

Blant headlinerne var ringreven DJ Friendly, som spilte lettfordøyelig house i et telt dekorert med tre gedigne drømmefangere. Da jeg gikk og la meg i hengekøya i femdraget, holdt han det fortsatt gående. Selv om musikken var så som så, kjentes det likevel ganske ekstraordinært å kunne danse seg gjennom sommernatta.

Både Jokke Houmb og arrangørene bak skogsravet er tydelige på at de ikke ønsker å lage et «rusparadis», og at det er musikken som står i fokus.
– Om noen hadde stramme kjever og tallerkenpupiller sa vi nei i døra. Vi ville være sikre på at folk kom for musikkopplevelsen, sier Houmb.

Skogsravet har åpenbart ingen dørvakter, men det er likevel få tegn på uvettig rusbruk. Litt unna høyttalerne på toppen av knausen sitter folk på sitteunderlag og tar en pause fra dansinga; flere av dem ruller joints i ro og mak.
– Folk på arrangementene våre er liberale og driver med sitt. Hva de velger å ta er opp til dem, så lenge de er snille og greie. Det er mange som bare drikker. Folk er ansvarlige. Vi opplever vel egentlig at Findings og mange utesteder har mye mer problemer med rus.

De er til forveksling like to urnorske friskuser som har stått opp grytidlig for å søke skogens ro.

Tusser og troll
Det finnes en liten subkultur i Norge som visstnok kan skogsraves litt bedre enn andre. Har man overnatta i marka, er sjansen stor for at man har hørt dem holde på. Ofte når vinden snur litt utpå kvelden, hender det at den bærer med seg dumpe dunk-dunk fra et fjernt sted blant trærne. Det er rett og slett litt mystisk.

Jeg har pleid å ta for gitt at det er en psytrance-fest som foregår: Folk med haremsbukser og dreads som danser seg gjennom natta, påvirket av fleinsopp og andre underlige hallusinogener. Det er jo en stereotyp, og stereotypier er nødvendigvis litt stygge. Men med arrangementer som Trolltribe og Skogstroll dyrker denne gruppa et selvbilde utenom det vanlige. Og litt som de nordiske fabelvesenene de identifiserer seg med, er det klin umulig å få øye på dem i dagslys. For å si det enkelt: Etter å ha kontaktet flere, må jeg bare slå fast at de er veldig hemmelighetsfulle mennesker.

Det kan man kanskje godt forstå. Som en DJ jeg kjenner en gang sa det, er psytrance «fy fy-musikk». Det er ikke kredibel klubbmusikk. All dansemusikk er funksjonell, men psytrance er kanskje hakket mer funksjonell enn mange andre sjangre: med utenomjordiske bleeps og bloops, prøver man å forsterke en rusopplevelse. Kaleidoskopiske, pulserende scenedekorasjoner er ment å gjøre samme nytten.

Trance generelt har lenge vært uglesett, men har de siste årene hatt en slags renessanse. Det er musikken dj-kollektivet fra Oslo spiller eksempel på. Dermed er det kanskje ikke så rart at de sympatiserer med sine trolske fettere.

– Vi har mye å lære av psytrance-folk, i hvert fall sånn dekorasjonsmessig. De har spesialisert seg på fest i skogen. Jeg var på en psytrance-fest i fjor sommer, og de hadde gjort det sykt pent. Man blir mer avslappa av det.

Etter en lang natt på rave i skauen, ankommer jeg omsider Jernbanetorget i Oslo. Foran meg på perrongen spaserer et par som har tatt t-banen samme veien. De har turbukser og støvler på, og et gult ullpledd henger ut av sekken. De er til forveksling like to urnorske friskuser som har stått opp grytidlig for å søke skogens ro.

Publisert:

Del: