Audun Moldes nyskrevne pophistorie er en insistering på at vi fortsatt trenger sammenfatninger og oversikt.

Audun Moldes «POP» innledes med en anekdote: Etter dødsfallet til Prince blir musikkviteren og forfatteren kontaktet av NRK, som lurer på om han vil la seg intervjue om karrieren til den amerikanske popstjernen. 

Molde får tre minutter på seg til å si noe fyndig. Tidsbegrensningen setter tankene i sving: «Tre minutter er ikke nok. Et album er ikke nok. En bok er ikke nok. Hvor uendelig mye betyr ikke musikken i livene våre…?» spør han retorisk.

En slags poetikk
På samme måte som ENO har tatt tidsskriftet til sin ytterlighet og de siste årene valgt å gi ut en papirårbok, argumenterer også Molde for at innsikt krever plass og kanskje også en viss avstand i tid.

Audun Molde

Ut fra forordet leser jeg derfor Moldes nyskrevne pophistorie som en slags poetikk: Vi trenger å trekke lange linjer, vi trenger historie for å forstå popmusikken også i dag.

Det er vanskelig å argumentere mot at vi fortsatt bør forsøke å skape oversikt over den musikken som de aller fleste av oss lytter til (Molde sto forøvrig også bak det forrige omfattende pophistoriske verket på norsk, boka «WOW», i 1996).

På sett og vis stemmer forfatterens ønske om å få med «alt» – og å bruke historiebok-formatet til å formidle den mer enn 200 år lange historien – godt overens med omfanget av de omfattende sporene Molde vil forfølge.

Samtidig slår idéen meg som paradoksal (noe Molde også antyder i innledningen): Teknologi, musikk og folkelighet er fenomener som vanskelig kan dekkes inngående innenfor rammene av et og samme verk, mens «POP» insisterer på å fremstille historien sobert, ryddig og kronologisk, på en måte teknologien eller popmusikken vi omgis av sjelden er.

Inkluderende pophistorie
Det er altså et vågestykke Molde har begitt seg ut på, når han forsøker å oppsummere popmusikkens historie helt frem til i dag. Heldigvis har han gjort et omfattende researcharbeid, som både inkluderer reiser til musikalske arnesteder i USA og en rikholdig litteratur, og i det store og hele synes jeg boken vinner på det høye ambisjonsnivået.

Det er det flere grunner til: Molde velger å gå helt tilbake til popmusikkens forelegg og på denne måten kan han bygge boken ut fra innsikten om at musikken aldri er helt «ny», uten å bruke overdrevent mye plass: Over noen ganske få sider fortelles historien om musikken som religiøst ritual, via munkenes tidlige nedtegnelser av musikk på 500-tallet, til vekkelsessangene og ministrel shows i USA på 1800-tallet.

Samtidig feller han befriende få tårer over fortidens fortreffelighet. Ingen sjangre gis eksplisitt forrang. «Jeg er ikke spesielt nostalgisk anlagt…» skriver Molde i forordet, og ut fra hvordan boken har endt opp er det lett å tro på ham.

Historiefortellingen foregår riktignok på et såpass generelt nivå at mye vil være velkjent for den mer enn middels musikkinteresserte: Møtet mellom vestafrikanske og europeiske musikktradisjoner, fremveksten av musikkindustrien, oppfinnelsen av fonografen. Men det historiske utvalget er nennsomt, og jeg har stor sans for nysgjerrigheten som kommer til uttrykk i spørsmål som: «Fantes det popmusikk for veldig lenge siden?»

Etterstreber klarhet
Bortsett fra innledningen er det ingen reportasjegrep eller subjektiv fortellerstemme i «POP». Det tydelige språket gjør at boken kan egne seg også som lærebok, i ordets beste forstand: Forfatteren etterstreber klarhet og personlige kjepphester får sjelden skygge for historien.

Ulempen ved bokens «objektive» tone er at den ikke rommer de store overraskelsene. De ulike fenomenene som beskrives behandles generelt: «En 2010-tallets «bedroom producer» kunne ved bruk av vanlig musikkproduksjons-software som Logic starte sin EDM-karriere med å lage remikser,» heter det for eksempel i omtalen av produsentbølgen.

Når jeg leser avsnitt som dette, tar jeg meg i å savne litt av detaljorienteringen i Ragnhild Brøvig-Hanssen og Anne Danielsens Digital signatures fra i fjor, der de utforsket og viste frem hvordan enkelte låter manipulerer vokalen på måter som former popmusikken

Den litt oppsummerende formen gjør at «POP» i mine øyne fungerer best i de kapitlene der historien analyseres på litt avstand. Isolert sett er det ingenting i veien med setninger som at «Det ble både sosiokulturelt og kreativt «tillatt» å like og å koble seg på helt ulike musikkformer og subkulturer i samme tiår» som en karakteristikk av tidsånden, men analysen er nokså opplagt og ville antagelig ha fenget mer i en drøftende form.

Samtidig er ikke «POP» en bok som utgir seg for å ville diskutere teknikken eller estetikken som popmusikken er vevet av. Og selv om enhver gjennomgang av musikkhistorien baserer seg på subjektive vurderinger, kan formen fint rettferdiggjøres innenfor formatet Molde har valgt. Historiske oversiktsverk er ikke nødvendigvis laget for å leses fra perm til perm, og jeg mistenker at det er nettopp en balansert bok Molde ville lage.

Publisert:

Del: