Den vanligste måten å avslutte et prosjekt på er å presentere et resultat. Prosjektavslutningen for Folk Sessions er derimot et sjeldent innblikk i starten av prosesser, skriver Linn Carin Dirdal om Riksscenens pilotprosjekt.

© Linn Carin Dirdal

Erlend Apneseth tusler ut på det tomme podiet i Riksscenens lokaler på Schous plass i Oslo. Han stiller seg opp i spotlighten foran mikrofonen.

– Då ska dåke få høyre kordan det let då purka satt fast i grindi, sier han og lar buen ta fatt i felestrengene.

Hardingfelespilleren fra Jølster er en av 15 unge folkemusikere som har deltatt i Riksscenens pilotprosjekt Folk Sessions 2014. Under ledelse av musikere og mentorer Annbjørg Lien, Kirsten Bråten Berg, Ale Möller og Leif Stinnerbom har deltakerne over tre 3-dagers samlinger utforsket ulike aspekter ved formidling av folkemusikk. De har testet metoder og teknikker knyttet til personlige uttrykk, samspill, lytting og tekstformidling – øvelser som skal oppmuntre til større bevissthet rundt publikumskontakt og eget kunstnerisk uttrykk. Torsdag 15. mai avsluttet de prosjektet ved å la publikum få et innblikk i prosessen.

Les også: Ein tredel eller 65 %? Om Rikskonsertens besøkstal

Forventning, formidling og utforskning
Apneseths innledning er et ledd i en øvelse om hvordan man skaper forventning når man entrer en scene. En etter en kommer deltakerne inn på podiet for å demonstrere sine personlige løsninger på oppgaven. Én står med ryggen til publikum, Hilde Fjerdingøy på torader tyr til fransk, mens felespiller Guro Kvifte Nesheim forteller at hun ikke er særlig glad i å rengjøre toaletter, men at enkelte slåtter får til og med henne til å ”like å vaske dass”.

Salen ler, publikumskontakten er opprettet.

Og slik fortsetter det. I løpet av den neste timen demonstrerer deltakerne blant annet hvordan de har grepet det frie kunstneriske rommet ved å fremføre forestillinger de har laget på 20 minutter med utgangspunkt i temaene elv, sjalusi og sorg. ”Det er forskjell på samtidig spill og samspill,” sier Möller, og ber to av felespillerne spille samme låt rygg mot rygg og følge hverandres impulser for volum og tempo. Stinnerbom tar kveder Sigrid Kjetilsdotter Jore opp på scenen. Hun synger en sang, den handler om bruderov. Idet hun er ferdig utfordrer han:

– Tenk deg at han som har iverksatt bruderovet får ”second thoughts”. Forsøk om du kan gå inn i hans hode når han i stigende grad angrer seg mer og mer.

Kjetilsdotter Jore tenker litt, synger på nytt. Den svenske musikeren og regissøren fortsetter energisk:

– Så prøver vi ”tvärt om”, han er ” jättenöjd” med prosjektet, og nå skal det drikkes!

Forskjellen i formidlingen er tydelig, og demonstrerer tankens innflytelse på fremføringen. ”Man har undertekst, som vi kaller det i teatret,” forklarer Stinnerbom.

Les også: Mellom tradisjon og nyskaping

Uvanlig innblikk bak kulissene
Den vanligste måten å avslutte et prosjekt på er å presentere et resultat. Prosjektavslutningen for Folk Sessions er derimot et sjeldent innblikk i starten av prosesser. For deltakerne er det en naken, raus og modig måte å formidle en læringskurve på, og de unge musikerne setter seg selv i sårbare situasjoner ved å handle på instruksjoner fra sine fire mentorer direkte foran et publikum i noe som nesten minner om teatersport.

– Vi har testet grenser og mye av det handler om å samhandle. Det har jeg opplevd som spennende, nytt og artig, forteller sanger Ingebjørg Lognvik Reinholdt.

– Du vet ikke hvor grensen går før du har krysset den, og en tror kanskje grensen kommer tidligere enn den gjør. Det er fint å utforske dette på øving og finne ut at du har mye spillerom, sier Kjetilsdotter Jore.

Lærdom i pop og rock?
I del to av kveldens program ble publikum invitert til debatt rundt prosjektet. En tilhører spør om folkemusikken har noe å lære av pop- og rockartister når det gjelder å stå på en scene.

– Hvis de vil, men jeg ser ikke noe poeng i at folkemusikken skal etterligne pop- og rockmusikere, svarer mentor Lien.

– Hvis de ser noe som inspirerer er det et eget valg, men det finnes også en sterk identitet i folkemusikken som andre kan lære av. Man ser ofte på pop og rock som en mal, men det er viktig å se egenarten i eget uttrykk.


Deltakarane i Folk Sessions 2014. Foto: Linn Carin Dirdal

– Viktig med profesjonalisering
Helge Skansen, daglig leder for Riksscenen, forklarer at Folk Sessions er et tiltak for å sikre profesjonalisering av folkemusikk og folkedans.

– Når folkemusikken og folkedansen bringes inn i et hus – noe som er unikt i Europa – krever det at vi setter i gang tiltak for å sikre profesjonalisering. Det er viktig å ikke bare produsere, men å gå dypere, forklarer Skansen.

– Scenisk er folkemusikken en ung sjanger, det betyr at vi kan forme et eget uttrykk. Vi skal ikke bli en skole, det handler ikke om ferdighetene – vi må drive noe helt annet. Ambisjonen er å gjøre et slikt prosjekt hver vår fremover, sier Riksscenens daglige leder.

Les også: Den sterke songen, intervju med Kirsten Bråten Berg

Han forklarer at det i forkant var diskusjoner rundt hvilken aldersgruppe pilotprosjektet skulle omfatte. Konseptet er nybrott, men han mener de gjorde et riktig valg ved å starte med unge, fremadstormende musikere.

– Kanskje det neste blir ’vi over 60’!, foreslår Bråten Berg.

– Modige musikere
I samtalen med publikum er det tydelig at deltakerne har vokst med prosjektet og lært av både øvelser og mentorer. Men hva har de voksne lært av de unge?

”Mye,” ifølge Lien.

– Vi har lært å være modige. Så godt som ingen her kjente hverandre fra før. De blir bedt om å kle av seg og alle gir hverandre styrke. Det er modige folkemusikere, sier Lien.

– Det andre vi har lært er samhold. Det er en raus gjeng, dette har vært en fantastisk tid.

Publisert:

Del: