Publisert:

Del:

Gjør det noe med kunsten og kunstnerne å bo langt nord? I en tid med kulturpolitisk desentralisering, tar Ballade en prat med to kunstnere som har et avslappa forhold til grenser.

Silje Solheim Johnsen og Ola Asdahl Rokkones, fra videoen til prøveforestilling på Ubeskrivelig!

En av Ballades tverrfaglige skribenter har i en fase av omskolering fått et nærmere forhold til Nord-Norge gjennom studier i Tromsø. Da sniker det seg raskt inn en erfaring av at tilværelsen faktisk er litt annerledes sett herfra, sammenlignet med det som ofte tas som et gitt ”kunstnerperspektiv”: Oslo – eller andre sentrale strøk sørpå.

Nå er Tromsø både en by med en internasjonal og kreativ atmosfære over seg, men også en del av en landsdel som i hvert fall historisk sett har vært ”noe annet” enn Sentrale Strøk. Jeg har lyst til å utfordre tankene mine, og finner fram til et par kunstnere med interessante porteføljer av skapende og utøvende arbeid.

Silje Solheim Johnsen og Ola Asdahl Rokkones er i skrivende stund i gang med et felles prosjekt. Førstnevnte er dansekunstner fra samtidsfeltet – og har omfattende arbeid med barn og unge på CV-en. Hun er også ”ekte Tromsøværing”. Sistnevnte er musiker innen både klassisk og jazz/verdensmusikk. Han forflytta seg fra Oslo for utdanningens skyld, og ble boende. Nå arbeider de ut fra Johnsens idé, med en produksjon der et barnepublikum skal få mulighet til å sette ord på sine opplevelser av dans og musikk ved hjelp av strategier forestillingen legger opp til. Tanken er også å likestille de to kunstformene.

Johnsen forteller: Jeg tenker ikke at Ola skal danse, men han må jo flytte mye på seg.

Rokkones: Første gang vi jobba sammen, prøvde vi ut at du skulle klatre på meg og litt løfting og sånt.

J: Vi fant vel ut den gangen at det ikke hadde noe å tilføre.

R: …og at det er nokså komplisert å spille saksofon samtidig. Vi gikk bort fra det.

Rokkones har jobba tverrkunstnerisk og på tvers av sjanger før, og setter raskt ord på hvordan det kan være å arbeide ”grenseløst”:

– Jeg er et håpløst case. Jeg klarer ikke gjøre som jeg får beskjed om og satse på én ting. Det er både en forbannelse og en livbøye. Jeg har først og fremst studert klassisk saksofon, men spiller mye jazz og verdensmusikk. Det er jo ikke mange solistoppdrag for en klassisk saksofonist – ikke engang på verdensbasis.

Ola Asdahl Rokkones Foto: Marius Fiskum

Russisk utveksling
Hvordan ser så ”verden” ut fra Tromsø? Jeg er lett engstelig for at jeg egentlig er fordomsfull og starter i det konkrete: Mitt inntrykk er at kulturlivet nordpå preges vel så mye av utveksling øst-vest, som utveksling sørover?

– Vi er jo geografisk vel så nær Russland som Østlandet her i nord, sier Rokkones

-…og det finnes en del midler som oppfordrer til utveksling, utfyller dansekunstneren.

– Det er litt byråkrati-arbeid å krysse grensa, men det lar seg jo gjøre.

Begge kunstnerne har turnert på tvers av grensa mot den store naboen i øst:

– Det er en kvart million mennesker som bor bare to timer fra Kirkenes, minner Rokkones om: – Murmansk er like stort som Bergen. Det er mange folk, altså! Dessuten bor det mange russere i Nord-Norge.

–Russere er et spennende publikum fordi de har så stor kulturell ballast.

– Russere er et spennende publikum fordi de har så stor kulturell ballast. De har gjerne 10 ganger så mange verdenskjente komponister eller forfattere som oss, og det merkes på hvordan de uttrykker seg etter en konsert. I Norge sier vi kanskje dette var ”fint” eller ”spennende”, men i Russland har jeg opplevd mange ganger at vanlige publikummere trekker lange linjer med historiske referanser, for eksempel. Kunst og kultur betyr mer der, mener Ola.

– En mulig forklaring på det kan være at de i Sovjet stengte kirkene, mens de sørget for teaterhusene. Der var den nye kirken.

– Kulturhusene der heter jo ”palass”, kulturpalass! supplerer Johnsen.

– Jeg kjenner en som har gifta seg med en russer, forteller Rokkones. – Etter en planleggingstabbe ga han en teaterbillett til svigerfaren sin i Moskva. Da han skulle gjenfortelle for svigersønnen om det han hadde sett, begynte han å gråte. Det hadde min venn aldri opplevd før: At noen var så sterkt berørt – flere uker etter opplevelsen.

Nord og nye generasjoner
Når jeg prøver meg på nye spørsmål som leter etter hva det vil si å arbeide kunstnerisk i Nord-Norge, blir det fort nødvendig å gjøre den populære øvelsen: ”Å holde to tanker i hodet på én gang”:

– Jeg har ikke behov for å utforske ”det nordnorske”, sier Johnsen. – Jeg forsøkte å lage ”nordlysdansen” etter oppfordring. Det passa ikke inn i mitt kunstneriske univers da. Jeg har kanskje et lite opprør i meg – mot visse forventninger til hva det skal bety å jobbe utfra en nordnorsk sammenheng. Noen tema var mer naturlige å kretser rundt tidligere da Nord-Norge var mer avskåret fra resten av landet enn det er nå.

Rokkones, som i motsetning til Johnsen er innflytter sørfra, legger til: – Det var en tid det var veldig viktig å snakke om det spesielt nordnorske, for eksempel i bøkene til Roy Jacobsen med skildringer fra Helgelandskysten. Selv setter jeg pris på Frank A. Jensens gripende fortellinger om den magre og karrige landsdelen. Det har vært nødvendig å få fram fortellinger som ikke var framme i historiefortellingen fra Oslo. Derfra kan ”det norske” ofte handle om fjellet og dalene og setra og skigåing, men i de fleste i Norge bor jo ved havet! Reint kunstnerisk er det likevel viktige endringer på gang. Bautaer som Oluf, Nordnorsk Visegruppe, Mari Boine og Kari Bremnes står fjellstøtt, uansett hvilke spor dagens nye nordnorske stemmer ønsker å følge.

Han trekker også fram det samiske: – De nye samiske kunstnerne gjør jo ikke det samme som Boine har gjort, for eksempel. Artister som Adjagas og Elle Marja Eira turnerer verden rundt uten å reprodusere det pionerene sto for.

Johnsen legger til: … men de er jo lite kjent i Norge. Artister som disse blir invitert til urfolksfestivaler – i Asia, Canada og Sør-Amerika. Også i Tyskland, for eksempel, omfavner publikum noe av det som vi ikke synes å få satt i riktig bås i Norge.

Silje Solheim Johnsen og Ola Asdahl Rokkones, fra forestillingen “1/100s”, Gerd Kaisa Vorren og Maria Stødle Foto: Miriam Wiik

Ærlige møter i dans og musikk
Våren 2017 arbeider Johnsen og Rokkones under arbeidstittelen: Ubeskrivelig! De lager en interaktiv forestilling der små barn skal utfordres til å sette ord på abstrakte kunstuttrykk. Det handler om å dyrke en felles lidenskap: Kommunikasjonen med publikum.

– Du er jo veldig uredd, er Rokkones’ attest til sin samarbeidspartner: – Hele konseptet virker jo helt umulig: Å få publikum til å beskrive helt abstrakte ting – små barn!

Johnsen forklarer: – Jeg har lenge vært opptatt av dette med å snakke om dansen. Mye fordi jeg har behov for det sjøl. Men vi lager ingen ”lecture” – det skal være en forestilling, og et er et muntlig, spontant språk vi inviterer til.

– I en prøveforestilling hadde vi en slags dialog, men ikke i et forklarende språk. Det verbale skal helst oppstå ut av det vi gjør, forteller Rokkones.

Han begeistres av å jobbe med dansekunst, og jobber annerledes enn han ofte gjør: – Her blir jeg dratt med i en tankegang om hele det kunstneriske uttrykket. Når vi jobber på det mest intense, tar jeg ikke opp saksofonen engang. I et band dreier det seg mer om ”nå tar vi det igjen fra takt nr. ..”

Nå har imidlertid saksofonisten jobba med dansemusikk tidligere: – Det er tabu å si det, men ja, jeg har jobba mye med latinamerikansk musikk. For meg ble tango helt annerledes når jeg faktisk spilte til dans. Sammen med en pianist tok jeg kontakt med tangoklubben.

Effekten på musikerne var merkbar: – Alle på gulvet begynte å bevege seg som rare snegler, og jeg skjønte ingenting! gliser Rokkones: – Jeg merka med én gang at jeg måtte gjøre noe med måten jeg spilte på. De reagerte jo på musikken! Jeg fikk en umiddelbar respons som jeg ikke hadde fått tidligere. Plutselig handlet det ikke om å få det perfekt, men om å sette en musikalsk ramme for noen som skal danse. Det skjedde det igjen da jeg hadde et salsa-band som spilte til dans. Salsa for storbandkonsert la vekt på ”trøkk” og ”fet lyd”, men her ble det viktigere at danserne kunne plassere føttene i forhold til den nokså strenge salsadansen.

Johnsen har også vært aktiv i Tromsøs salsamiljø: – Før jeg tok danseutdanning var jeg veldig aktiv – det har jeg ikke tid til lenger, men det skulle jeg gjerne! Det åpner øynene mine, og det jeg lærte av salsa, hadde nesten bare med musikken å gjøre. Noen tenker at salsa er ”en bestemt måte å vrikke kroppen på”, men det er ikke sånn jeg jobba med det. Det finnes mye fordommer om hele sjangre, men det er jo noe der, når du går inn i det.

Rokkones har også spilt gammeldans: – Hvis du tar det på alvor og spiller det med den ordentlige innbarka svingen som den kan ha – og du har noen som virkelig kan danse reinlender og pols – da får du virkelig schwung, altså! Jeg møter stadig folk som kan rakke ned på sånn musikk, men den har en form for kvalitet som vi ikke er vant til å måle annen musikk med.

Periferi og det grenseløse

Nå er vi inne på sjangermessige og kunstfaglige tabufelt… Blir sånne skillelinjer annerledes for kunstnere som arbeider i den såkalte periferien?
Silje svarer kjapt: – Jeg tror tabuene er så sterke at de er like tilstede her! Likevel tror jeg det kan være sånn at når du kommer fra en mindre plass, er du innom mer. Det kan bety at du får mer kontakt med folk som holder på med noe annet enn deg sjøl.

– Hvis man skal drive med et kunstuttrykk må man enten tro på det, eller la være.

Rokkones understreker: – Hvis man skal drive med et kunstuttrykk må man enten tro på det, eller la være. Det gjelder uansett. Det er ikke Tromsø som har ført til at jeg driver med mange uttrykk. Likevel er det sjangerbredden som gjør at jeg kan ha musikk som levebrød på fulltid her.

Johnsen har det på samme måten: – For meg passer det med interessene mine å jobbe på en mindre plass – ikke minst fordi jeg liker å jobbe stedsspesifikt. Her finnes det jo ikke noe godt egna produksjonsrom, og da jobber du med det som er tilgjengelig. Folk jobber på tvers overalt, men det er kanskje litt lettere her. Min nærmeste kollega blir fort noen fra et annet fagfelt.

– Jeg har egentlig null kontakt med resten av dansemiljøet i Norge. Jeg har utdanna meg i London og har bodd i litt i Danmark og USA før jeg reiste rett hjem til Tromsø. Ikke noe pit-stop i Oslo. Jeg har knapt satt mine danseføtter der. Det er egentlig ikke noe savn, bortsett fra en liten usikkerhet på om jeg mangler en rettesnor for at det jeg driver med er ”innafor”. Jeg har jo ikke vært på de samme workshopene, hatt de samme lærerne…

Er det noen fordeler i å mangle denne rettesnora, du har jo fått anerkjennelse som tyder på at du gjør mye riktig?

– Det blir antakelig viktigere å bare følge en indre driv på at det er dette her jeg skal jobbe med, undrer Johnsen. Noen fordeler er det jo med det, selv om jeg nok kan føle meg som en slags satellitt.

– Det kjenner jeg meg litt igjen i, skyter Rokkones inn: – Jeg savner å ha et større kollegium. I Oslo kan man gå på saksofon-julebord, det skjer ikke her. Jeg tar heller ikke flyet en tur for å ta en kaffe med kolleger i Oslo.