Oda Ulvøy er ikke bare vokalist og låtskriver, hun er også manager og bookingagent for bandene hun er med i. Slik sikrer hun at innsatsen matcher ambisjonene. For de er nemlig store.

Kelvin Foto: Martin Litwicki

– Hei! Det er deg, sant?

Oda Ulvøy slenger seg ned i sofaen på motsatt side av bordet, tar av jakken, men beholder lua på.

– Så, dette er et av de hippe kaféstedene i byen, forklarer vokalisten og låtskriveren, og bestiller en kopp te.

Vi sitter på Frk. Larsen i sentrum av Kristiansand en tidlig lørdag ettermiddag. Jeg har bedt Ulvøy velge sted, jeg kommer rett fra Oslo-toget og er alt annet enn lommekjent i byen. Ulvøy har tross alt vært her i noen år, rukket å fullføre en bachelor i rytmisk musikk på Universitetet i Agder (UiA) med vokal som hovedinstrument. Nå er 25-åringen i gang med en master på samme skole.

– Masteroppgaven har jeg tenkt å skrive om prestasjonsangst hos vokalister. Det er noe jeg har jobbet mye med selv, og som jeg sliter veldig med ennå, sier hun åpent.

– Jeg har funnet noen metoder for å komme meg over det. Et rolig sted å slappe av før konserten er viktig, og det er viktig å være sykt trygg på det du skal spille. Og noen ganger må man bare gi faen. Hoppe og danse og være helt gærn på scenen.

Oda Ulvøy Foto: Linn Carin Dirdal
Oda Ulvøy Foto: Linn Carin Dirdal

– Trenger ikke være klokkereint
Som vokalist og låtskriver i bandene Kelvin, Tomin og tidligere Strå, har hun en rekke liveopptredener bak seg. Mye angst, med andre ord.

– Musikken i dag er så sykt produsert, alt skal være så perfekt hele tiden. Det er vanskelig å gjenskape det live, man synger jo alltid litt feil. For min egen del har jeg satt terskelen for hva som er en bra konsert litt lavere. Alt trenger ikke å være klokkereint for at jeg skal bli fornøyd, helheten er viktigere. Det hjelper også på angsten.

Hun møter ofte stort engasjement fra andre musikere når hun nevner at hun jobber med prestasjonsangsten. Folk har mange meninger, deler erfaringer og kommer med tips.

– Og det er bra, jeg er så lei av at folk skal holde det så hemmelig!

Fra psykologdrøm til pop
Ulvøy er fra Kongsberg, og gikk ut av allmennlinjen på videregående med mål om å bli psykolog. Men musikken lå liksom der og lusket. Hun er fra en musikalsk familie, og har alltid skrevet låter i skjul, uten å tenke at det var noe man kunne leve av. Men etter et år med musikk på Tonheim folkehøyskole kjente Ulvøy seg på rett spor, selv om den opprinnelige ideen om å bli jazzsanger fort ble vraket.

Jeg tror jeg lata litt som om jeg var så veldig glad i jazz, jeg føler det er en greie mange har rundt videregående.

– Jeg sang med storbandet hjemme i Kongsberg og tenkte at jazz, det er kult. Men jeg skjønte etter hvert at pop, rock og elektronika var mer min greie. Jeg tror jeg lata litt som om jeg var så veldig glad i jazz, jeg føler det er en greie mange har rundt videregående. Litt som at jeg hadde lyst til å komme inn på NMH (Norges musikkhøgskole, red. anm.) fordi det hadde vært tøft å si at jeg kom inn. Men jeg hadde ikke passet der. Her i Agder har jeg ikke noe press om å synge improvisert jazz for eksempel, jeg har kunnet teste og velge ulike ting, være den jeg er.

Sikter mot utlandet
Det var i løpet av første året på UiA at hun traff bandkompisene i Kelvin, som samlet seg på tvers av musikalske bakgrunner – fra kirkemusikk og gospel via pop og rock til storband og jazz. Summen av innflytelsene gir seg uttrykk i et kjølig pop-univers, et slags melankolskmusikalsk svar på nordic noir, hvor Ulvøys klare stemme bukter seg over tighte arrangementer.

Siden oppstarten i 2013 har bandet spilt på en rekke festivaler, blitt listet på P3, og er et av bandene som trekkes frem når man spør folk i musikkmiljøet i Kristiansand om hva som rører seg i sørlandsbyen om dagen. Med kun tre singelutgivelser bak seg, har Kelvin allerede rukket å spille for 11 000 publikummere i Polen, som oppvarming for de skjeggete veteranene i ZZ Top under fjorårets Rock Legends-festival. Kelvin vant spillejobben i musikkonkurransen Union of the Baltic Cities, og folkemengden ga en smakebit på en tilværelse Ulvøy vil ha mer av.

– Absolutt, jeg vil dit. Spille for 11 000 mennesker, eller mer! Vi har lyst til å dra til Danmark og Tyskland. Danmark fordi det er så nært, det er bare å hoppe på båten, og Tyskland fordi de fortsatt kjøper plater der. Vi har snakket mye om hvorfor vi skal satse i Norge, for fem millioner mennesker, når det er 80 millioner i Tyskland. Jeg tenker at musikken vår kan nå flere og bli større i utlandet.

Danmark fordi det er så nært, det er bare å hoppe på båten, og Tyskland fordi de fortsatt kjøper plater der.

Gjør alt selv
Ulvøy har et avslappet lynne der hun sitter på andre siden av kafébordet, sipper til tekoppen, ler ofte og retter litt på lua innimellom. Men ambisjonene for musikken er alt annet enn tilbakelent, og Kelvin har opprettet sitt eget interne maskineri for å jobbe seg opp og frem. Sammen med bandmedlem Nicholas Van Eck er Ulvøy bandets manager og bookingagent. Daniel Hinderaker har ansvar for å skrive søknader, Brynjar Blomvik har orden på økonomien, mens Torstein Lauvvik Ørland sørger for praktiske ting, som at plakater blir trykket opp. Bandet har leflet med tanken om å skaffe seg en manager, men Ulvøy gir ikke fra seg kontrollen før hun vet at de har funnet en person som fyller rollen minst like bra som henne.

– Det må være om vi finner en som er like engasjert i musikken som jeg er. Vedkommende må være som et sjette medlem av bandet. Enn så lenge trives jeg med å gjøre alt selv, selv om det er mye arbeid.

Kelvin Foto: Martin Litwicki
Kelvin Foto: Martin Litwicki

Dessuten er det manko på managere i Kristiansand, i alle fall kjenner Ulvøy ingen. Daniel Nordgård, professor i Music business ved UiA, bekrefter at sørlandsbyen er i en bølgedal når det gjelder managere og et proft støtteapparat. ”Før hadde vi Karmacosmetix Records som løftet fram artister som Hanne Kolstø og Honningbarna. Men så forsvant flere aktører til Berlin og Oslo, og ingen tok over stafettpinnen her i byen,” sa han til Fædrelandsvennen tidligere i år. Resultatet er et musikkmiljø hvor band og artister gjør alt selv – kanskje med unntak av promotering, hvor Kelvin og andre gjerne kjøper drahjelp fra byråer.

Situasjonen slik den er skaper samhold, ifølge Ulvøy.

– Vi snakker sammen og deler kontakter, hjelper og støtter hverandre. Med et større profesjonelt apparat hadde det kanskje vært større konkurranse om å komme seg inn på de rette stedene her i byen. Akkurat nå er det liten, eller ingen, konkurranse. Vi jobber sammen mot et felles mål.

Hanne Kolstø sa til meg en gang, du skal jo ikke være i den byen du bor i, du skal alltid ut å reise og spille konsert. Man må bare sørge for å møte de rette menneskene.

– Men om målet er 11 000 publikummere og mer, trengs kanskje litt drahjelp etter hvert? Er det aktuelt å flytte dit støtteapparatene er, til Oslo for eksempel?

– Det er typisk å tenke Oslo, men jeg håper egentlig at det ikke skjer. Jeg liker å være i Kristiansand. Hanne Kolstø sa til meg en gang, du skal jo ikke være i den byen du bor i, du skal alltid ut å reise og spille konsert. Man må bare sørge for å møte de rette menneskene.

Nettverket skapes gjennom live-spilling på tvers av byer og land, sier Ulvøy. I slutten av måneden spiller Kelvin på Spot-festivalen, Danmarks svar på by:Larm, hvor de håper å knytte kontakter som gjør at de kan booke en Danmark-turné på sikt. Høy og god aktivitet på sosiale medier er også en effektivt måte å eksponere seg på, ifølge vokalisten.

– Jeg tror vi enklere får jobber av det også. Hvis du skal booke et band, går inn på Facebook og ser at bandet ikke har gjort noe siden januar, virker ikke det så profesjonelt.

Kelvin Foto: Martin Litwicki

Kelvin Foto: Martin Litwicki

Demokratisk låtskriving
Det er likevel utfordrende å hele tiden skulle selge seg selv, synes Ulvøy. Særlig ettersom hun opplever at fokuset ofte dreier seg mer om hvordan man skal få oppmerksomhet enn på selve musikken.

– Man må ha særpreg. Emilie Nicolas er den sjenerte …

Fingrene folder seg over ansiktet, men hun luter ryggen forsiktig.

– Mens Aurora Aksnes er den mystiske …

Hun slår fingrene ut fra ansiktet i en vifte –

– Det må alltid være noe mer. Og det synes jeg er vanskelig. I Kelvin jobber vi med å være et band, det er greia vår. For hvor mange band er det igjen i Norge i dag? Vi ønsker kanskje å være litt mystiske også, men det tror jeg ikke vi er!

Ulvøy bryter ut i latter. Kelvin kommer med ny musikkvideo i mai, ny singel over sommeren, og plate i 2017. Parallelt jobber Ulvøy med Tomin, et nytt prosjekt sammen med Alf Vaksdal, laptop-student ved UiA.

– Tomin er helt annerledes enn Kelvin, helt elektronisk og med mer absurde tekster. Litt rart, men likevel mer kommersielt, sier Ulvøy.

Låtene jobber de frem sammen, akkurat som i Kelvin. Demokratisk låtskriving, med andre ord.

– Ja, nesten litt for demokratisk! I Kelvin har en av oss gjerne en idé og så tester vi hundrevis av forskjellige ting, før vi arrangerer det ut. Og det er et helvete! Alle har så sterke meninger og vi blir alltid sinte på hverandre. Men det er derfor det blir så bra, da. Alle har sine preferanser som smelter sammen. I Kelvin er det også lettere å få noen til å støtte deg, mens når man bare er to er det én mot én. Da må man argumentere veldig godt selv, gliser Ulvøy.

Følelsen av å jobbe og jobbe og kjenne at man plutselig når et punkt hvor musikken løsner på magisk vis er fantastisk, sier hun, og er grunnen til at musikk er alt hun ønsker å drive med. Men enn så lenge gir to band i startgropen lite å leve av, og inntekten kommer foreløpig fra sangelevene hun har gjennom AKKS, og jobben på Kiwi.

En ting om gangen

Vi rekker å rusle fra Frk. Larsen ned til havet og ta noen bilder før hun må stikke på øving med Kelvin. Men før hun drar:

– Jeg jobber veldig mye med å gjøre én ting om gangen. Når jeg spiser frokost så spiser jeg frokost, jeg spiser ikke frokost og booker for et band. Kontortid er viktig. En blir mer effektiv av det.

Publisert:

Del: