Komponisten Magnar Åm er aktuell under årets Ultimafestival med to urfremføringer: “vere meininga” for harpesolo og strykesekstett, og “dette blanke no” for harpesolo og jentekor, begge med tekst av komponisten. Ballade har fått lov til å bringe videre Andrews Smiths artikkel fra Ultimas programbok, der verkene presenteres sammen med noen av komponistens tanker omkring dem. Oppføringen “Harpe, vind og vatn” fremføres lørdag 1. oktober, med harpist Ellen Sejerstedt Bødtker, Det Norske Jentekor, og strykere fra Barratt Due Musikkinstitutt.

Magnar Aam, 2003

Av Andrew Smith

Magnar Åm er født i 1952 og utdannet kantor og komponist i Norge og Sverige med blant andre Ketil Hvoslef og Ingvar Lidholm som lærere. Han har komponert kor-, korps, kammer- og orkestermusikk, og har laget flere lydinnstallasjoner. Senest i vår ble hans fagottkonsert einsam/omfamna fremført av Eirik Birkeland og Oslo Filharmoniske Orkester. Åm beskriver sin egen musikk som ”lydrørsler i det tredimensjonale rom”. Dette tredimesjonale elementet er sentralt i Åms arbeid , han ønsker å skape en ramme som gjør at tilhøreren blir deltager i lydbevegelsen, og ikke bare en observatør til den.

Vi snakker om kommunikasjon, om å formidle. Åm gestikulerer mens han understreker hvor nødvendig bevegelsen og gesten er – noe som krever tredimensjonalt rom – selv når man kommuniserer et verbalt budskap. Slik er det ofte i musikken hans, den har han forestilt seg visuelt som en tredimensjonal, levende skulptur som lyden beveger seg rundt på ”innsiden” av.

I dette blanke no vil han skape en opplevelse av tid i flere plan. Ved bruk av forskjellige teksturer skapes en form for polyfoni; regelmessige strukturer forskyver seg i forhold til hverandre og danner sykluser i forskjellige hastigheter. Teksten i verket handler om forandring, et stille øyeblikk av ”nå” mellom to tilstander:

Møt meg
ved dette stille vatnet
i desse mjuke timar
før alle ting er fødde

Møt meg
imellom natt og morgon
i denne djupe spegel
i dette blanke no

like før alle lydar
før alle vindar vaknar
medan skyminga tvilar
og orda enno ikkje blendar våre auge

ved dette stille vatnet
i desse mjuke timar
i dette blanke no

Åm kaller den sentrale teknikken i dette verket for hans form for minimalisme. Han bruker gjentagelse med små variasjoner for å skape den langsomme forvandlingen. Teksten til dette blanke no er inspirert av jazzmelodien ”Softly, as in a morning sunrise” av Sigmund Romberg. Åm lagde sin egen tekst til melodien (uten å kjenne den engelske originalen), men anledningen til å benytte teksten i en større sammenheng kom med bestillingen av dette blanke no. Den opprinnelige jazz melodien inngår ikke i verket, men Magnar Åm honorerer den ved å bruke dens åpningsintervall, en kvart, i en sentral rolle.

dette blanke no er tenkt som et tredimensjonalt rom – eller egentlig to rom, da koret skifter oppstilling underveis. Publikum inviteres til en annen form for deltagelse når de sitter midt i lyden og kan kjenne at den er i bevegelse rundt dem. Åm vil helst skape illusjonen av at det er tilhøreren selv som beveger seg i forhold til lyden. Sansene er lette å lure, mener han, og refererer til følelsen av bevegelse i det øyeblikket toget ved siden av det du sitter i begynner å kjøre – mens du ennå sitter i ro. ”Korgrupper og einskildsongarar er utplasserte blant publikum. I første halvdel tek dei over tonedropane frå harpa og fører dei ut gjennom tilhørarane lik bylgjande ringar over stille vatn.” – slik beskriver Åm det som skjer i verkets første del.

Vann er også en assosiasjonsskaper i verkets andre del. Magnar Åms oppfinnsomhet utfolder seg ytterligere, lyden koreograferes på en ny måte: ”I andre halvdel plasserer songarane seg meir i høgdeplanet og let klangane renne ned ovanfrå, som om publikum hadde ei indre oppdrift som gjorde at dei letta og passerte tonane idet dei sjølve var på veg oppover.”

For Magnar Åm er ordene og musikkens gester to forskjellige uttrykk for samme idé, samme budskap. Slik er det i vere meininga, hvor teksten har oppstått sammen med musikken, som et parallellt uttrykk for den samme kreative prosessen. Teksten er altså ikke et program for musikken, den gjenspeiler den samme modningsprosessen som musikken også springer ut av.

Teksten berører eksistensielle spørsmål og er, som musikken, resultatet av et dypdykk etter mening. Selv sier komponisten: ”Viss den universelle kohesjonen, den altpåvirkande kjærleikskrafta snakka direkte til meg, ein menig skapning, ville det kanskje vere med fylgjande ord?”:

menneske
fordi du er menneske
er til
ingenting anna
er du det eg lengar etter
oppfyllinga av alle mine draumar
meininga med meg
leitinga etter salt kroppsleggjort

gi meg namn
eg tyrstar
syg dei opp som rislande næring til
irrgrønt lys
men gi meg alltid nye
gi meg friske namn kvar dag
at eg ikkje skal turke ut for deg

for i opphavet var dette foranderlege
ordet
og du:
meininga attom

Magnar Åms inspirasjonskilder er mange. Han har jobbet med lydinnstallasjoner hvor han har vært opptatt av å skape lignende tredimensjonale illusjoner som dem vi møter i dette blanke no. Han er utdannet kantor, og selv om han ikke lenger spiller orgel, fornemmes en motsats til orgelets statiske, fastmonterte klangverden i hans bevegelige løsninger. Naturen er en viktig kilde til inspirasjon. Vannmetaforene i dette blanke no forteller han at han fant i innsjøen nær der han bor.

I begge verkene bruker Magnar Åm elektrisk harpe i tillegg til vanlig, klassisk harpe. vere meininga ble opprinnelig skrevet for kinesisk harpe og ensemble. Konstruksjonen i den kinesiske harpen gjør det mulig å frembringe andre typer lyder enn på vanlig harpe, så elharpen er en mulighet til å realisere noen av det kinesiske instrumentets lyder. Men den nye versjonen, som er bestilt av harpisten Ellen Sejersted Bødtker, er også sterkt omskrevet i forhold til den kinesiske, så det er på mange måter et annet verk. I dette blanke no er det elharpens muligheter for å utvide harpens klangpalett som har gjort at Åm har brukt den. Elharpen gjør det mulig å skape flere distinkte lag av teksturer, slik at hvert lag kan følges i den polyfone.

Å samle de mange forskjellige trådene fra vår korte samtale er ingen enkel oppgave, eller så er det egentlig det, for alle trådene samles i Åms musikk. Det er der man må være for å høre konklusjonen på denne presentasjonen.

Artikkelen er hentet fra Ultimas programbok 2005, og er gjengitt med tillatelse fra forfatteren og Ultima.

Publisert:

Del: