I Balladepodden 18. september tok Aslaug Olette Klausen og Tellef Øgrim for seg Ny Musikks jubileumskonserter under Ultima dagen før. Ny Musikk svarte med et innlegg 28. september, hvor de kritiserte spesielt den journalistiske kvaliteten i anmeldelsen av Bente Leiknes Thorsens nye verk, «A Feminist Guide to the Sinfonietta». 3. oktober kom Balladepodden med svar i form av nok en podkast hvor de viet mye tid til Ny Musikks bruk av transkribering. Transkriberingen var så visst under beltestedet. Noen vil kanskje se humoren i at det mange opplevde som useriøs journalistikk ble svart med useriøs harselas, men så er jo dette med humor «fryktelig vanskelige greier», som Balladepodden selv påpeker 18.9. Så la gå at det var ufint.
Likevel synes jeg det er synd at debatten renner ut med Balladepoddens svar 3. oktober. Det er etter min mening mangelfullt, og det unnviker en del av Ny Musikks gode poenger. Samtidig har jeg registrert en del reaksjoner blant kolleger i samtidsmusikkmiljøet på Balladepoddens episode fra 18.9, og jeg synes det er viktig at noen av disse innvendingene målbæres. Balladepodden selv sier 3.10 at de ønsker kritikk velkommen. Så her kommer den.
Det er mange problematiske sider ved episoden fra 18. september, «Nye lyder om igjen». Podkasten kan best oppsummeres som en usammenhengende fortelling om inntrykkene som to publikummere sitter igjen med etter et par konserter. Vi får vite mye mer om journalistenes frie assosiasjoner enn om musikken. Her er ingen forsøk på å forstå. Vi får derimot høre blant annet at Klausen ikke var like begeistret som Øgrim for Pauline Halls pianostykker fordi hun har blitt «utsatt» for for mye pianomusikk på Spotify. Dette gir meg som lytter ganske lite.
Hør også: Nye lyder om igjen
Det er mange frittstående utsagn som for eksempel «[a]v en eller annen grunn tenker jeg på knokler», slik den ene av journalistene sier om Georges Aperghis’ stykke «Le corps à corps». Øyvind Mælands musikk er blant annet god fordi den ene journalisten «liker musikk som beveger seg». Hva skal vi med dette? Begrepsbruken er i beste fall åndsfraværende, som når Thorsens musikk omtales som «akademisk (…) til en viss grad pedagogisk» uten noen nærmere redegjørelse for dette, som om det er en automatisk sammenheng mellom de to begrepene. Om Jan Erik Mikalsens musikk: «Det var så nære en del av den elektronikaen jeg hører så mye på.» Også her sitter jeg igjen med null, annet enn et bilde av en ganske selvtilfreds journalist.
Journalistene er mer opptatt av egne bilder og assosiasjoner enn av stykkene/fremførelsene/konsertene i seg selv. Vi som lyttere kommer ikke noe nærmere musikken. Elsker du musikk, søker du musikken. Du lytter, du åpner deg, du forsøker å forstå, stiller spørsmål ved egne oppfatninger – du er nysgjerrig på verden utenfor deg selv. Disse anmelderne er mer opptatt av seg selv og alt som foregår i dem. For noen er dette kanskje musikkjournalistikk. For meg er dette musikkjournalistikkens død.
Det er også dårlig lyd på podkasten – det er mye støy både i bakgrunnen og i opptaket av stemmene – og journalistene har tilsynelatende begrenset forberedelsene sine til et minimum. Her har man sett seg fornøyd med å bare tenke høyt, noe som fører til omstendelige (og sjelden fullførte) oppstabligner av resonnementer, og en hakkete, stotrende og langdryg fremførelse. Dette er arrogant overfor lytteren. Jeg vet at det er en frivillig sak å lytte, men jeg er nå engang Ballade-leser og jeg ønsker og forventer meg bedre.
Om man hadde forberedt seg, kunne man for eksempel ha rettet opp vurderinger som at det passet med gregoriansk sang fordi Carl von Linné levde på 1700-tallet. Dette er frisk historieskriving. Man kunne også sjekket om «coule» faktisk betyr rumpe, slik det blir hevdet. Det gjør det ikke. «Coule» slik det er brukt i Aperghis’ verk betyr renner/flyter/strømmer («le sang coule», som utøveren sier – «blodet flyter»). «Cul» betyr derimot rumpe, evt. ræv (og uttales mer eller mindre som det norske ordet «ku»). Dette er ikke store problemer i seg selv, men det er symptomatisk for to journalister som jobber etter innfallsmetoden og som har en så uovertruffen tro på egne observasjoners fortreffelighet at alt får passere.
Les også: Prater Balladepodden musikkjournalistikken i senk?
Det er faktisk mulig å redigere. Det har ingenting med sannhet eller autensitet å gjøre. Man redigerer på radio, man redigerer på tv, man redigerer i avisen, og gode podkaster blir også redigert. Det er det redaktører gjør. Da hadde man for eksempel kunnet redigere bort utsagn som «rekk opp hånda, den som på noe tidspunkt har tenkt at det å putte et klarinettmunnstykke inn i munnen er å ligne med det å putte en svart penis inn i munnen». At det går an ytre noe slikt i offentligheten i 2018 er hinsides min fatteevne. (Kanskje refererte det til noe på konserten eller i selve verket, slik at det har en viss journalistisk betydning å gjengi det? Men konteksten for dette utsagnet får vi ikke vite noe om.)
I innlegget 28. september skriver Ny Musikk: «Når me stiller spørsmålsteikn ved desse formuleringane er det først og fremst fordi dei representerer eit overtramp av dei heilt enkle huskereglane for ein god anmeldelse: beskriv, vurder og begrunn. Balladepoddens omtale av A Feminist guide to the Sinfonietta er så hjelpelaust formulert og framført at det ikkje er mulig for ein lyttar som ikkje var tilstades på konserten å danne seg eit bilde av verket. Vurderinga er springande, ufullstendig, feilaktig og tendensiøs. Begrunnelsen er i beste fall uklar.»
Som poengene mine ovenfor illustrerer, kunne dette like godt stå for hele podkasten. (Balladepodden spør faktisk mot slutten av episoden 3. oktober om dommen om «journalistisk lavmål» også gjelder hele podkasten 18. september. Svaret er ja.)
Hør også: Ballade svarer nyMusikk i podden
I Balladepodden 3. oktober blir bare deler av kritikken til Ny Musikk besvart. Svar som «det kunne selvsagt vært bedre formulert» er et ikke-svar. Det vies mye tid til transkriberingen av intervjuet, og det påpekes feil. Det etterlater et inntrykk av to snurte anmeldere heller enn et seriøst svar. Hvis man vil unngå «avsporing av debatten», slik Balladepodden omtaler transkriberingen som, så bør man selv også kunne legge det bak seg og snakke om de viktigere temaene. For eksempel gjengis Ny Musikks sentrale innvending om at Balladepodden 18. september «representerer eit overtramp av dei heilt enkle huskereglane for ein god anmeldelse: beskriv, vurder og begrunn» én gang, men den kommenteres ikke. (Balladepodden mener det ikke forklares på hvilken måte de er uredelige – de kan begynne med å lete her.)
I episoden fra 3. oktober sår Balladepodden tvil om hvorvidt Ny Musikk ønsker kritisk journalistikk velkommen. Om vi bare hadde hatt et sammenlignbart eksempel! Det har vi: Spillerom Søndag (NRK P2, 23. september) presenterte en lang anmeldelse av Thorsens verk, med én programleder og to anmeldere, som begge kom frem til konklusjoner som minnet mye om de i Balladepodden. Likevel skrev ikke Ny Musikk noe innlegg som svar til Spillerom Søndag. Kanskje har de ikke fått det med seg? Eller kanskje det var noe med den journalistiske redeligheten og profesjonalismen som lå til grunn for disse anmeldernes arbeid som gjorde dette vesensforskjellig fra Balladepoddens anmeldelse? Her kan man bare spekulere.
På Ballades egne nettsider står det blant annet at «[r]edaksjonens arbeid (…) står for en saklig og fri informasjons- og opinionsformidling som er uavhengig av utgiver». På de samme nettsidene finner man i årsmeldingen for 2017 blant annet følgende retningslinjer:
– Stimulere til debatt / meningsutveksling i en seriøs form.
– Utvikle skribentkompetanse innenfor ulike typer musikk- og skriftsjangre (anmeldelser, nyheter, kommentarer osv).
Etter min mening (og med forbehold om at retningslinjene ble endret for 2018) har Balladepodden i programmene 18. september og 3. oktober feilet i å stå for en saklig opinionsformidling, i å stimulere til debatt i en seriøs form, og i å utvikle skribentkompetanse innenfor ulike typer musikk- og skriftsjangre, her eksemplifisert ved samtidsmusikk. Det er lav kvalitet på innhold, gjennomføring og produksjon. Og det er provoserende med hvilken selvtilfreds tone begge programmene avleveres, men spesielt det siste, hvor de hadde en reell mulighet til å komme rettmessig kritikk i møte. Den har de nå misbrukt. Det er ikke greit at Ny Musikks innvendinger møtes på en så useriøs, unnvikende og (i beste fall) bevisst misforstående måte som det Balladepodden presterer. Dette er først og fremst synd. Musikklivet fortjener bedre. Jeg håper at Ballades styre følger opp dette, og jeg ser frem til at Guro Kleveland overtar som ny redaktør 30. november og ønsker henne lykke til i jobben.
Humor er altså fryktelig vanskelige greier. Å lage god podkast er også veldig vanskelig. Dere må prøve hardere.
Martin Rane Bauck, komponist og styremedlem i Konsertserien Periferien, Ny Musikks lokalavdeling i Oslo.
Ballade jazz: Å bryte og bygge vaner
Dette er platene du pakkar med deg i lag med krimromanen, kvikklunsjen og appelsina.
Nyhet! Ballades festivalguide
Vi lanserer Ballades festivalguide, som vil samle musikkfestivaler over hele landet, gjennom hele året.
Oppspark til årets Inferno: Gjenhør med debatt om hatytringer i black metal
Ballade radio: Varm opp til metalfestivalen med den heite debatten om hatytringer i black metal fra fjorårets festival, med et sterkt internasjonalt panel.
POSTKORT FRA JAPAN: – Individet er ikke verdt en jævla dritt. Og dét har japanerne skjønt.
Spellemannsnominerte Why Kai dro på turné til Japan, og fikk både nye fans og eksistensiell angst.
Mørk kveldssang med Michael Krohn
Nylig ble det kjent at Michael Krohn legger opp som vokalist på grunn av sykdom. Her er hans siste nachspiel som sanger.
Ballade video: Et hundeliv
Vi går påsketur med Ingrid Lingaas Fossum, Kristine Hovda, Hanne Leland, Smerz, Embla Maria, Aurora, Julie Bergan, Tor Kvammen, Louilexus, Egil Olsen, MÍO og Terravia.
