Skal du på konsert? Skru av mobilen og sitt stille – eller finn på noe annet! Kritiker Emil Bernhardt er lei av forstyrrelser og misforstått høflighet.

«Ro-uro» for løpende jentekor fremført av Det Norske Jentekor under ledelse av Anne Karin Sundal-Ask Foto: Kristin Bolgård / Oslo Kammermusikkfestival

Som klassiskanmelder har jeg skjønt at det er dårlig skikk å kommentere publikums reaksjoner. Den klassiske tradisjonen er allerede breddfull av stiv konvensjon, og den kritiker som våger å påpeke klapping på feil tidspunkt (Arnfinn Bø-Rygg i Stavanger Aftenblad), eller at den stående applausen, selv for prestasjoner midt på treet, kommer nærmest per refleks (Mona Levin i NRK), får da også så øra flagrer tilbake. Faren er stor for å bekrefte institusjonens mest seiglivete myter, for ikke å si støte nye publikummere fra seg. Og det må vel være selve ursynden, for ikke å si den sikre død, for dagens moderne konsertarrangører.

Fra åpningskonserten Foto: Kristin Bolgård / Oslo Kammermusikkfestival
Fra åpningskonserten Foto: Kristin Bolgård / Oslo Kammermusikkfestival

Nyanser
Problemet er imidlertid, og som alltid, nødvendigvis mer sammensatt. Det er helt på sin plass å kritisere klassiskscenens forstokkede mønstre. Her tenker jeg først og fremst musikalsk, for eksempel på strømmen av gjengangere i programmeringen. Samtidig er det like legitimt å forsvare det som er denne musikkformens kanskje fremste kvalitet, nemlig kravet til konsentrasjon, noe som også ligger til grunn for organiseringen av konsertritualet. Man kan derfor spørre seg hva en eventuelt overdrevet høflighet fra kritikernes side er uttrykk for; hvorfor skal man ikke kunne påpeke regelrette forstyrrelser av frykt for å bekrefte mytene? Er man ikke da også selv åpenbart innviklet i dem?

Mot en slik forskrudd høflighet er det interessant å legge merke til hvordan popmusikk-anmeldere, senest av Øya-festivalen i Oslo, tydeligvis med større letthet ber skravlete publikummere «holde kjeft». Uten å miste blikket for festivalen også som en sosial møteplass, retter Robert Hoftun Gjestad i Aftenposten, Mode Steinkjer i Dagsavisen og Tor Martin Bøe i VG alle tydelige stikk til publikum i Tøyenparken. Etter mitt syn virker dette som en helt fornuftig og sunn reaksjon. Og den kan i like høy grad gå til publikum i den klassiske sfæren.

Høylytt prat forekommer riktignok sjelden her, men det går knapt en konsert uten at en eller flere mobiltelefoner ringer, noen sitter og vrir på en knirkete stol, sjekker epost (riktignok lydløst) eller hoster og må lete frem pastill. Denne er som regel godt bortpakket i alskens vesker med glidelås, diverse åpne- og lukkemekanismer med knepping eller magnet, for ikke å snakke om den avsluttende folien, hvis sprak og knitter snart vokser til et eget støyende motverk i den følsomme lytters etterhvert plagede ører. Åhh, slutt med det! Sitt stille og lytt – eller gå hjem.

Lydløse telefoner
Dette kan kanskje virke overdrevet, alle kan få en hostekule, og som nevnt er ikke poenget å insistere på tomme konvensjoner. Men når det som foregår på podiet utvilsomt holder eksepsjonell kvalitet, er og blir det forstyrrende når sidekvinnen ikke kan dy seg for å føre en digital samtale på sin – åpenbart uadskillelige – følgesvenn i telefonien.

«Ro-uro» for løpende jentekor fremført av Det Norske Jentekor under ledelse av Anne Karin Sundal-Ask Foto: Kristin Bolgård / Oslo Kammermusikkfestival
«Ro-uro» for løpende jentekor fremført av Det Norske Jentekor under ledelse av Anne Karin Sundal-Ask Foto: Kristin Bolgård / Oslo Kammermusikkfestival

Og det var nettopp hva som skjedde meg under åpningen av Oslo kammermusikkfestival nylig. Mye kan sies om denne festivalens formidling – mot hjemmesiden fremstår selv skatteetatens portaler som de mest pikante flørtesider. Likevel, og ved nærmere ettersyn, er det påfallende hvordan Arve Tellefsen, Håvard Gimse og August Albertsen (festivalens kunstneriske råd) vet å skjelne mellom essens og staffasje. Med andre ord: Musikken står faktisk i sentrum. Det blir tydelig i en programmering som er både gjennomtenkt og intelligent, variert, utfordrende og følsom for drivende kontraster.

Hinsides konvensjon
Årets åpningskonsert spente fra Maja Ratkjes like enkle som effektive «Ro – uro» for løpende jentekor (imponerende fremført av Det Norske Jentekor under myndig ledelse av Anne Karin Sundal-Ask) over György Kurtágs konsentrerte miniatyrer for stemme, cimbalom og firhendig klaver, til halvt bortgjemte Schubert-perler og en Beethoven-sonate av de mest elegante. Det hele ble fremført av toppfolk: Marianne Beate Kielland (mezzo), Hans-Kristian Kjos Sørensen (cimbalom) og Leif Ove Andsnes og Håvard Gimse (klaver). Med en både personlig og betagende stilfull velkomsttale ved styreleder Anne Enger, nennsomt plassert ved innledningen til annen avdeling, ble dette en åpningskonsert av det sobreste slag. Det hele var velproporsjonert og med tanke, klassisk ja, men for den som kan lytte, samtidig langt fra tom konvensjonalitet.

Leif Ove Andsnes og Håvard Gimse Foto: Kristin Bolgård / Oslo Kammermusikkfestival
Leif Ove Andsnes og Håvard Gimse Foto: Kristin Bolgård / Oslo Kammermusikkfestival

Dermed krevdes også konsentrasjon. Andsnes’ og Gimses Schubert – først en fascinerende fuge i e-moll, til slutt den ruvende fantasien i f-moll – var kanskje tydeligst her. Musikken er tilkjempet, fyldig og dyp, den gaper mot et mørkt alvor, noe de to pianistene levde seg gjennom med alt det koster av personlig investering og mot. Her gjaldt det å følge de mangslungne trådene, og slik langsomt bli dradd inn i dette gamle, fantastiske universet.

Hva er vel da mer irriterende enn lyset fra den fremmede naboens epostkonto i sidesynet? Nei, og forhåpentlig med støtte fra mine popkolleger, er det da man får lyst til å si: Slutt! Slutt med det! Pakk sammen utstyret og gå hjem hvis du ikke kan unnvære verdensvevens uendelige fristelser i de – til sammenligning – få minuttene disse verkene varer. Og hvis noen mener at jeg her løper risikoen for å støte enkelte publikummere bort, så får det heller være. Mobilavhengige – med eller uten lyd – er IKKE velkomne på klassisk konsert. Og det har ingenting med stivnede konvensjoner å gjøre.

Publisert:

Del: