Da Erlend Apneseth begynte å improvisere på hardingfela, fikk ikke bare musikk en ny mening. Han skjønte at han også kunne skrive den selv.

Erlend Apneseth Foto: Andreas Eikeseth Nygjerd

«Det fins ein lounge på hotellet her, vi kunne kanskje tatt intervjuet der? I så fall kan du berre ringe meg når du er i resepsjonen, så kjem eg ned.»

Det plinger fra heisen. Erlend Apneseth kommer ut, svart i tøyet og vennlig i blikket i det han strekker frem hånden for å hilse. Hardingfelespilleren har byttet sine hjemlige omgivelser i Ål i Hallingdal med Clarion Collection Hotel i Folketeaterpassasjen i Oslo i forbindelse med en turné for Den kulturelle skolesekken. Sammen med kona og folkesangeren Margit Myhr og hallingdanseren Vetle Springgard er han i hovedstaden for å gi grunnskolebarn en innføring i folkemusikk. Det er en produksjon de turnerer med jevnlig, forteller han, mens han viser vei til loungen han har kartlagt, et sted med «kaffi og ikkje så masse ståk».

Med en miks av digre Buddha-hoder, rosa velurputer, lysskinner i taket og store, svarte sittegrupper, demonstrerer hotell-loungen hvordan en helhet fort blir brokete om elementene ikke er kløktig valgt og komponert. Slik står interiøret i kontrast til lyden av Apneseths Spellemann-nominerte prosjekt, Erlend Apneseth trio. Her blandes felespillerens folkemusikkrøtter sømløst sammen med gitarist Stephan Meidells rockebakgrunn og slagverker Øyvind Hegg-Lundes eksperimentelle tilnærming i det som låter aller mest som et helt nytt instrument.

En egen lyd
Litt over en uke senere, og Apneseth har forflyttet seg fra lenestolen på Clarion Collection Hotel til Blå i Oslo, hvor han vekselvis plukker og stryker frem hese toner fra hardingfelen på scenen. De sarte melodilinjene smelter sammen med Meidells gitar og livesampling, og i midten pumper Hegg-Lunde lydbildet fremover med sofistikert presisjon. Det er få brå bevegelser, i musikken som visuelt. Sammen bølger og snor de seg fremover som en levende organisme, hvor pizzicato på hardingfela gir assosiasjoner til Japan, og hvor cymbaler spilt med bue og klangfylt gitarvreng kommer sammen i et levende maskineri. At trioens andreplate «Åra» (2017, Hubro) er nominert til Spellemannpris i Åpen klasse reflekterer et lydbilde som er nettopp det, åpent – et resultat av hvert enkelt medlems ulike innfallsvinkler og musikalske erfaringer, ifølge Apneseth.

– Lydbildet har blitt veldig eget, det tror jeg handler om at det er ekstremt forskjellige verdener som settes sammen. Vi har respekt for hverandre, samtidig som vi alle er ganske kompromissløse på hva vi synes er bra og ikke.

– Hvordan jobber dere frem låter?

– På første plata («Det andre rommet», 2016, Hubro, journ. anm.) skrev jeg fem-seks temaer som Øyvind og Stephan tilnærmet seg improvisatorisk i studio. På siste platen er vi mye mer en trio. Jeg skriver kanskje majoriteten av temaene, men det er ikke gjennomkomponert. Det er viktig at det er åpent. På siste plata tok vi opp sessions på 10-15 minutter som vi hørte på, fant ut hva som funket og laget linjer for låten ut ifra det.

Erlend Apneseth trio

Sånn sett synes han navnet Erlend Apneseth trio er litt misvisende, forteller han. Det er ikke helt gunstig å skifte navn midt i prosjektet, men navnet reflekterer ikke nødvendigvis at de er tre individuelle musikere som jobber sammen i en demokratisk helhet.

– Vi lytter mye og prater om hva som er kult, hva som mangler og hvordan vi kan gjøre det bedre, skape motstand. Jeg kan lett spille noe fint, som fort kan funke, men det er ikke nok substans i det. En hører kanskje ikke det før en lytter gjennom, eller før noen andre påpeker det.

– Når du sier at dere improviserer frem låtene – hva er en god improvisasjon?

– Det er kanskje den som får ørene til å stå på stilk hele veien, både mine og publikums. De gangene jeg føler meg tilstede tør jeg mer i improvisasjonen, da får jeg de største øyeblikkene musikalsk. Hvis jeg har en mindre bra dag, som alle kan ha, tyr jeg til verktøykassen og det som jeg vet funker. Det blir bra det også, men ikke helt der oppe. Jeg opplever at gode impromusikere har mange innfallsvinkler og er grunnleggende nysgjerrige.

Tradisjon versus improvisasjon
Apneseth er oppvokst i Jølster og utdannet ved Ole Bull Akademiet. Han har studert under Håkon Høgemo, og er elitespelemann klasse A på hardingfele fra Landskappleiken. At det var akkurat hardingfele som skulle bli hans instrument var litt tilfeldig – en blanding av den lille fela faren hadde med seg hjem fra et utenriksoppdrag i Myanmar og et levende folkemusikkmiljø i oppveksten. Han husker da han som 14-åring var med på Landskappleiken for første gang og vant, hvordan han fikk «et veldig kick».

– Det er den første store musikalske opplevelsen jeg kan huske. Jeg fikk til ting jeg ikke hadde fått til tidligere. Jeg kom over en kneik, kjente på en flyt. Da var det bare å lære seg alt.

Sitt første møte med en mer eksperimentell tilnærming til musikk tidfester Apneseth til Ole Bull Akademiet, da han i forbindelse med et oppdrag satte seg ned sammen med en annen av Norges fremste hardingfelespillere, Nils Økland, og improviserte.

– Det var en helt ny opplevelse, jeg skjønte at det virkelig var for meg. I musikk som er notert, eller i slåttemusikk som gjerne har en form, kan du jukse deg gjennom, men med improvisasjonen følte jeg at jeg måtte mene musikken så veldig hvis det skulle være noen vits. Med impro var det nødvendig å være utrolig tilstede. Plutselig følte jeg at jeg kunne lage musikk, det var ikke noe jeg hadde kjent på at jeg kunne tidligere. Plutselig kunne jeg vise mer av meg selv.

Les også: Scenisk spillerom

Søker «vanskelige situasjoner»
Solodebuten «Blikkspor» (2013, Grappa Musikkforlag) hadde sitt utspring i at Apneseth året før ble tildelt Grappas debutantpris, en utmerkelse som kom med en plateinnspilling. Med en blanding av slåtter og improviserte stykker ble albumet en indikasjon på en ny musikalsk retning, samtidig som den markerte en forankring i tradisjon. Apneseth forteller at han ofte får spørsmål om folkemusikkmiljøet reagerer på at han bruker den tradisjonelle hardingfela på utradisjonelt vis, men det er en holdning han opplever tilhører fordums tider.

– Å få Grappas debutantpris satte meg i en situasjon som gjorde at jeg måtte prøve å skjønne hvor jeg stod og hvor jeg ville videre. Det var en brytningstid for meg, og «Blikkspor» gjenspeiler nok det. Det var et eksperiment, en måte å komme ut på med den jeg var.

Erfaringene rundt solodebuten var også en medvirkende faktor til at han i ettertid bevisst har prøvd å sette seg selv i vanskelige situasjoner – han vet hvor utviklende og givende det er, selv om det også er svært intenst og krevende. Han trekker frem «Nattsongar», bestillingsverket skrevet til Førdefestivalen 2016, som et eksempel, et prosjekt han gikk inn i for å utfordre seg selv til å skrive låter. «Hans spill og klanglige utforskning av hardingfela, hvor han utnytter instrumentets ulike musikalske uttrykksformer til fulle, framstår definitivt som verkets samlende element,» skriver Folkemusikks Bjørn Aksdal om Apneseth i sin anmeldelse av det innspilte verket (2017, Heilo), som i år er nominert til Spellemann i klassen Folkemusikk/tradisjonsmusikk.

Erlend Apneseth

Hardingfela «utømmelig»
Tilbake på Blå maler Erlend Apneseth trio frem et sett med få pauser, som siver ut av høyttaleranlegget og over publikum, som delvis står, delvis sitter ved små, runde bord. Felene Apneseth veksler mellom er oppmikket, og for en musiker forankret i akustisk musikk har det vært en bratt læringskurve å lære sitt eget instrument å kjenne i en større, elektrisk setting.

– Å jobbe akustisk har vært min inngang til å utforske instrumentet. Som akustisk solomusiker blir en fort fokusert på bittesmå ting, som er viktige akustisk og solistisk. Det er noe med å lære seg at ikke alle smådetaljene fra meg er like viktige i en studiosetting for eksempel, en må gi litt avkall. Det viktigste for meg er at sårbarheten ikke forsvinner, det er en viktig del av uttrykket mitt – de små gnissingene i strøkene, detaljene. Det er viktig å kjenne at det er menneskelig og akustisk samtidig som det er en stor lydpalett.

Apneseth beskriver hardingfela som et utømmelig instrument, og utforskingen av nye lyder og teknikker som sin fremste drivkraft. Han merker at iherdig jobbing har ført til at han i dag blir spurt om å gjøre oppdrag i kraft av den han er, ikke bare fordi han spiller hardingfele.

– Det er der jeg har lyst til å være. Jeg tenkte på det nå før jul, at jeg går inn i et år hvor jeg føler meg mye roligere enn på lenge. Jeg føler at jeg kan hvile litt mer i det jeg driver på med.

«Setter pris på å bli sett»
Fremover venter Festspillene i Bergen, hvor Apneseth skal være musiker og deltagende på scenen i fremføringen av Jon Fosses «Andvake». I mars skal han på turné i Japan sammen med kona, og han har flere jobber med Erlend Apneseth trio utover året. Forhåpentligvis kommer det en ny plate i 2019.

– Jeg har kommet ut for veldig rett folk. Andreas Meland, som driver Hubro, har fulgt meg tett siden jeg fikk Grappas debutantpris. Jeg opplever han som en veldig sjenerøs, dedikert og lur fyr, han har kommet med mye riktig input til hvilket studio man skal gå i, hvordan en skal løse låter eller mikse ting. Og Øyvind og Stephan, jeg er takknemlig for det …

Han stopper plutselig, tilsynelatende litt flau når han kommer på at rammene for intervjuet er Spellemann-nominasjonene.

– Hehe det hørtes plutselig ut som en takketale.

– Hva betyr Spellemann-nominasjonene for deg?

– I Norge blir det gitt ut enormt mye bra og interessant musikk hvert år, synes jeg. Å bli sett i det mylderet setter jeg veldig pris på. En må bare sette pris på det når det skjer og fortsette i samme leiet.

Publisert:

Del: