Fra ekkojakt via ”Jean Gage” til kraften av full forvirring – det skortet ikke på kuriosa under årets Off The Page, som bød på mye ”hva”, men litt mindre ”hvorfor”, mener Linn Carin Dirdal.

(F.v:) Norment, Grubbs og Ratkje, © Anne Valeur/nyMusikk

Off The Page-festivalen er et samarbeid mellom Ny Musikk og engelske The Wire, med hensikt å skape diskusjon rundt musikk, men uten musikken. Festivalen hadde sin Oslo-debut på Kunstnernes Hus i fjor, og avslutningen med Chris Watsons presentasjon av fem favorittlyder – opptaket av syngende seler sitter fortsatt godt plantet i ryggmargen – la forventninger i luften til årets arrangement.

Programmets ni poster  bød på tematisk spennvidde forankret i en god blanding internasjonale- og norske navn. Og med foredraget sitt om lyd og musikk pre- og post teknologi, sørget musiker og forfatter Sarah Angliss for at høydepunktet kom tidlig.

Jakten på ekkoet
Angliss fortalte om engelskmannen som for lang tid tilbake brukte all sin rikdom på å gjenskape et ekko han hadde hørt i Italia – en tidlig versjon av dagens jakt på perfekt lyd gjennom ny teknologi og store anlegg. På 1800-tallet strømmet engelskmenn til for å høre ”den usynlige kvinnen” snakke – i virkeligheten en høyst synlig kvinne, som pratet gjennom et rør bak en vegg. Lyden var separert fra kroppen, i likhet med dagens laptop-artister, påpeker Angliss.

Før fonografen, og lenge før strømmetjenester, trente man opp fugler til å gjengi populære låter som man gjerne ville høre om igjen, og mange betalte dyrt for å sørge for at spillelisten ble sunget av den beste fuglen.

Før hadde man kastratsangere, i dag har vi plug-ins.

Hvor mye har egentlig endret seg over tid? Redskapene kanskje, men drivkraften er unektelig den samme?

Kunstens frigjøring
Angliss påberoper seg ingen svar. Tvert imot starter hun med å fortelle hvordan foredraget er et ledd i hennes egen søken som kunstner og musiker. Hvordan kan hun ta med seg fortid og nåtid inn i fremtiden? Problemstillingen dreier seg heller ikke bare om lyd. Man lytter med øyne, man lytter med kropp – som musiker og lydkunstner, hvordan skal man forholde seg til at ørene kun er én av sansene som utgjør lytteopplevelsen?

Foredraget er like mye Angliss’ samtale med seg selv, som en samtale med publikum. Ved å trekke tråder på tvers av tid er det som hun fristiller teknologiens føringer om at utvikling nødvendigvis går fremover. Og i det skimtes en slags kunstnerisk frigjøring.

Foredraget er like mye Angliss’ samtale med seg selv, som en samtale med publikum, skriver Linn Carin Dirdal. Foto: Henrik Beck/nyMusikk
Foredraget er like mye Angliss’ samtale med seg selv, som en samtale med publikum, skriver Linn Carin Dirdal. Foto: Henrik Beck/nyMusikk

Live versus opptak
Med utgangspunkt i dokumentasjon av musikk, tangerer musiker og forfatter David Grubbs noen av de samme problemstillingene i samtale med kunstner Camille Norment og musiker Maja Ratkje.

– Å finne en video på YouTube er nyttig, men opplevelsen av å holde fast på noe som du vet du ikke vil finne igjen er blitt slettet. Jeg ser på dette som et tap, sier Norment.

Bakteppet for samtalen er Grubbs bok ”Records Ruin the Landscape” om John Cage. Boken tar for seg komponistens avsky for innspillinger og problemet med å presentere eksperimentell og  avantgardistisk musikk på plate.

Ratkje forteller at hun lenge prøvde å stanse folk i å laste opp YouTube-videoer fra konsertene hennes ettersom de aldri ville kunne yte live-opplevelsen rettferdighet.

– Nå tenker jeg, jo flere klipp som ligger ute, jo bedre. Da kan folk heller bli forvirret, sier Ratkje, og spør kollega Grubbs:

– Ville Cage bifalt å shuffle, hoppe over eller stoppe midt i et stykke musikk?

– Absolutt ikke. En plate er ikke tro mot musikkens natur ifølge Cage, sier Grubbs.

Panelet anerkjenner viktigheten av plater som informasjonskilde. Problemet oppstår når man gir ut en opplevelse og folk tror at de gjennom opptaket tar del i det samme, sier Norment, som har større tro på dokumentasjon som et eget objekt fristilt fra helheten – fragmenter er mye mer verdifulle enn totalen.

”Hva” versus ”hvorfor”
I fjor var Off The Page preget av paneldiskusjoner og samtaler, noe som ga mye rom for refleksjon og meningsutveksling fra scenen. I år var enkeltperformancer og foredrag vektlagt i større grad.

Forfatter Marcus O’Dair ga nylig ut biografien om Robert Wyatt, og åpnet festivalen med å gi et innblikk i karrieren til det engelske undergrunnsikonet. Stoffet gir mersmak, men med tilgang på boken og historien fra bok- og platemarkedet i foajeen, kunne det vært interessant å høre mer om hvorfor O’Dair valgte å skrive den. Kanskje til og med i samtale med Wyatt – fraværende fordi han ikke liker å fly – via Skype?

Okkyung Lee og Lasse Marhaug viste frem sine favoritteksempler på lyd i film. At ”Lipstick” (1976) handler om en voldtektsmann som har eksperimentell elektronisk musikk som hobby og ”Jean Gage” som sitt store idol, er kuriosa man putter i lommen. Videosnuttene gir mersmak, men samtalen imellom kunne blitt mer interessant om den gikk enda dypere inn i hvorfor det var akkurat disse som ble vist.

Om det skyldes spennende temaer, eller bruken av scenetiden – man sitter igjen med et ønske om mer.

Samtalen i baren
Off The Page fyller utvilsomt et hull i festivaltilbudet i hovedstaden. Programmeringen vitner om solide nettverk i inn- og utland, og en hel dag tilegnet refleksjon rundt kunst er forfriskende i et musikklandskap hvor diskusjoner ofte preges av byråkratiet rundt.

Kunstnerisk leder i Ny Musikk, Anne Hilde Neset, innledet med å si at tanken bak festivalen er å trekke frem samtalene i baren som ofte er mer interessante enn musikken som foregår på scenen. Og årets festival er på sitt mest spennende når samtaler får utspille seg nettopp på podiet – mellom flere, som i Cage-diskusjonen, eller som i Angliss’ tilfellet, i dialog med seg selv – forankret i ”hvorfor” mer enn ”hva”.

Off The Page-festivalen fant sted på Kunstnernes Hus lørdag 24. januar.

 

 

Publisert:

Del: