Hvordan karakteriserer man en vellykka sølvbryllupsfeiring? Vi er vel inne på noe om paret til tross for frekke sleivspark utstråler stor glede av å være på samme lag – og har overskudd til å dele leken sin med andre.

© fliflethamre.no

Gabriel Fliflet og Ole Hamre fant fram til hverandre i en konsert i mars 1991. Førstnevnte trengte en vikar til et oppdrag, og sistnevnte mente han kunne klare utfordringen – fram til han fikk en demo-kassett av hva slags musikk det dreide seg om. Derfra var han vettskremt fram til overstått debut-konsert.

Resten er historie, som det heter, og lørdagens konsert på Riksscenen var siste ledd i en flere måneder lang feiring av samlivet. Fliflet/Hamre-duoen har over 25 år overraska seg selv og mange med å få trekkspill og slagverk til å fungere som duo – med et høyst blanda repertoar, basert i balkan-musikk og skeive rytmer. ”Det er umulig å selge, og vi får skamløst godt betalt”, som de selv harselerte med fra scenen.

Musikkelskere
Visst er det komplisert musikk. På et tidspunkt pusta jeg ut og lente meg tilbake – ”endelig en behagelig vals, eller noe”, tenkte jeg – etter en rekke med vanvittige rytmiske krumspring. Ved nærmere lytting og telling, fant jeg en 5-takt og måtte bare innse at Fliflet/Hamre-landskapet er sånn: Det er ikke her du kommer for å hvile i forutsigbar musikk. Tvert imot: En blir en del av en besynderlig elite i selskap med denne duoen: ”Velkommen, musikkelskere!” roper Gabriel Fliflet ut over flokken: ”La oss elske sammen.”

Så er det altså dette som skiller dette sølvbryllupet fra lignende evenementer – her er et par som elsker i full offentlighet. Publikumsrelasjonen er minst like viktig som parets forhold, og det ble feira fra første stund. Da Fliflet/Hamre inntok Riksscenen var det taust og rolig, men i full kontakt. Fliflet trenger bare sette brillene på plass på en bestemt måte, før vi merker at vi er helt med: Når så gutta gir hverandre en taus tommel-opp, kan festen begynne, og vi tilgir dem fort at vi blir servert en slags rytmisk juling. Krumspringene er så intenst sammen-musisert, at selv vi som kanskje faller av lasset, går med på at dette samlivet fortjener en fest. Det har bare gått sju minutter eller så, før Hamre dirigerer oss inn i allsang på ”Mellom bakkar og berg”, mens Fliflet snufser glisende i bakgrunnen.

Frekke fraspark
”Godtfolk!” sier Fliflet godlynt på sitt umiskjennelig klingende bergensmål, og jeg kommer på et annet trekk ved gode sølvbryllup: Selvironien får flyte: Vi er blitt for gamle til å late som vi er noe annet enn det vi er, og vi sparker akkurat dit vi vil. Hamre kommenterer USAs nye president med en ikke akkurat sofistikert remiks basert på de udødelige replikkene ”Grab them by the pussy – punch them in the face”, og Fliflet kommenterer lakonisk: ”Det gjorde vondt, men det var nødvendig.”

Mimring og hjemmelagde sanger var også med: Fortellinger om spektakulære beinbrudd og andre fysiske hindringer krydrer historien om paret. Det blir rett ut rørende når Gabriel Fliflet troner på scenen med sin høye, skakke kropp, og kort kommenterer at 15 år av samlivet med Hamre har foregått med rullestol som fast følgesvenn. Hamre kliner til med karakteristikker av musikkameraten som et ”vandrende lavtrykk” som skaffer regn til ethvert turnésted. For ikke å snakke om at latteren når nye høyder under sangverset ”Han er en flygende struts, en evnukk i brunst – Gabriel behersker det umuliges kunst”. Man må vel elske sånne folk?

Kunstnerborgere
Er de musikalsk sett stadig på høyden – etter 25 år? Jeg er ikke rett person til å svare presist på dette. Kanskje er det ikke aldeles relevant heller. Konsertopplevelsen var slett ikke av det mest helstøpte eller forløsende slaget – men det var neppe hensikten. Vi slentra litt hit og litt dit: Fra imponerende rytmesirkus til poetiske hvileskjær, fra skakke hjemmelagde tøyseinnslag til ”støttemusikk” – altså musikk som er så nært nyskapende samtidsmusikk at det legitimerer statsstøtte til spillestedet, ifølge Fliflet. Uansett: Vi er aldri utestengt, vi som sitter i salen.

”Sære og populære”, sier musikantene om seg selv på nettstedet sitt, og det passer utmerket. Her er det såkalt lave og høye i skjønn (og uskjønn?) forening. Det er kunstnerisk kompromissløst og folkelig raust på én gang. Et blikk rundt i salen, røper at duoen samler folk som antakelig er nokså vriene å sette i bås – akkurat som dem selv.

De setter ikke hverandre fast heller – og det er her sammenligningen med normale sølvbryllup halter mest: Fliflet/Hamre er ikke monogame. For den som kjenner til virksomhetene de har hver for seg, er det ikke mindre imponerende at de har holdt partnerskapet gående i 25 år.

En kan se for seg at duoen har gitt hver av dem en form for frirom som har gitt og fått styrke fra bestillingsverk, komposisjonsarbeid, pedagogisk virksomhet og samfunnsengasjert arbeid også av ikke-musikalsk art. På den måten ble festkvelden ikke bare en bryllupsfest, men også en anledning til å applaudere to viktige kunstnerborgere som veit å inkludere hverandre og andre i leken.

Publisert:

Del: