På festspillenes konsert i Bergen torsdag den 23. mai kl. 21.30 i 2002 stod Ole Bull i begivenhetens sentrum. For første gang siden Bulls død i 1880 var det igjen mulig å høre fiolinkonserten i A – dur, som han komponerte i Italia i 1834.

Ole Bull

Av Harald Herresthal

“Fuldfærdiget den to og tyvende April atten hundre og fire og tredve anni p.c – n.” har Ole Bull med gotisk skrift anført på siste side av det 83 sider lange original-partituret, som i dag befinner seg på Lysøen.

Ole Bull fikk sitt kunstneriske gjennombrudd på en legendarisk konsert i Bologna den 25. april. I de følgende 45 år virket “den nordiske Paganini” som en av verdens berømte og mest omreisende fiolinvirtuoser. Over alt hvor han kom, spilte han fiolinkonserten på en eller flere av konsertene sine. Med utgangspunkt i det enorme antall konserter han holdt i løpet av sin lange kunstnerkarriere kan ha spilt konserten flere tusen ganger. Ved siden av Griegs a – moll konsert er den dermed gått inn i historien som en av de mest spilte norske konserter noen sinne.

Melodisk åre
Ole Bull ble i sin samtid hevet til skyene og likestilt med Paganini på det utøvende område, men måtte som komponist tåle mye kritikk allerede i samtiden. “Det er det Egne ved denne Kunstner at man maa indrømme ham Alt i een retning og dog næsten Intet i en anden”, skrev Halfdan Kjerulf i en anmeldelse i 1842.

Ole Bull lærte seg aldri komposisjon i den forstand at han visste hvordan han skulle utvikle og bearbeide et tematisk materiale og på den måten skape en indre kompositorisk enhet og sammenheng. Til gjengjeld hadde han en utpreget melodisk åre og en intuitiv sans for formproporsjoner. Komposisjonene hans er alle bygget opp som rapsodier eller potpourrier med en rekke av komplette og iørefallende melodier, som knyttes sammen ved hjelp av spenningsdannende mellomspill. Ikke sjelden er verkene bygget opp som operascener, der resitativer og arier er satt sammen på en spenningsfylt og kontrasterende måte. Det blir derfor helt galt å vurdere Ole Bull som komponist ut fra den “seriøse” musikkens formprinsipper. 1800-tallets virtuoskomponister laget en slags kommersiell musikk som var beregnet på å få det brede publikum til å fylle de store konsertsalene. Som en tryllekunstner utviklet fiolinvirtuosen sin egen musikk, som ingen andre skulle kunne utføre. Og på samme måte som dagens utøvere innen populærmusikken, la 1800-tallets virtuoser sin ære i å lage musikken sin selv, tilpasset de spesielle tekniske ferdigheter de hadde utviklet. Musikken ble sjelden publisert. Av frykt for at andre skulle avlure dem deres hemmeligheter og spesialiteter, unngikk både Paganini og Bull å skrive solofiolinstemmen inn i partituret,. Ettersom ingen andre enn utøver-komponisten selv kunne fremføre verkene, var det mulig for en Ole Bull å reise rundt et hel liv med i hovedsak sine egne verker på programmet.

Italiensk påvirkning
Vi kan altså ikke sammenlikne Ole Bulls musikk med det som “ordentlige” komponister som Beethoven eller Brahms har laget. Til gjengjeld har Bull mange fellestrekk med underholdningskomponister som Johann Strauß eller Joseph Lanner. Sistnevnte var så begeistret for Bulls komposisjoner, at han i 1839 laget et klaververk som han kalte Norwegische Arabesken. I denne rapsodien finner man ikke, som man kanskje kunne tro, norske folketoner, men de vakreste melodiene fra Bulls Polacca guerriera.

Men skal man først lete etter en referanse for Ole Bulls musikkstil, bør man gå til den italienske operastilen. Operaene til en Vincenzo Bellini sørget for overfylte operahus kveld etter kveld, ikke minst når den legendariske sangerinnen Maria Malibran hadde hovedrollen. Ole Bull mottok sterke impulser både fra Bellinis operaer og Malibrans imponerende improvisasjoner i arier og kadenser. Som ekstranummer improviserte Bull ofte over kjente operamelodier. Hans virtuose Bellini-variasjoner er for eksempel bygget over et tema fra Bellinis opera I Capuleti e i Montecchi (Romeo og Julie). Denne operaens ouverture dannet derfor opptakten til fremførelse av Ole Bulls fiolinkonsert i Grieghallen i Bergen. Ouverturen stod for øvrig første gang på musikkselskapet “Harmonien”s program i Bergen så tidlig som i 1843.

Manuskriptene
Det 20. århundrets manglende interesse for virtuoskomponistene er en av årsakene til at Ole Bulls største og teknisk mest krevende verker gikk i glemmeboken. Manuskriptene er blitt liggende på Lysøen, på Valestrand og i forskjellige biblioteker i Norge og USA. Til flere av verkene finnes det bare enkeltstemmer, og i de fleste av de partiturene som er blitt bevart mangler det gjerne en komplett solofiolinstemme. Både dette og det faktum at manuskriptene ikke alltid er like lett leselige, har avholdt de fleste fra å studere denne musikken noe nærmere. I løpet av de siste seks – syv år er imidlertid flere av Ole Bulls virtuosverker blitt trukket frem i lyset igjen, som en følge av en ny interesse for både Ole Bull og virtuos-tidens musikk generelt sett.

Musikalsk klenodium på Lysøen
Ole Bulls fiolinkonsert i A -dur er blitt bevart for ettertiden i form av tre ulike manuskripter. Det eldste og mest komplette originalmanuskriptet tilhører Ole Bull-museet på Lysøen og må sies å være det mest verdifulle musikalske klenodium museet eier. Lysøen har dessuten et ufullendt manuskript som muligens er den omarbeidelse og revisjon Bulls gode venn, den senere kapellmester Johan Hennum ved Christiania Theater, gjorde i 1863. På Bulls odelsgård på Valestrand ligger et tredje manuskript, som er Bulls egen revisjon av “urversjonen” fra 1834.

Ole Bull skriver i flere brev til familien at han flere ganger foretok endringer og rettelser. På bakgrunn av de tre overleverte manuskriptene har Nicolai Rise i samarbeid med Olav Anton Thommessen og Harald Herresthal kunnet lage en praktisk og noe bearbeidet utgave av fiolinkonserten, der så å si hver eneste tone er Ole Bulls egen.

Tilblivelsen
I 1831 hadde den 21 år gamle Ole Bull forlatt Bergen i raseri og frustrasjon over at hjembyens musikkliv ikke hadde plass og forståelse for hans talent. Etter et turbulent og dramatisk opphold i Paris reiste han i 1833 via Sveits til Italia for å gi konserter og for å bli mer kjent med den italienske sang- og fiolinskolen. Han hadde i lengre tid eksperimentert med å utvikle nye tekniske finesser som han håpet ingen andre kunne gjøre ham etter. “Min Concert er affattet i en gandske nye Stiil, dramatisk saa at sige”, skrev han til sin far fra Firenze. Blant annet hadde han funnet opp en rekke inntil da uhørte virtuoseffekter og en helt spesiell måte å spille firstemt på: “naar det kommer ud, vil det haaber jeg vække endeel Sensation, da det udentvivl er det sværeste som nogensinde har været skrevet for Violin”. Den 24 år gamle Ole Bull kalte Concerto per il Violino in tre parte for Opera 1ma – opus 1.

Under inntrykkene av natur og folkeliv i Sveits og Nord-Italia hadde han komponert de første deler av de to siste satsene. Siste satsens tittel, Rondo pastorale, gir en indikasjon på det. Første sats, Allegro Maestoso, er den betydeligste og musikalsk mest innholdsrike av satsene. Den arbeidet han med mens han oppholdt seg i noen landsbyer i Appeninene. I Einar Haugens og Camilla Cais Ole Bull-biografi fra 1993 hevdes det at konserten første gang ble fremført på en konsert i Trieste, men det er ikke riktig. Han kan ha spilt noen utdrag, men verkets tre satser var ikke ferdig før han kom til Bologna.

Under sine opphold i Roma og Napoli fortsatte Bull å finpusse detaljene. I et brev til en venn fortalte han, at han plutselig syntes å se sin far mens han strevde med å utforme fiolinkonserten. Det var som om han mer med øynene enn med munnen snakket til ham: “Jo mer Du anstrenger dig, desto mindre lykkelig skal du føle dig, og jo mer ulykkelig, desto mer skal du arbejde!”

Ole Bull har instrumentert verket med tanke på den orkesterbesetningen som var vanlig for teater- og operaorkestre i Italia. “Grand Concerto con accompagnemento a plena orchestra divito in trio parte. 1) Allegro maestoso. 2) Adagio sentimentale sulla 4a Corda et 3) Rondo pastorale con finale veloce ” kalte han verket i et brev til sin far. Verket er skrevet for fiolin og fullt orkester. Selv om første sats har fått betegnelsen allegro, finnes det allerede her en rekke sangbare og iørefallende partier som kontrast til de mer virtuose avsnitt. Det dreier seg om betagende melodier, som blir sittende i øret lenge etter at konserten er ferdigspilt.. Adagio-satsen i e-moll skal spilles med en fyldig og sentimental klang på G-strengen, men den er så kort, at den nærmest fungerer som en forberedelse til rondo-satsen. Den pastorale og landlige stemningen i rondoen varer heller ikke så lenge, før Ole Bull velger å avslutte det hele med en finale, preget av virtuost passasjeverk i et forrykende tempo.

Vi som har hatt gleden av å gjenoppdage konserten og legge grunnlaget for verkets premiere etter en tornerosesøvn på mer enn 120 år, er overbevist om at konserten er mer enn en “kuriositet”, som en av anmelderne uttrykte det etter konserten. Arve Tellefsen, som i 40 år har arbeidet for å gjøre oss kjent med Ole Bull og hans musikk, fikk æren av å gjenoppføre verket med Bergen filharmoniske orkester, ledet av Christian Eggen. Fremførelsen bidrar til å øke interessen for en av de største fiolinvirtuoser Norge har fostret. Nå ser vi fram til at en eller annen fiolinist også får lyst til å øve seg på å spille med flat stol, for på den måten å realisere Bulls legendariske firstemmige spill. I den første biografien som den franske journalisten François Morand laget på Bulls oppdrag i 1835 er denne teknikken viet mye plass. I et brev til sin far hadde Ole Bull stolt fortalt om sin “oppfinnelse”:

“Naar det kommer ud, vil det haaber jeg vække endeel Sensation, da det udentvivl er det sværeste som nogensinde har været skrevet for Violin, og da Violinen ikke besidder meer end 4 Strænge, vil man vel lade det staae med Qvartetten.”

Norsk Kulturråd har på søknad fra Grieg-akademiet økonomisk støttet utviklingen av partitur og stemmer, som nå kan leies fra Norsk Musikkinformasjon. En takk til Berit Høgheim på Lysøen og Ole Bulls tippoldebarn Knut Hendriksen, som ved utlån av manuskriptene har gjort det mulig å lage en spillbar utgave av fiolinkonserten.

Publisert:

Del: