Parallelt med slipp av Hedvig Mollestad Trios sjette plate på sju år, ble hun lansert som komponisten av Tingingsverket til Vossa Jazz 2019. Slik holder hun både gamle og nye samarbeider i kok.

Hedvig Mollestad trio

– Når vi lager låter tenker vi ofte på toneart, at ikke alle skal gå i A. Det er faktisk et stort problem, for A klinger helt sjukt bra på gitar.

Hedvig Mollestad Trio slapp nylig sin sjette utgivelse på syv år, og via et lettere pikselert Skype-vindu fra stua på Helsfyr forklarer gitarist og grunnlegger Hedvig Mollestad Thomassen hvordan låtmaterialet blir til.

Mens hun på førsteplata «Shoot!», (2011) skrev mesteparten selv, har låtskrivingen tatt en mer kollektiv form på senere utgivelser. At bassist Ellen Brekken og trommeslager Ivar Loe Bjørnstad aktivt bidrar inn i prosjektet gir alle større eierskap, noe Thomassen setter pris på.

– Vi jobber mye med rytmiske strukturer – at trommene spiller en groove som går i fire, mens gitar og bass spiller i seks, så møtes vi på et punkt. Eller at vi spiller to små sjutakter inni en stor sjutakt, så høres det ut som en lang sjutakt i stedet for to små. Når man gjør slike ting ofte må man også passe på at man ikke lager samme låt mange ganger.

Dynamikk og dramaturgi
Albumet «Smells Funny» ble sluppet 30. november og feiret med konsert på Nasjonal jazzscene i anledning trioens plateselskap Rune Grammofons 20-årsjubileum – en konsert Rolling Stones’ David Fricke kom ens ærend for å oppleve.

Les også: Rune Kristoffersen – Ettertraktet, lite folkelig

At utgivelsene har kommet tett siden oppstarten i 2009 har sin naturlige konsekvens: Når trioen lager låter har de behov for å lydfeste dem, og det skjer i studio.

– Vi er jo først og fremst et liveband, det er der musikken vår lever mest. Når vi har spilt inn materialet føles det klart til å turnere med.

«Smells Funny»s seks spor føyer seg inn i trioens musikalske signatur, med sløye riff, proggete grooves og en god dose jazz – ikke så rart kanskje, med tanke på at Thomassen er utdannet jazzgitarist ved Norges musikkhøgskole. Det høres vintage og moderne ut på samme tid. Tight, men likevel improvisert.

– Vi jobber mye med dramaturgi før vi går i studio. Riffet er ofte skrevet ut, men så jobber vi mye med dynamikk. Hvor kraftig skal partiet før være for at det skrevne materialet skal komme til sin rett? Skal vi doble riffet eller gå rett på melodien? På veien til plata har vi testet forskjellige taktarter å spille riffet i, vi har blandet taktarter … Vi har vært gjennom mange versjoner av sangene før vi lander på et sluttresultat.

– Den eksperimenteringen, gir det også en større verktøykasse med tanke på improvisasjon live?

– Ja, og vi prøver å være veldig lyttende til hverandre. Vi er vare for at man kan melde fra i løpet av en låt om ting vi andre kan ta tak i og spille videre på musikalsk.

Hedvig Mollestad trio

– Dere har spilt sammen lenge. Kan et tett samarbeid også føre til mønster og forutsigbarhet i musikken?

– Absolutt. Slik er det jo, uansett hvilket langvarig forhold man har. Å kjenne noen godt betyr å kjenne hele personen og musikeren, og at man lager mønster for kommunikasjonen både musikalsk og verbalt. Vi prøver å være minst mulig ego, og mest mulig i musikken.

– Vi er ofte uenige, men vi har alltid respekt for at vi må prøve hverandres forslag. Det er viktig at alle blir hørt. Man må ikke på død og liv gjøre noe nytt hele tiden, men vite at det man spiller er et aktivt valg.

Bestillingsverk – en ny retning
Det skjer mye rundt Thomassen om dagen. Foruten plateslipp ble hun nylig offentliggjort som komponisten bak Tingingsverket til Vozza Jazz i 2019 – tett etter at hun i november debuterte som bestillingsverkkomponist med verket «The Tempest» for Parken kulturhus i Ålesund <>. Det vil si, hun fikk en bestilling på en konsert i forbindelse med at hun i 2009 ble utrop som årets jazztalent på Moldejazz.

– Men for Parken kulturhus var det et bestillingsverk som hadde mange flere stemmer, med blåsere, tangenter og stor perkusjonsavdeling. Det var en ny erfaring som jeg har hatt lyst til å gjøre lenge.

– Er det en villet karriereendring?

– Det er helt klart en ny retning, ja. En liten snarvei eller en liten omvei fremover, smiler Thomassen.

Hun forklarer at hun helst bare vil spille med Brekken og Bjørnstad hele tiden. Men hun har konkludert med at det kan være lurt å prøve litt ulike konstellasjoner når man først får sjansen.

På Vossa Jazz skal hun selv spille gitar, men tar med seg Susana Santos Silva på trompet, Marte Eberson og Jon Balke på tangenter, Ole Mofjell på perkusjon og Torstein Lofthus på trommer.

– Å jobbe med nye konstellasjoner av musikere, handler det også om å holde musikken interessant for deg selv?

– Det blir resultatet, men det begynner med at man hører for seg et lydbilde som genererer ideer til hvem man vil spille med. En hel konsert med nye musikere og ny musikk er et ambisiøst prosjekt. Det krever mye av meg, og det krever økonomi og innøvingstid, noe man får tilgang til gjennom bestillingsverk.

– Når man har ting oppe og går, som jeg har med trioen, tror jeg ønsket om å gjøre noe annet i tillegg kommer naturlig etter hvert. Særlig når trioen sitter såpass hånd i hanske som den gjør.

Hedvig Mollestad på Sentralen under Oslo Jazzfestival Foto: Matija Puzar

Fag kommer først
Thomassen hadde aldri ambisjon om å bli musiker under oppveksten i Ålesund, selv om hun har følt en spesiell tilknytning til gitaren helt siden hun plukket opp instrumentet som barn.

Den første gitarlæreren hun fikk skjønte at «Lillebjørns gitarbok» ikke var helt i hennes gate («Det var litt kjedelig.»), og ga henne noen låter av Jan Eggum i stedet. Han ba henne finne ut hvor kvinten, tersen, septimen og nieren var, hvilken type nier hun spilte og så videre.

– Han ga meg teoretiske oppgaver, det syntes jeg var helt supert. Da jeg skulle begynne på musikkundervisning kunne jeg liksom noe. Men jeg var lenge slik at jeg ikke nødvendigvis skulle bli musiker. Jeg er en diplomattype som syntes det var bra å kunne litt av alt, få gode karakterer på skolen og frihet til å velge senere. Jeg søkte ikke på utøvende musikkutdanning før jeg var 23 år.

Hedvig Mollestad, © Presse

At hun i media ofte omtales som landets beste gitarist er hun lite opptatt av. Den slags kategorisering mener hun snevrer inn opplevelsen av musikken, og underkjenner betydningen av musikerne hun har rundt seg.

– Når man omtaler noen som best antar jeg at man sier det ut ifra visse kriterier. Dét ville vært mye mer interessant å høre om enn tilfeldig adjektivisering, som sier veldig lite om det man faktisk gjør. Hilsen streng.

Det samme gjelder kjønn. Kvinnelig gitarist. Vi må bli ferdig med den type beskrivelser.

– Vi som er kvinnelige instrumentalister i en instrumentgruppe som har høy andel av menn blir veldig ofte konfrontert med kjønnet vårt når vi utøver musikken vår. Det er sjelden vondt ment, men jeg synes det er problematisk.

– Jeg har en egenhet ved spillet mitt som er mye høyere oppe på lista enn at jeg er et kjønn. Det blir kult når folk skjønner det, når jenter kan bli møtt med samme kjønnsfrihet som gutter. For faget kommer først.

Publisert:

Del: