Som musiker er ikke Susanna særlig glad i musikalske båser, men som sin egen platesjef ser hun nødvendigheten. – Uansett om vi liker det eller ikke så må vi kunne beskrive det vi holder på med, sier artisten, som nylig mottok Kongsberg Jazzfestivals musikerpris.

Susanna Anne Valeur, © Anne Valeur

– Jeg har et minne av å sitte på kirkebenken eller på bedehuset med salmeboka å prøve og følge notene. Musikk har blitt en del av livet mitt mye på grunn av oppveksten i det miljøet.

Susanna Wallumrød prater rolig og sakte over lyden av kaffemaskiner, bakgrunnsmusikk og stemmene til de andre som sitter på Kulturhuset i Oslo en tidlig ettermiddag. En kan nesten høre musikken hennes i måten hun snakker på, i stemmen som bølger fremover med en slags sart myndighet. Det lett melankolske lydteppet som så ofte underbygger vokalen hennes i musikken er tilstede i stemningen over bordet, mens lekenheten, som er særlig hørbar i hennes senere arbeider, dukker opp i samtale i form av hyppig latter.

Vi musikere samarbeider på kryss og tvers, og som utøver og komponist har jeg ikke behov for å sette sjanger på det jeg gjør.

Flere ganger, i slutten av et resonnement, stopper hun opp, som for å høre etter om det kommer flere
tanker. ”Triangle” , Susannas siste soloutgivelse, kan høres ut som den er tuftet på samme metode: Som om hun fordomsfritt har lyttet til egne ideer og deretter gitt dem fritt spillerom innenfor visse strukturer, i dette tilfellet 22 låter. I en helhet krydret med folkemusikk, pur pop, knitring og elektronika, høres tidvis snev av Tori Amos, PJ Harvey og Joanna Newsom. Men mest av alt er ”Triangle” lyden av Susanna.

Den kritikerroste platen, som ble sluppet i vår, er hennes ellevte utgivelse og den første hun har produsert selv. Det er også første gangen hun har fortsatt skriveprosessen inn i innspillingsfasen.

– Jeg startet på innspillingen alene i Los Angeles. Det var en veldig god opplevelse, det føltes som jeg hadde eierskap til materialet, en stor frihet til å gjøre ting. Det ble tydelig for meg at dette skal jeg stå i bresjen for selv.

Utvider eget plateselskap
Hangen til å ta ledelsen er ikke ny for Susanna. I 2011 startet hun eget plateselskap, SusannaSonata , for å ha kontroll på sin egen digitale backkatalog. Innen den tid hadde hun rukket å gi ut tre plater med pianist Morten Qvenild, som Susanna and the Magical Orchestra, samt to soloplater, alle på Rune Grammofon. Siden har det blitt flere samarbeidsutgivelser på eget selskap, og nå sist altså ”Triangle”.

– ”Triangle” er den første Susanna-plata som jeg gir ut fullblods på mitt selskap, og det har vært sykt mye jobb og en sykt stor investering. Jeg er opptatt av å holde i tingene jeg gjør, men nå kjenner jeg at det er en grense for hva jeg kan få til alene. Jeg er i en prosess nå hvor jeg ser etter samarbeidspartnere på booking, måter å utvide teamet på.

Sjanger versus ikke-sjanger
Å både være musiker og plateselskapssjef innebærer ulike hatter. Mens musikeren og komponisten Susanna ikke er særlig opptatt av musikksjanger, er plateselskapssjefen Susanna opptatt av å kommunisere musikken kommersielt ut til et publikum.

I sommer ble hun tildelt Kongsberg Jazzfestivals musikerpris, en pris musikerbror Christian Wallumrød og Magical Orchestra-makker Qvenild har mottatt før henne (”Det er kjempehyggelig, en fin anerkjennelse å få for arbeidet man har gjort.”). Prisen består av 300 000 kroner og skal ifølge beskrivelsen ”gå til en utøver som har markert seg sterkt på den norske jazzscenen”. Men ifølge Susanna gjør ikke det henne til en jazzmusiker. Hun er like mye eller lite jazzmusiker som hun er popartist eller samtidskomponist.

– Sjanger er noe bransjen, pressen og festivaler er opptatt av, det handler om tilhørighet og å nå et riktig publikum. Jeg liker retningen musikk går i som er mer sjangeråpen, det stemmer mye bedre med hvordan jeg jobber. Vi musikere samarbeider på kryss og tvers, og som utøver og komponist har jeg ikke behov for å sette sjanger på det jeg gjør. Men jeg relaterer meg til bransjen, der er man jo veldig vant til å forholde seg til at man må gjøre akkurat det.

Susanna Foto: Anne Valeur
Susanna Foto: Anne Valeur

Ifølge artisten er det å sette ord på musikk noe alle som jobber med faget må kunne forholde seg til i dag,

– Uansett om vi liker det eller ikke så må vi kunne beskrive det vi holder på med. Vi må kunne presentere det, det hører med til jobben. Det hjelper ikke bare å være god til å spille et instrument lenger. Så er det også fint å være bevisst på det, å kunne eie sine egne ting. Eie hvordan musikken presenteres, hvordan det visuelle uttrykket formes.

Som liten aktør sammenlignet med de store plateselskapene er hun opptatt av å finne sin egen vei i bransjelandskapet. Det innebærer for eksempel å feire 10 år som plateartist med en ”Best of Susanna”–trilogi utgitt på kassett og lansert på Ny Musikk og The Wires Off The Page-festival på Kunstnernes hus i 2015.

Musikk er ikke bare fest og moro, men det er noe som har en reell innvirkning og betydning i folks liv.

– Man må finne en kombo av hva man gjør, hva man vil gjøre og hvordan ting funker i dag. Man må ikke være med på alle nye trender i sosiale medier, men man må være klar over at de eksisterer. Man må velge hva man vil og ikke vil være med på, slik at man ikke bare er en passiv passasjer. Samtidig, når alt skal være en oppskrift og en modell, hvor du må tvitre så og så mange ganger i døgnet og alle de tingene der, tenker jeg – hva skjer på det tidspunktet når alle blir kjempedrevne på å gjøre akkurat det? Det vil ikke ha noen effekt lenger. Jeg vet ikke om det går an å lage en så stram businessmodell.

– Hva er din modell?

– Jeg tar utgangspunkt i det kunstneriske virket når jeg forsøker å ligge i forkant. Det vil ikke si at jeg er den råeste på den nye teknologien. For meg henger det sammen med innholdet, hva det er jeg vil gjøre, hva jeg lager og hva jeg ønsker å presentere. Å være i front på teknologi er det så mange som er bra på, store plateselskaper med pengemuskler for eksempel, det kan jeg ikke konkurrere med. Det viktigste er å holde fast på det jeg gjør og forsøke å se hvordan jeg kan ta det videre.

Fra tro til åndelighet
Tekster om død, mørke og mystikk koblet opp mot albumtittelen ”Triangle” og dens assosiasjon til religion og treenighet, svøper Susannas siste utgivelse i et teppe av tro og religiøsitet. Hun krediterer mye av sin egen musikalitet til oppveksten på bedehuset og i kirken, hvor musikk var en naturlig uttrykksform.

– Det at man i det religiøse miljøet bruker musikk for å formidle noe man er overbevist om eller tror på føler jeg ligger ganske dypt i meg og min måte å lage og utøve musikk på. Musikk er ikke bare fest og moro, men det er noe som har en reell innvirkning og betydning i folks liv.
Hun ser heller ikke bort ifra at det finnes en link mellom salmeboken og det at hun begynte karrieren med å tolke andres låter, fra Dolly Parton til Joy Division.

– Hvis man er opptatt av å synge, så er det også naturlig å synge de sangene som eksisterer allerede. Det er slik jeg har lært meg å synge. Først salmer, og senere popmusikk. Jeg er veldig glad i å synge andres sanger, og på et tidspunkt fikk jeg behov for å sette mitt avtrykk på de sangene.
Og selv om troen fra barndommen i dag er borte, har Susanna beholdt åndeligheten.

– Selv om jeg på det personlige plan har gått fra å vokse opp i en tro og velge å gå en annen vei, er jeg fortsatt et åndelig vesen og opptatt av menneskets ånd. Med ”Triangle” lot jeg ting være veldig åpent, men etter hvert som jeg så hva jeg skrev om, så føltes det som om det dro i den retningen. Jeg kunne samle det under en spirituell paraply.

Hun stopper brått, tilsynelatende overrumplet av sine egne ordvalg. Ler så det gjaller.

– Det var et morsomt bilde! Spirituell paraply. Hahaha!

Kunst på kryss og tvers
Den spirituelle paraplyen er ikke av typen som beskytter eller lukker inne. Tvert imot høres Susanna friere ut på ”Triangle” sammenlignet med sine tidligere soloutgivelser – en beskrivelse hun kjenner seg igjen i, og et resultat av de mange musikalske samarbeidene hun har tatt del i opp gjennom årene, forteller hun. Susanna har hentet hjem Spellemannpriser for utgivelsene sine med ensemble neoN og Jenny Hval, og i 2011 satte hun musikk til Gunvor Hofmos dikt med platen ”Jeg vil hjem til menneskene”. Hun har også jobbet med Valkyrien Allstars’ Tuva Syvertsen i forbindelse med et bestillingsverk til Telemarkfestivalen.

– Jeg har fått testet ut min egen stemme, musikalitet, og mitt eget materiale i ulike settinger. Det gjør at jeg har kunnet tillate meg større frihet og kanskje mer lekenhet i forhold til uttrykket mitt.

Og det er ikke bare andre musikere som står på samarbeids-CVen. Susanna har beveget seg på tvers av kunstformer, blant annet gjennom samarbeidet med dansekompaniet Carte Blanche i operaen i januar i år.

– Å jobbe tverrfaglig på den måten, hva gir det tilbake til musikken din?

– Det er egentlig ikke noen skillelinjer der, fra musikk til dans til visuelle uttrykk. På samme måte som sjangerskiller føles unødvendig, synes jeg de skillene også er litt unødvendige. Det er jo åpenbare ulikheter mellom de forskjellige kunstuttrykkene, men de kan gi en lignende type opplevelse av en forbindelse.

– Hva legger du i det?

– Det er utrolig spesielt å være på innsiden av et annet kunstuttrykk. Hvordan kan jeg egentlig forklare det … Det var noe spesielt med å være på scenen med så mange samtidig, kjenne energien fra dem, kjenne bevegelsene. Det var en veldig fin måte å kombinere levende musikk og dans på, danserne hadde et sett med verktøy som de brukte til en mer impulsiv og spontan improvisasjon der og da. Det er jo også spesielt når man spiller sammen, alle tingene som oppstår i øyeblikket.

Norsk dør på gløtt
Høsten skal hun bruke til å skape flere øyeblikk, både gjennom solokonserter og konserter med band. Men mest av alt skal hun skrive. Hun jobber på et stykke for firestemt kvinnekor, pluss noen flere prosjekter som hun foreløpig holder tett til brystet. Og selv om hun betrakter engelsk som sitt fremste språk i musikken, utelukker hun ikke flere utgivelser på norsk.

– Jeg har skrevet flere Hofmo-låter enn det som er utgitt, jeg fortsatte å skrive etter at plata var ferdig. Jeg har tenkt på om jeg skulle gi de ut, kanskje en EP eller noe. Jeg har også tenkt på om jeg skulle gjøre mer på norsk, men jeg er opptatt av at det må være riktig. At det er et materiale som kommuniserer med meg. Det er viktigere enn at det er på norsk. Men plutselig er det en dør der som står på gløtt, et annet rom man kan gå inn i. Det er veldig fint.

Lang tenkepause.

– Mhm.

Publisert:

Del: