Det største løftet under årets Olavsfestdager var en storslagen konsert gjennom ei hel natt i Nidarosdomen. Marianne Lystrup fulgte fremføringen av The Veil of the Temple av John Tavener.

Jeg får snakke for meg selv, for jeg er den eneste som har opplevd akkurat denne konserten. De andre 999 som var til stede, hadde en annen natt. Dette er nemlig en konsert der man går omkring, sitter litt her og der, legger seg nedpå (pute følger med billetten) og tar en liten blund, går ut en tur og spiser en tallerken suppe, og nødvendigvis også besøker det lille rommet. Man bestemmer selv hva man vil gjøre når.

Ligge i katedral
Dette gjelder altså de 800 av oss som var publikum. De 200 sangerne og musikerne hadde ei arbeidsøkt som var regissert til minste detalj (dreieboka skal visstnok være på 650 sider). Hele det mektige rommet i Nidarosdomen ble tatt i bruk. Korene, solistene og musikerne beveget seg glidende omkring og stilte seg opp snart ved høyalteret, snart under rosevinduet, på orgelgalleriet, midt i korset eller i en av buegangene høyt oppe på veggen.

Det vil si, begynnelsen var ganske ordnet. Vi satt pent på stolene våre, i rekker langs kanten på midtskipet i katedralen. Men det tok forunderlig kort tid før vi greide å slippe tillærte regler for konsertoppførsel og følge oppfordringen om å ta rommet i bruk. Festivaldirektøren selv, Petter Myhr, var en av de første som la seg ned, og etter en time eller to virket det som om alle følte seg hjemme.

La det være sagt fort: Det er en ubeskrivelig deilig følelse å ligge i en katedral og være omsluttet av meningsfull og skjønn musikk. Og det er dette verket. John Tavener skrev det i 2002 for framføring i Temple Church i London året etter. Siden har det bare vært framført fire ganger, noe man lett kan forstå når man vet hvor kolossalt krevende det er. Framføringen i Nidarosdomen ble ledet av Stephen Layton, dirigenten som i sin tid bestilte verket fra Tavener. Han mestret kunststykket å få dette omfangsrike musikkverket til å henge sammen i tid og rom, selv om de medvirkende, inklusive tre andre dirigenter, var spredd over hele katedralen.

Norske kor
Korsangen ble besørget av Det Norske Solistkor, Holst Singers (koret som også var involvert i urpremieren i 2003), Nidarosdomens Jentekor, Nidaros domkor samt et festivalkor satt sammen av fem andre kor og diverse enkeltsangere. Blant annet var det lett med lys og lykte etter bassangere, som kunne få de dypeste tonene til å klinge. Verket går ned til dype C.

Orkesteret hadde et mildt sagt spesielt instrumentarium. Her var ikke bare orgel og vanlige blåsere, men også orientens duduk, et indisk harmonium, tibetanske syngeskåler, tam-tam, rørklokker, pauker og tibetansk horn – omtrent to meter lange, rikt dekorerte, som med sine dype drønn skapte assosiasjoner til gammeltestamentlige beretninger om Israelsfolkets vandringer og Guds røst i skyen.

Det tok forunderlig kort tid før vi greide å slippe tillærte regler for konsertoppførsel og følge oppfordringen om å ta rommet i bruk. Foto: Marianne Lystrup.
Det tok forunderlig kort tid før vi greide å slippe tillærte regler for konsertoppførsel og følge oppfordringen om å ta rommet i bruk. Foto: Marianne Lystrup.

Svimmel
Verket er bygget opp i åtte sykluser. De er ulike i lengde og preg, men rommer visse gjennomgangselementer, blant annet synges evangelietekster og andre bibelske tekster. Men Tavener, som selv konverterte til ortodoks kristendom i 1977, ønsket å trekke inn både kristen, islamsk, buddhistisk og hinduistisk tro i verket, for å forsøke å bygge bru over motsetninger religionene imellom.

All den stund grunnpremisset for verket er dypt kristent, er det ikke full likestilling mellom religionene her, men innslagene av de andre kan bidra til å bygge ned fordommer, og skape åpenhet som vi sårt trenger i en verden der mistroiske grenser er i ferd med å trekkes opp.

Tavener selv ser fortellingen om at forhenget i tempelet revnet da Jesus døde på korset, som et tegn på at skillene mellom religionene ikke kan vare, derav verkets tittel. At det framføres i selveste Nidarosdomen gir det malm og autoritet, og viser samtidig kirken som et favnende, trygt sted for mennesker med åndelig lengsel.

All den stund grunnpremisset for verket er dypt kristent, er det ikke full likestilling mellom religionene her, men innslagene av de andre kan bidra til å bygge ned fordommer, og skape åpenhet som vi sårt trenger i en verden der mistroiske grenser er i ferd med å trekkes opp.

Rausheten finner vi igjen i det musikalske uttrykket, som spenner mellom lange evangelieresitasjoner på en enkelt tone, via melismatiske resitasjoner over kompliserte melodilinjer, og korsatser, som er både smertefullt dissonerende og andre ganger så vakkert og inderlig harmoniske at det føles som en kjærlig velsignelse. For hver syklus stiger verket en skalatone. Det skjer nærmest umerkelig, men effekten er merkbar: intensiteten øker.

Hele verket åpner med en tekst av 1200-tallspoeten Rumi, framført av den indiske sopranen Patricia Rozario. Hun går verdig gjennom katedralen som en personifisering av så vel det opphøyede selvet Atma i buddhistisk og hinduistisk tradisjon, som Maria Magdalena som apostel. Det er en sjelelig bredde i dette, som virkelig kan gjøre en svimmel. Hun får i tillegg bruk for hele sin formidable stemmeprakt og store diapasong etter som verkets tonehøyde stiger. Men hun når trestrøken C når klokka nærmer seg 6 og konserten går mot sitt klimaks.

Den indiske sopranen Patricia Rozario går gjennom katedralen som en personifisering av så vel det opphøyede selvet Atma i buddhistisk og hinduistisk tradisjon, som Maria Magdalena som apostel. Foto: Marianne Lystrup.
Den indiske sopranen Patricia Rozario går gjennom katedralen som en personifisering av så vel det opphøyede selvet Atma i buddhistisk og hinduistisk tradisjon, som Maria Magdalena som apostel. Foto: Marianne Lystrup.

Raust og rabiat
Raushet er en kjernebeskrivelse av opplevelsen i Domen denne natta. Denne friheten til å gå omkring, legge seg ned, sette seg og på sett og vis være en del av verket selv – samtidig som de kunstneriske prestasjonene bringes fram med nitidig presisjon og ypperste kvalitet, er en gave.

På forhånd var jeg skeptisk. Kunne det være nødvendig med så mange timer? Måtte det skje om natta?

Svaret er ja. Selve tidsaspektet er en viktig forutsetning for verket. Storformen er essensen. Den ligger til grunn for forståelsen og opplevelsen av de enkelte elementene. Partier som i en kortere konsert kunne virket for langsomme, ble her en god monotoni, en forutsetning for ettertenksomheten, den dvelende tilstanden vi ble brakt inn i. Nettopp derfor passet dette verket også så perfekt inn i Olavsfestdagene i år, når de hadde valgt seg temaet Tid som overskrift.

Rausheten finner vi igjen i det musikalske uttrykket, som spenner mellom lange evangelieresitasjoner på en enkelt tone, via melismatiske resitasjoner over kompliserte melodilinjer, og korsatser, som er både smertefullt dissonerende og andre ganger så vakkert og inderlig harmoniske at det føles som en kjærlig velsignelse.

Det må i denne sammenhengen presiseres at måten det ble resitert på, var inderlig flott gjort. Dette var mye mer variert, og med betydelig større sans for dramaturgi enn det vi er vant til i den romersk-katolske og protestantiske tradisjonen. Bassen Peder Arnt Kløvrud formidlet Johannes 13 rolig med malm og myndighet, og den sjuende evangelieformidlingen hentet styrke fra hinduistisk Samaveda-resitasjon og ble rabiat flott sunget av Solistkorets nye stemme, og yngste, Øystein Stensheim.

Søylen i verket
Det er likevel den ortodokse tradisjonen som er søylen i dette verket. Det merket vi også ved den plassen som var gitt Maria-ikonet. Karoline Brevik bar dette vakkert og andaktsfullt rundt korsalteret flere ganger i løpet av natta, ledsaget av røkelse og omgitt av korenes hyllest. Ikke at vi umiddelbart skjønte alt de sang, hvis vi ikke satt med nesa i programmet med alle tekstene på engelsk, gresk og norsk, og det gjorde vi ikke, men den andektige lovprisningen var åpenbar, og løftet atmosfæren i hele Domen. Det var så man fornemmet noe mektig, kanskje sågar hellig.

For en lutheraner som er vokst opp med en kristentro som er mindre preget av mystikk og ærefrykt for det hellige, gjør det sterkt inntrykk å oppleve dette. For mitt vedkommende føltes det ikke kunstig, men godt og nærende. I de senere år har Den norske kirke åpnet opp for en mer kreativ bruk av kirkerommet enn den som lenge var vanlig. Det er en berikelse – både for de som også søker dit til gudstjenester, fordi de gjennom dette får utvidet sitt perspektiv på hvor mye av livet som faktisk kan rommes i Guds Hus, og for de som ikke går så ofte til gudstjenester, som kommer til kirken og får oppleve den spesielle atmosfæren.

Ikonet
Karoline Brevik bar Maria-ikonet vakkert og andaktsfullt rundt korsalteret flere ganger i løpet av natta. Foto: Marianne Lystrup.

En annen opplevelse som sendte gode frysninger over ryggen, var Nidarosdomens Jentekor, som etter en velfortjent liten lur midt på natta, var tilbake med en praktfull liten sats over denne lille teksten: «Tidlig om morgenen, den første dagen i uken…». Mer trengte vi ikke for å få oppstandelseslyset inn i den mørke katedralen og bli klare for den forløsende vendingen i verket.

Klimaks
Det var ei lang natt. Samtidig sto tida stille der inne i Domen. Så da totalopplevelsen nærmet seg slutten, klimaks var over oss, og korene forlot kirken ett etter ett med oss på slep, var det en overraskelse å komme ut og se at en ny dag var i emning.

Der ute på plassen foran vestfronten fullførte de verket, alle sangerne, med mysende, lemstre og overveldede publikumere vis a vis. All forhåndsskepsis var feid til side. Også den litt surmulende skepsis til tidspunkt. Naturligvis var det nødvendig å gjøre dette om natta, det er jo etter natta vi har daggry!

Visjon, vilje og mot
Det føles som en gave å ha fått anledning til å være til stede ved denne begivenheten. Man skjønner at dette verket er for krevende til å settes opp ofte. At Olavsfestdagene hadde visjon, vilje og ikke minst mot til å gjøre det, er noe å takke dem for. Og samtidig gir det forventning om at denne festivalen vil fortsette sin gode utvikling til å skape møteplasser for kulturuttrykk som bringer oss videre som mennesker.

Nidarosdomen var dessuten det perfekte sted for dette verket. Med sine høye hvelv har den likevel en slags intimitet, og dens historie som pilgrimsmål sitter i veggene som en raus og kjærlig velkomst. Sånn er det å komme hjem.

Marianne Lystrup er frilans fotojournalist og kritiker med lang fartstid i avisen Vårt Land.

Publisert:

Del: