Med bakgrunn i klassisk tradisjon og folkemusikk, har Ingfrid Breie Nyhus brukt tid de siste årene på å finne sin egen smak. – Å komme inn i en dybde via det enkle, det er optimalt for meg, sier pianisten.

Ingfrid Breie Nyhus Foto: John Andresen

– Skal vi sette oss ute?

Ingfrid Breie Nyhus leder vei fra resepsjonen via hovedinngangen på Norges musikkhøgskole (NMH), og ut til en benk i solsteken. Under tittelen ”Tradisjoner på spill – fortolkning og utøving mellom slåtter og pianisme” er pianisten i ferd med å avslutte et stipendiatprosjekt i kunstnerisk utviklingsarbeid. Siden 2011 har hun studert tradisjon, fortolkning og utøving i lys av folkemusikk, samtids- og klassisk musikk.

I fjor slapp hun CD-trilogien ”Abstraction in Folk Art” , ”Stille-stykkje” og ”Slåttepiano” bestående av henholdsvis folkemusikkinspirert samtidsmusikk, en fortolkning av Olav Kiellands ”Villarkorn, 20 stille-stykkje”, og slåtter spilt på piano. Nå er det kun skrivearbeidet som gjenstår.
Stipendiatet har sitt utspring i spørsmålene som åpenbarte seg to uker før hun skulle spille debutkonserten sin i 2009.

– Jeg brant lenge for den klassiske musikken, men merket etter hvert at det var noe jeg ikke var helt inneforstått med. Premissene var litt uklare for meg. Det opplevde jeg særlig to uker før debutkonserten min. Jeg skjønte plutselig at det var ikke en debutkonsert, men en avslutningskonsert. Jeg hadde lagt opp et program med blant annet Rachmaninoff og Chopin, men kjente at det var noe som var feil.

Ingfrid Breie Nyhus med Oslo Filharmonien mars 2016
Ingfrid Breie Nyhus med Oslo Filharmonien mars 2016

Tilbake til start
Nyhus gjennomførte konserten, men beskriver hendelsen som et vendepunkt.

– Jeg følte at jeg måtte gå helt tilbake til scratch. Hvorfor spiller jeg? Hva er musikk? Jeg brukte ganske lang tid på det, fikk helt spillesperre en stund.

Hun beskriver trangen som oppstod til å finne sin egen smak i musikken – ønsket om å fokusere på rytme og historie, form og omformelighet, å kunne formidle noe ekte.

– Noe som har vært viktig for meg de siste årene er å hele tiden spørre meg selv hva som er min smak når jeg spiller. Jeg er vant til å forholde meg til alle utenfortingene: Stilforståelse, hvilke opptrådte løyper det er for å spille Mozart. Men å spørre seg selv, og virkelig lytte – det er så slitsomt!

Men nødvendig. Hun etterlyser større rom for den type tenking innenfor de klassiske studiene ved NMH. Å ha kunnskap om tradisjon er viktig for å kunne være en stemme som blir lyttet til og respektert, men det burde ikke stoppe der, ifølge Nyhus.

– Det er ingen problematisering av den klassiske tradisjonen i studiet her, sier hun, nikker mot bygningen vi forlot for få minutter siden.

– Det betyr at man venner seg ikke til å stille spørsmål. Man tror på autoritetene og følger deres råd, og veldig få klarer å se kritisk på materialet. Mens parallelt, på komposisjons- og improvisasjonsstudiene, jobber man hele tiden med det kritiske blikket – å se på seg selv i helheten, finne sin egen smak.

– Hvordan har du selv jobbet med smak innenfor det klassiske?

– Jeg begynte med å spørre meg selv, hvilke regler bør jeg beholde og hvilke trenger jeg ikke? Hvis jeg beholder disse reglene, hva kan da være åpent? Man har et bilde av hva som er de viktigste reglene, men når jeg zoomet inn eller zoomet ut så oppdaget jeg at de rammene kanskje ikke var de aller viktigste. Da ble det et spørsmål om spilleregler og spillerom. Og da begynte jeg også å tenke mer og mer på folkemusikken. Det er mye ved det å være utøver som jeg kjenner igjen i folkemusikken, som på en eller annen måte sitter i kroppen.

– Hvordan da?

– Jeg er utrolig opptatt av time, groove og rytmikk i forhold til kropp. Der er det mye bra å jobbe med, som fort kan bli glemt i en klassisk notekultur.

– Ligger ikke mye av rommet for smak og personlighet i den klassiske musikken nettopp i dynamikk og rytmikk?

– Absolutt, og det er egentlig poenget mitt. Innen folkemusikken er noe av det første du må jobbe med å få tak i din egen groove. Men det er ikke nødvendigvis det første du jobber med når du går til pianolæreren din. Men det er jo kjempeviktig, i all musikk. Time og groove, rytmikk og puls.

Ingfrid Breie Nyhus Foto: Geir Dokken
Ingfrid Breie Nyhus Foto: Geir Dokken

Kilde til inspirasjon
Nyhus er utdannet pianist ved NMH, og har i tillegg studert ved Sibeliusakademiet i Helsinki og Hochschule für Musik und Theater Hannover. Hun har spilt en rekke konserter både i inn- og utland, og var første mottaker av Den norske solistpris i 2005. Bak den klassiske utdannelsen ligger en forankring i folkemusikken. Faren er folkemusikeren Sven Nyhus, felespilleren Åshild Breie Nyhus er søsteren, og Nyhus selv spilte også fiolin en gang i tiden. Men det var pianoet hun fant tonen med.

– Jeg likte det umiddelbare med pianoet, at du bare kan sette deg ned å spille. Det felegreien var så tungvint, og ikke for meg, sier Nyhus, smiler.

Fela var kanskje ikke hennes instrument som utøver, men som inspirasjon har den vært avgjørende i Nyhus’ prosess mot å finne sin egen signatur innenfor sjangere med lang historie og tradisjon. På innspillingen ”Slåttepiano” gjør hun egne versjoner av hardingfeleslåtter, de samme som dannet utgangspunktet for Edvard Griegs opus 72. Nyhus lyttet til de originale slåtteinnspillingene til Dahle-spelemennene i forkant av utgivelsen ”Edvard Grieg Slåtter, Op. 72 & The Knut Dahle Slåtter” som hun gjorde sammen med søsteren i 2007. Hun ønsket å se hvordan hun kunne ta med seg slåttetrekkene og lyden av kildene inn i Griegs versjon, tuftet på europeisk klassisk tradisjon.

– Men i løpet av prosessen så jeg jo hva som hadde skjedd. Grieg hørte ikke slåttene selv, og Johan Halvorsen prøvde så godt han kunne å skrive de ned. Men det går nesten ikke an, de er ikke så lineære på den måten, og det var i alle fall ingen metode for det da. Griegs verk er Halvorsens nedtegninger med akkorder, med dynamikk og forflytninger i oktav for å lage variasjon, og enkelte mindre tillegg. Grieg skriver i forordet at det er et forsøk på å ’heve dem opp til et kunstnerisk nivå’.
Nyhus humrer, men lar ellers Griegs intensjoner få stå for seg selv.

– Så, jeg måtte jeg gjøre noen valg. Noe syntes jeg fungerte godt, noe syntes jeg ble vanskelig. For eksempel Kivlemøyane-slåttene, som har veldig mye dissonans og vemod og krass klang i seg, blir hos Grieg til en vennlig F-dur. Hva gjør man da? Skal man la det være snilt? Dess mer jeg hørte på slåttene, jo mer hadde jeg lyst til å gå videre med dem. Jeg fant ut at jeg likte slåttene bedre enn Grieg.

Dybden i det enkle
Pianospillet på ”Slåttepiano” er enkelt, rent og rytmisk, med diskré dynamikk. Hardingfela lusker i bakgrunnen, men det er ikke den vi hører. Heller ikke Grieg, Jan Johansson eller andre tendenser til jazz. Det er lyden av noe eget. Prosjektet med å overføre slåtter til piano vokste frem av nysgjerrighet og en trang til å utforske, uten at Nyhus så noe mer i det enn egen tilfredsstillelse i starten.

– Så begynte jeg å se at det kunne være en verdi i overføringen. Men hvis det skulle være et poeng for meg å gjøre det så måtte det forbli folkemusikk, ikke bli noe annet. Jeg gikk nøye til verks i hver slått. Jeg hørte på massevis av innspillinger og forskjellige varianter, det finnes gjerne en sang som er tilknyttet slåtten, og et sagn. Det blir en abstrahering. Å ta det materialet og flytte det over på noe annet gjør at du ser helt andre ting.

Foto: Filipe Ferraria
Foto: Filipe Ferraria

– Fra hardingfele til piano – hva skjer med musikken når klangen endres?

– Det er vanskelig å sette ord på, men det skjer vanvittig mye. Arbeidet gikk mye ut på å høre på en slått på forskjellige nivåer, på uttrykket og på hva det representerer for meg – kanskje renskjære et spesifikt ornament, eller den seige timingen til én spesiell hardingfeleutøver. På andre siden, når jeg spilte det på piano, så låt det plutselig som Schubert eller plutselig noe annet. Det var mange pianistiske referanser som jeg også lot få lov til bli viktige.

Nyhus verdsetter viktigheten av det enkle i folkemusikken. Kontrasten til den klassiske musikkens digre saler og storslåtte dynamikk gjorde at det ble en åpenbaring å kunne akseptere folkemusikkens nakenhet og enkle motiver, som ble repetert, dreid og bygget ut til en form.

– Den levende rytmikken og det dype i det enkle har vært spesielt interessant å jobbe med. Jeg er glad i folkemusikkens levende intonasjon, mikrotonaliteten som er så bevegelig. Noen ganger er tersen litt lav, andre ganger litt høy. Så sitter man der da, med et instrument som er så til de grader plassert. Jeg bestemte meg for å akseptere det som det er og har funnet frem til noen konkrete løsninger, men det ligger mye i å bruke ørene, ha det i kroppen. Det blir en kroppsliggjøring av en idé, en improviserende holdning, men med veldig klare rammer og regler. Jeg skal spille flere konserter fremover, og har lyst til å hele tiden holde på med den dreiningen.

– Som utøver, hvordan er det å gå til en konsert og ikke vite helt hva som skal skje?

– Det er en totalt annen holdning. Jeg liker begge deler, men det å sette seg ned å ikke vite helt hvordan det blir gjør noe med hjernen og ørene og kroppen. Jeg har alltid vært opptatt av å improvisere på et veldig nyansert plan innenfor en fortolkning, vært opptatt av å holde det uforutsigbart også for meg selv innenfor gitte rammer. Men likevel, det å ha noe mer ubestemt foran seg når man begynner gjør at man er utrolig mye mer våken i ørene. Det liker jeg.

– Du har tidligere fortalt hvordan du liker folkemusikkens holdning til musikk som essens og kjerne. Interessant, synes jeg, med tanke på din forankring i den klassiske tradisjonen, hvor noter og detaljer er viktig?

– Ja, innenfor klassisk fortolkning blir man veldig opptatt av å lese. Det blir til tider litt for viktig at alt skal være korrekt lest. Noen av de gamle store pianistene var opptatt av at man skal kunne spille et verk på ti forskjellige måter, og for å få til det må du kunne klare å gripe om en essens som du kan vri på. Spelemannen Tarkjell Aslakson Austad sa det samme om slåttetradisjonen, du er ikke fullgod spelemann før du kan gjøre én slått om til ni. Det handler om å kunne fange essensen og spille det ut derifra, og det glemmer man fort hvis man blir for nærsynt i notelesningen.

Flere strenger
Debutkonserten i 2009 sparket i gang en prosess og et stipendiatprosjekt som gjør at Nyhus har funnet tilbake til gleden ved den klassiske musikken. Mye fordi hun nå vet at hun også har noe annet.

– Nå som jeg har slåttene og har fått jobbet meg ordentlig i dybden både pianistisk og i tanken, synes jeg det er fascinerende å igjen komme tilbake til klassisk repertoar, gjøre det fullstendig romantisk for eksempel, som en motsats. Mye fordi jeg nå ser det med et annet blikk.

– Klassisk musikk, folkemusikk, samtidsmusikk: Du beveger deg i alle sjangerne, hvor møtes de for deg?

– Jeg prøver å ha samme holdning til alle båsene, det synes jeg er viktig. Det handler først og fremst om musikk og uttrykk og menneskelighet.

Publisert:

Del: