Skandaler, tonale uenigheter, altfor tidlig død og kjønn har stått i veien for dem. Men når Oslofilharmonien feirer hundre år, plasserer de Hanna Marie Hansen, Bjørn Fongaard og Lili Boulanger i rampelyset.

Hanna Marie Hansen debuterte i Paris som 7-åring og løftes fram av Oslo-Filharmonien, © Ukjent/NTNU UB

Oslo-Filharmonien fyller 100 år i år. Fra og med høsten bruker de jubileumsprogrammet blant annet for å gi plass til verk som kunne fortjent bedre plass enn de opprinnelig ble tildelt.

Fortid–nåtid–fremtid.
– Vi er opptatt av å utvikle tradisjonen, sier Lars Petter Hagen, ansvarlig for jubileumsfeiringa hos Oslo-Filharmonien. Han er ballade.no sin raske guide til tre oversette, utelatte komponisters liv og levned. Ikke at de har forsvunnet i alle arkiv. Ikke det at det ikke finnes spor etter deres virke, tvert i mot, da hadde heller ikke Hagen funnet dem.

Lars Petter Hagen i Oslo-Filharmonien. Foto: Ultimafestivalen

Men de har det til felles at noe i deres samtid sto i veien for at de skulle nå det publikummet de ellers kunne. De får slippe til på ballade.no, kronologisk, før jubileumshøsten og -vinteren gir dem plass – i konsertsalen og på Filharmoniens utendørsarrangementer:

Den norske glemte stjernen
Hanna Marie Hansen (1875–1954) / Oslo-Filharmonien framfører «Noces Norvegiennes»:

Hansen var et norsk vidunderbarn, som debuterte som 7-åring i Paris. Hun ble født i Trøndelag.
– En komponist jeg tror få kjenner til. Verket vi framfører leste jeg om i en bok som heter «Kvinner komponerer». En veldig bra bok om både kjente og ukjente, beskriver Hagen. Han syntes det var spennende å finne ut om Hansen.
– Det er viktig for Filharmonien å jobbe med kjønnsbalansen.

Dét er utfordrende, aller mest når de skal løfte symfonihistoriens navn og verk fram, beskriver han:

– Det er ingen tvil om at det er masse glemte verk av kvinnelige komponister. Men akkurat i symfoniorkesterrepertoaret er det færre kvinner fordi det var et lukket felt for en del kvinner. De fikk rett og slett ikke fremføre. Det finnes mye mer kammermusikk. Desto større stas når man finner noe av kvinnelige komponister å sette opp for fullt orkester, beskriver Hagen.

Han kaller spøkefullt verket for en samling «norske hits fra 1800-tallet», bygget på musikk av Grieg og Kierulf. Originalen finnes i Ringve Musikkmuseum. Ikke så oppsiktsvekkende, når Hansen var fra Trøndelag. Hun bodde dog mesteparten av sitt liv i Paris.

– Såvidt jeg har funnet ut ble dette verket framført én gang, som del av en balletforestilling i Paris rundt 1930.

– De syntes sikkert hennes samling norske temaer sanger var stas i Paris på den tida, beskriver Hagen. – Det er jo sannsynligvis ingen som lever i dag som har hørt denne musikken før. Den er ikke innspilt. Vi har avfotografert partituret, og Nasjonalbiblioteket lager en ny utgave, og så spiller vi den på Myraløkka i 2020. Håndskriften er ganske tydelig, og gir et godt bilde av hvordan det skal låte, sier Hagen.

– Tror du folk kommer til å kjenne igjen de «norske låtene» inne i stykket?
– Ja, det er blant annet noen av Grieg der som er ganske kjente. Hagen tror musikken passer godt på et utendørsarrangement, og dette framføres på en av de åpne konsertene i jubileumsrekka der de vil invitere inn flere enn dem som ville funnet vei til en konsert i Oslo Konserthus.

Vidunderbarnet som gikk bort for tidlig
Lili Boulanger (1893–1918) /
Oslo-Filharmonien framfører «D’un soir triste»:

Vi holder oss i Paris. For mens verden styrtet mot første verdenskrig, kom et annet vidunderbarn til livet. Lili Boulanger (1893–1918) var en «uoffisiell russisk prinsesse», lillesøster av den mer berømte komponisten Nadia Boulanger, og uhyre begavet. Familievennen Gabriel Fauré skal ha oppdaget hennes absolutte gehør da Marie-Juliette Olga «Lili» Boulanger var to år.

– Hun var et supertalent. Det er bare utrolig fin musikk. Lekkert og med godt øre for klangfarger. Velskrevet, godt håndverk, beskriver Hagen om Boulangers impresjonistiske verk, i arven etter Debussy, og begått i veldig ung alder.

Lili Boulanger, foto: Ukjent, © Ukjent / CC

Siden Boulanger var i en kjent musikerfamilie, halv-adelig og med dirigenter og komponister rundt seg, vet man mer om henne.

– Søsteren er ganske kjent, også i Norge. Hun var en berømt lærer, også for norske Pauline Hall.

– «Lili» er lite framført, men hun har fått et oppsving de siste årene, OFO har også framført hennes «Faust & Helene». Vi har nok bidratt litt til å skape ny oppmerksomhet om henne. Og nå skal vi spille dette «D’un soir triste», som vi regner med ikke er framført i Norge tidligere.

Lili drev veldedighet sammen med søsteren da verdenskrigen brøt ut – men døde av Crohns sykdom som 24-åring.

– Men Boulanger og Hanna Marie Hansen må jo ha visst om hverandre. Kanskje de kjente hverandre? funderer Hagen, før vi tar for oss yngstemann i dagens rekke:

Produktiv og provoserende
Bjørn Fongaard (1919-1980) / Oslo-Filharmonien framfører «Uran 235»:

– I 1965 var det meningen av Oslo-Filharmonien skulle spille «Uran 235». Og så ble den tatt av plakaten. Det var stor skandale, sier Hagen. Musikerne ville ikke, eller kunne ikke, spille angivelsene hans.

Ny Musikk-kretsen rykket ut, til forsvar for den grensesprengende nye lyden.

– Den ble ansett som utenfor hva Filharmonien anså som sitt fagområde. Blant annet ble de bedt om å spille mikrotoner. På den tiden var det veldig uvanlig.

– Man kan nok ikke se dette som et enkeltstående tilfelle. Gjennom musikkhistorien har det ofte vært en spenning mellom den nye musikken og den gamle. Også i Filharmonien. Denne avlysningen var nok like mye en konsekvens av generell motvilje mot en modernistisk musikk på den tiden – som av misnøye over Fongaards verk, tror jeg.

Debatten som raste rundt lignende og like «nylydende» verk på samme tid kan vi få et inntrykk av i et severdig debattprogram fra NRKs arkiver. Her beskriver programleder Haagen Ringnes hvordan to andre komponister ble avvist fordi verkene deres skal ha «stilt så spesielle krav til musikerne» at de ikke kunne framføres (klikk på bildet for lenke til NRKs nettarkiv):

«Til debatt» om den nye musikken som ble avvist av Oslo-Filharmonien på 60-tallet. Skjermbilde: NRK.no, © NRK.no

Arne Nordheim rykket forøvrig ut for de to omdiskuterte komponister, derav norske Sigurd Berge, i debatten.

Mange instrumenter i ilden
– Fongaard er en pioner, en virkelig interessant komponist med en enorm produksjon, i tillegg til at han var studiomusiker, beskriver Hagen. Fongaard var blant annet konsertartist med Kringkastingsorkesteret, gitarlærer, og ansatt som gitarist i NRKs Barnetimen. Og han hadde seks barn.

«Jeg kan nu høre hvordan den musikk er som bor i meg, men ikke skrive den, da jeg ikke kjenner lovene den er bygget opp av teoretisk. Derfor studerer jeg nu fysikk, kjemi og matematikk ivrigere enn noensinne.» – Bjørn Fongaard (29) om eget virke i 1948.

For å realisere sitt mikrotonale arbeid lagde han også elektroniske komposisjoner samt egne instrumenter. Hans mikrotonale gitar var også pionérarbeid, «et slags forskningsarbeid», slik Lars Petter Hagen ser det. Da stykket ble urframført hele 37 år etter at det ble til, ble det nominert til Edvardprisen med følgende beskrivelse fra juryen: «Verket peker rett inn i vår egen samtid, kanskje til og med utover den, med sitt særegne og høyst selvstendige uttrykk.»

Til mikrotoner følger egne angivelser av mikro-nivåene mellom heltonene – «mellom de svarte og hvite tangentene», som Hagen beskriver det.

Uproblematisk å få symfonikerne til å spille det i vår tid – men da stykket var nytt skal spillenekten ha vært tung å akseptere for Fongaard selv. Mer om Fongaards produktive liv kan du lese i denne artikkelen her på ballade.no

100 årsmarkering fra august av:  Jubileumsprogrammet inneholder en rekke andre komponister og tendenser – her har vi bare valgt oss ut tre navn. På Filharmoniens hjemmeside finner du fullt program, og dessuten kan man bla seg i orkesterets mangslungne historie her.

Tresnitt av Hanna Marie Hansen @cc : Ukjent/NTNU UB / signert studio «Holter & Olsen».

Publisert:

Del: