På den ferske utgivelsen “The Silver Chord” har Oslo Strykekvartett samlet tre svært ulike komponister og tre svært ulike stykker musikk. Ballade møtte fiolinist Geir Inge Lotsberg til en samtale om kvartettens første utgivelse på Aurora, og den melodiske musikkens plass samtidstradisjonen.

Oslo Strykekvartett

— Vi valgte disse tre stykkene på bakgrunn av at det var de første bestillingsverkene vi gjorde. Vi følte også at de ga CD-utgivelsen et godt spenn i ulike uttrykk – fellesnevneren er den melodiske tradisjonen i musikk som er skrevet i vår egen nære samtid, sier Lotsberg.

“The Silver Chord” har lånt navnet fra platens første verk, som er Magnar Åms “sølvtråden” fra 1995. I tillegg spilles Lasse Thoresens “Aion” fra 1996, og Ragnar Søderlinds Quartetto no.2, opus. 71 fra 1997. Søderlind skrev sitt første stykke for strykkvartett så tidlig som i 1975. Det skulle gå over 20 år før han begynte på den andre – for Oslo Strykekvartett. Søderlind har uttalt at grunnen til dette var at det i 1970 og 80-årenes Oslo var små muligheter til å få nye kvartettverker spilt godt.

“Ekstremt utfordrende”
Lotsberg forteller at arbeidet med å øve inn disse stykkene har vært svært krevende:

— Vi valgte ut komponistene på grunnlag av hvem vi følte oss “på bølgelengde med” musikalsk. Samtidig som disse herrene er med på å tilføre en større bredde til samtidsmusikken, utfordrer de oss som musikere.

— Vi har vært nødt til å legge oss hardt i selen for å få inn disse stykkene, og jobber fremdeles med å få dem får å få dem tettere. Komponistene har virkelig týnt oss her – det skal de ha, sier Lotsberg, som også legger til at et så hardt og målbevisst arbeide gir en salgs positivt eierfølelse i forhold til musikken:

— Spesielt “Aion”, som er det av verkene vi har fremført oftest, utforderer ekstremt, spesielt om vi ikke har tatt i det på en stund. Men når det virkelig sitter, slik som det gjorde da vi spilte det i Schlezwig-Holstein i Tyskland, er det fryktelig moro.

Hva Søderlinds uttalelse om mangel på gode fremføringsmuligheter angår, uttrykker Lotsberg forståelse med komponisten, uten nødvendigvis å si seg enig:

— Uttalelsen går vel mer på mengden av det som ble fremført, og ikke på kvalitet, sånn som jeg ser det. Både Den Norske Strykekvartett og Hindarkvartetten gjorde en rekke strålende fremføringer frem til de ble avviklet, i henholdsvis 1995 og 1980. Før dem, på 50- og 60-tallet, viste Filharmoniens Kvartett ved flere anledninger at de var kvalitativt gode nok. Samtidig forstår jeg godt Ragnar (Søderlind, red.anm.) sitt ønske om flere som kunne gripe fatt i den nye musikken.

Den tonale samtidstradisjonen
Lotsberg registrerer også at Oslo Strykekvartett for lengst har fått “godkjent”-stempelet:

— Nå tør jeg å si at vi også inngår i denne viktige tradisjonen, selv om det sikkert fremdeles skulle vært flere med stor apetitt på å fremføre nye verk. Men alt i alt er det nok lettere å få musikk for strykekvartett spilt nå, innrømmer Lotsberg.

Oslo Strykekvartett la tidlig sin ære i å spille et bredt repertoar, med spenn fra Grieg til atonal samtidsmusikk. “The Silver String” presenterer et – i følge mange – neglisjert område innenfor norsk musikk, nemlig den tonale musikken med rot i nyromantikk og det tonale musikkspråket – men skrevet i og for samtiden.

Lotsberg mener materialet norske komponister i denne tradisjonen leverer til musikerne, stort sett er av høy kvalitet:

— Jeg er veldig positiv til en CD som denne, jeg føler at verkene borger for sin egen kvalitet på en utmerket måte. Vi i Oslo Strykekvartett har all grunn til å glede oss over det vi får inn og kan få inn – vår oppgave er å spille godt og ofte nok, så musikken når frem til folk. Komponistene viser generelt stor bredde, markert særpreg og stort uttrykksbehov, og det er veldig bra. Hvor levedyktig hvert enkelt stykke musikk kommer til å være, er for tidlig å si, det kommer an på så mye, mener Lotsberg.

Åpent hjerte, åpne ører
Ellers mener han at båstenkingen rundt hva som kjennes igjen som samtidsmusikk, er i ferd med å viskes ut i bredt format, det samme gjelder musikernes repertoarvalg:

— Vi spiller alt fra Beethoven til Thoresen, og har erfart at det er utrolig hva man kan få folk til å åpne seg for. Vi har generelt fått veldig god respons på samtidsmusikalske verker, også de som kan være “vanskelige” å høre på. Det største arbeidet ligger i å lokke publikum inn, og ned i setene, og presentere musikken på en måte som gjør dem i stand til å ta imot. For å gjøre det, spiller vi ekstremt velfunderte komposisjoner, med et bevisst uttrykk. Det primære for oss er å øve det godt inn. Vi uttaler oss ikke om et stykke musikk før vi spiller det bra, og derfra finner stykket sin plass hos oss – både selvstendig og i forhold til annen musikk – i forhold til hva vi føler det formidler. Det som var samtidsmusikk for 20 år siden, er nå som klassisk musikk å regne. Det viktigste for både komponister og musikere nå, er vel å få frem det vi har på hjertet, fremfor å låse oss fast i hvilken form uttrykket skal ha, sier Lotsberg.

Lettere i Norge
Om det ikke er noen gullgruve å være stryker i Norge, så er det lettere enn mange andre steder, mener Lotsberg:

— Det er fremdeles vanskelig å nå frem til spillestedene, og henvendelsene fra arrangørene har gått drastisk ned, så det gjelder å stå på selv om man vil spille jevnlig og utvide publikumsbasen. Allikevel er det lettere å få til ting i Norge enn mange andre steder. Vi har små forhold, slik at det er mulig å få oversikt over hva som rører seg – og ikke minst – gode støtteordninger.

Kulturrådets ensemblestøtte har gjort strykekvartetten i stand til å takke ja til tilbud fra utlandet, og sette igang konsertproduksjoner – nå holder de på med en oppsetning med to stykker: Haydns “Jesu syv ord på korset”, og Magnar Åms nye verk “I oppståda”. I disse dager spiller Oslo Strykekvartett nesten daglige konserter rundt i byen, men Lotsberg finner fremdeles tid til å glede seg over andres musikk:

— Jeg så nylig Vertavo-kvartetten i Gamle Logen i Oslo, der de gjorde en fantastisk konsert. Der slo det meg hvor givende strykekvartett-formatet er, man kan faktisk gjøre nesten hva som helst med den. Kvartetten kan spille hvor som helst, og klinger bra selv i dårlig akustikk – og så har vi en uslåelig raider i forhold til arrangører: Fire stoler, og kanskje en flaske Farris til hver. Slå den!

Stykkene fra “The Silver String” har blitt, og kommer til å oppføres jevnlig, forteller Lotsberg. Under årets Ulitma-festival oppførte de Thoresens “Aion” på Blå, og nylig ble også Søderlinds “Quartetto no.2” oppført i Oslo:

— Det er flott å ha en utgivelse med disse verkene på, både for å trekke folk til konsertene, og for å gi publikum muligheten til å ta musikken med seg hjem etterpå. Folk er nysgjerrige, og derfor er det moro å kunne vise frem hva som finnes av spennvidde i melodisk norsk samtidsmusikk. Oslo Strykekvartett kommer garantert til å bestille mange verk fra norske komponister fremover – det er veldig spennende, for vi får aldri akkurat det vi hadde forventet, så vi blir utfordret fra dag til dag. Det finnes en flott komposisjonstradisjon som vi er stolte over å gjøre vårt bidrag til å holde varm, avslutter Lotsberg.

Informasjon om hvor, når og hva Oslo Strykekvartett spiller, finner du ved å klikke på lenken til deres hjemmesider, som er lagt ut nedenfor.

Publisert:

Del: