Er det egentlig plass til en festival som Sommerøya i Norge, spør Kim Klev.

Sommerøya Foto: Anders M. Engebretsen

I år er det 30 år siden «The Second Summer of Love», da ravekulturen oppstod og fikk fotfeste i Storbritannia. For de av oss som ikke var tilstede – enten fordi man ennå ikke var født, eller fordi man var født i feil land – risikerer man å romantisere det britiske technoparadiset, på samme måte som man enkelt kan overse skyggesidene ved hippienes kjærlighetssommer en generasjon tidligere.

Som Jarvis Cocker legger det fram i Pulps «Sorted for E’s & Wizz», var ikke raves bare fryd og gammen: «In the middle of night it feels alright / But then tomorrow morning / Oh, then you come down». I likhet med Cocker var Simon Reynolds, Englands største musikkskribent, der omtrent da det smalt. I sin briljante bok Energy Flash: A Journey Through Rave Music and Dance Culture, beskriver han ravekulturen som en kolossal motkulturell hendelse, i stor grad fordi den førte inntil da fraskilte subkulturer sammen.

Der hippienes kjærlighetsbudskap hadde vært uløselig forbundet med LSD, var MDMA det ulovlige, bevissthetsendrende molekylet som – skal vi tro Reynolds – åpnet opp britiske sinn for både andre typer mennesker og nye musikkformer. «Thanks to Ecstacy, all the class and race and sex-preference barrieres were getting fluxed up; all sorts of people who might never have exchanged words or glaces were being swirled together in a promiscuous chaos,» skriver Reynolds.

Sommerøya i Ekebergparken Foto: Henrik Fjørtoft Sporsheim

Det mest slående med Sommerøya i Oslo, som er Norges største utendørsfestival for klubbmusikk, er hvor mange forskjellige mennesker den tiltrekker seg. På årets festival, som fant sted i helga – for niende gang totalt, og for første gang i Ekebergparken – kunne man bevitne veltrente techno-kæller i skinnjakker menge seg med både househipstere (rumpetaskene avslører dem) og senete psytrance-hoder (se etter hempgensere og haremsbukser). Sistnevnte av disse tre stammene er nok den som har mest erfaring med ulovlige fester her til lands: De flykter jevnlig til skogs, hvor de kan danse gjennom natta og ta psykedeliske stoffer i fred – på trygg avstand fra lovens lange arm.

Selv om techno og «kjærlighet» er Sommerøyas alfa og omega – man hører den dumpe, primitive dunk dunk-lyden mens man kravler opp heia; glorete, lysende bokstaver roper ut «LOVE» – er det særlig to aspekter som skiller festivalen fra den klassiske raveutopien. På den ene siden foregår festivalen på dagtid («ro etter klokka 23» er en del av samfunnskontrakten). På den andre siden fører den en nulltoleranse for ulovlige rusmidler.

«We do not want illegal drug use among our guests and kindly ask you to respect this ❤ ❤ ❤,» står det skrevet i versaler ved inngangspartiet, og sikkerhetssjekken er den grundigste jeg kan huske å ha vært borti på festival. «Uåpna nøttepose, er det innafor, eller?» spør den middelaldrende kvinnen som ransaker meg. En av de andre vaktene nikker. «Sjekk gjerne også innsida av beltespenna,» sier han. Det hviler antageligvis et voldsomt press på Sommerøya fra norske myndigheter om å gjøre techno stuerent.

Gitt hvor mye flat, servil og hjerteløs klubbmusikk som finnes, kan man jo spørre seg om ikke mesteparten av jobben allerede er unnagjort. Tradisjonen tro er programmet preget av kun en håndfull gode bookinger, og mange middelmådige. Tidlig andre dag står dansken Be Svendsen bak spakene og spiller en daff nydisko-remiks av «Seven Nation Army», en låt som for lengst skulle vært bannlyst.

Svendsen er ikke festivalens eneste fjols i flosshatt. Kvelden før stod den maskerte, ansiktsløse tyskeren Claptone på samme scene. På et tidspunkt spilte han en av sine egne produksjoner («The Drums (Din Daa Daa)»), som i stor grad består av lydord som «barra barra» og «ratatata», og viftet med Mikke Mus-hanskene sine som om de var gønnere. I disse dager er det ikke lenger nok at en DJ trykker på play og finner fantasifulle koblinger mellom sanger hen liker. Man må tydeligvis også lage show for folk, gi dem røykkanoner og corny kostymer å glo på.

Det skyldes nok delvis vår kulturs favorisering av det visuelle på bekostning av de andre sansene, delvis at vi – kanskje særlig i Norge – er så uvant med klubbmusikk, så vi forholder oss til det på samme måte som tradisjonell rockemusikk: en severdighet, noe som skal fremføres og bli iakttatt. Det går stikk i strid med DJens opprinnelige program, både på amerikanske disco-klubber og britiske raves, som var å la musikken snakke for seg selv – en motreaksjon til popens og rockens idoldyrkelse.

Hardware Megajam Foto: Sqn.no

Sommerøya har en forholdsvis rockistisk tilnærming til klubbmusikken. Over en tredjedel av programmet består av såkalte live-sett, hvor utstyret spiller en sentral rolle. Det kan antyde en favorisering av maskinvare over programvare – en kunstig forestilling om at det krever større musikalsk talent å traktere synthesizere og samplere enn en datamaskin, at «techno» handler like mye om teknologien bak som selve musikken.

Sommerøya Hardware Megajam skaper litt denne følelsen av å overvære en vitenskapsmesse, en møteplass for såkalte gearheads. Over et snes deltakere har med seg sine egne maskiner – noen hjemmelagde, andre fabrikkerte – men med så mange kokker er det forbausende hvor lite søl det blir. Akkurat som Internett i sine beste små øyeblikk kan skape en fellesskapsfølelse, er det tydelig at de fremmede menneskene lærer hverandre å kjenne gjennom jammen.

At det kun er én kvinne blant deltakerne, sier dessverre langt mer om techno-miljøet generelt enn Sommerøya – tross alt ble lørdagen avsluttet med platekuskene Nastia og Anna, mens headliner Honey Dijon dessverre avlyste i siste liten. Som musikkviter Freida Abdan langt på vei antyder i «Where Is She? Finding the Women in Electronic Music Culture» har ikke Silicon Valley monopol på nedarvede forestillinger om at kvinner ikke forstår seg på elektronikk. Selv en anerkjent skribent som Bill Brewster har ment at kvinner er mindre skikket til å være DJer – ikke på grunn av duppedittene, men det han kalte et manglende «collector’s gene».

Når det er sagt: Minst ett av høydepunktene på årets Sommerøya er et live-sett. André Bratten, som virker å modne som en god vin, briljerer ved å holde seg i et terreng som er brutalt og melodisk på samme tid. Produksjonene minner om de mest vellykkede fusjonene av electro og IDM rundt tusenårsskiftet, techno med like mye ømhet som friksjon. Jeg mister meg selv mer og mer i hans drømmende synth-tepper og maniske trommer, frem til Surgeon tar over roret og spiller dobbelt så høyt og dobbelt så hardt. Engelskmannens diabolske disiplin er gøy en stund – dette er jo strengt tatt hardcore punk lagd med maskiner – men det er grenser for hvor lenge man er i humør for lyden av tusen overbelasta prosessorer.

Festivalens store skuffelse er DJ Koze, som på papiret var det største og sterkeste kortet. Tyskeren har vanligvis en sjelden evne til å mane frem det bittersøte, lydbilder som både er tilgjengelige og eksentriske, men på festivalens andre dag velger han minste motstands vei. Kanskje skjønner han litt for godt hva det stort sett går i på Sommerøya. Man kan lure på hvor godt betalt han tar for å halvhjerte seg gjennom en drøy time på festivaler som dette. I tillegg til Pangaeas remiks av Loleatta Holloway – hvor sub-bass danser med løpske djember – er det eneste lyspunktet da hans nydelige «Pick Up» spilles i kveldssola helt til sist.

Koze etterfølges av Oliver Koletzki & Niko Schwind, og deres utvalg av nydisko er minst like generisk gørr som techhousen Ksmisk spiller i naboteltet. Hva er det folk hører i denne musikken? Hvorfor får de lyst til å danse til den? Jeg har ingenting å tape på å stille meg i den evinnelige ølkøa, men alkoholen klarer ikke å bøte på fremmedgjortheten. Jeg går en tur på do. En brautende bergenser i 20-årene spør fyren ved nabopissoaret: «Ka vil du ha?». Han får ikke noe svar. «Neida, eg selger ikkje – du vet eg bare køddar, sant?». Han sier jeg ser ut som sivilsnut, og ler anstrengt. Jeg prøver å unngå blikket hans. «Han der ser ut som en realist», sier bergenseren til meg og gliser: «Ikkje stol på noen, selv ikkje familien din!».

Oliver Koletzki & Niko Schwind Foto: Adam Louli

Stemningen letter imidlertid da Oliver og Niko henter fram «Inspector Norse» av Todd Terje mot slutten av settet sitt. Det hjelper selvsagt masse at sporet flommer over av humør, noe som ofte er mangelvare i musikken på Sommerøya. Desto mer avgjørende for at brikkene faller på plass, er at natta kommer smygende. Techno er rett og slett best i mørket. Det maskinelle og harde ved musikken tar seg ikke så godt ut i sollys; kunstig belysning kler det langt bedre. Raves snakker instinktivt til nattdyret i mennesket – det er en grunn til at engelskmennene på slutten av 80-tallet, og technoturistene i dagens Berlin, har valgt å snu døgnet. Trolig ligger det også noe kontrært i det, et opprør med «ni til fire»-normen. Sommerøya er heller ikke verdens vakreste festival, dekorert med Bring-containere og søppelposeskulpturer, så skyggene hjelper på.

I mange land, sånn som Kroatia – som har blitt et mekka for klubbmusikksfestivaler – får man lov til å holde det gående hele natta. Sterkt kuraterte Dimensions starter for eksempel først etter det har blitt mørkt, sånn at festen aldri er over før sola har stått opp. En annen respektert europeisk festival for dansemusikk er Dekmantel, som finner sted i Amsterdam. I likhet med Sommerøya må sjappa stenge tidlig, men særlig en ting skiller dem fra hverandre: Arrangørene av Dekmantel supplerer med en rekke DJer som sverger til varmere uttrykk som disco og sjelfull house, musikk som passer mye bedre på dagtid.

Dermed gjør Sommerøya litt samme feilen som Into the Valley, i hvert fall frem til sistnevnte flytta fra de svenska dalarna til den spanske solkysten. Det blir for lite variasjon, for mye tretten på dusinet-untz untz. For eksempel: Den virtuelle platesamlingen til norske Runther og Bethi Lydi overlater lite til fantasien, og det samme gjelder brasilianske Anna som avslutter i det såkalte techno-teltet.

Nastia Foto: Henrik Fjørtoft Sporsheim

Derimot gjør den snauklipte ukraineren Nastia en svært solid innsats på hovedscenen noen meter unna (det er en del lydforurensing mellom de to scenene). Selv med kun et par pils innabords kan jeg skjønne hva Simon Reynolds mener med at ecstasy gir en følelse av at elektronisk musikk spiller på skrottens strenger. En spinnvill didgeridoo-lyd, som minner om den metalliske knitringen til trikkekabler, får blodet til å bruse. Mens strobene skyter opp i ansiktene, har man ikke stort valg annet enn å kaste seg med på den soniske krigføringen. Det er et sitat i Energy Flash jeg aldri vil glemme: «… a carnal music of total release. We must make of joy once more a crime against the state».

På vei ut av festivalområdet løfter jeg blikket, og lysår der oppe har stjernene begynt å titte fram. Som tilfellet gjerne er her i Norge, er festen over idet den nettopp har begynt.

Publisert:

Del: