Å tilnærme seg kunsten med tanken kan gi musikeren ny innsikt i det å være musiker, skriver Henrik Holm i artikkelen, som er et Heidegger-essay for musikere.

Væren

Dette essayet er skrevet til musikere. Men dets innhold gjelder alle kunstnere, så kjære kunstner, komponist, musiker, maler, poet, designer, arkitekt eller blomsterdekoratør: føl deg truffet av denne teksten. Har jeg glemt noen? Vel, essayet er skrevet til kunstelskere, kunstnere og kunstvenner. Hvis du som kunstner får et eller annet ut av det, er intensjonen min oppfylt. Hvis du leser det og synes det var bortkastet, da ber jeg om unnskyldning, selv om det var din skyld at du begynte å lese det. For deg med filosofiske instinkter, uansett hvem du er: du har allerede et forhold til kunsten. For som Heidegger viser: Kunsten åpner for tanken. Kunsten gir tanken. Kunsten er tanken. Kunst er sann væren.

Å filosofere betyr å stille værensspørsmålet. Væren? Et ukjent begrep. Det gjør ingenting at begrepet er ukjent. Vi eier ikke væren. Vi kan ikke fatte alt ved væren. Væren er i oss, utenfor oss, med oss, bak oss, foran oss; vi vet det ikke. Ja, disse preposisjonene bringer oss heller ikke videre. Men hva med kunst og væren?

Jeg vil i dette essayet med Heidegger beskrive musikerens væren som satt inn i det åpne rom, der tidens potensial kan utvikles. Musikken selv har satt musikeren inn i det åpne rom. Musikken skaper seg rom, og rommet må fylles. Fylt blir rommet der tiden blir gjenstand for toner. Tiden viser seg som toner. Toner som kan gi mening. Musikkopplevelsen kan være så sterk at det nærmest dreier seg om liv og død.

Når musikken fyller tiden, er tiden meningsfull. Den er så meningsfull at den trekker seg tilbake. Den lar musikken tre frem. Når tiden opphever seg selv for å la musikken klinge, da overskrider vi tiden og rommet. Vi får del i det evige i kunstverket. Enhver kunstner skaper i rommet og i tiden, og i denne skapelsesprosessen ligger overskridelsen. Alt dette muliggjør musikeren i møtet med musikken. Musikken åpner tanken. Musikkfilosofien reflekterer rundt dette.

Jeg vil ta dere med på 14 korte betraktninger. De kan leses hver for seg. Rommet jeg vil åpne er nettopp er et åpent rom. Er betraktningene dermed korte variasjoner om værenstemaet eller enkeltstående bagateller? De er begge deler. Det viktigste er at de åpner rommet, der du, kjære kunstner, er invitert til å fylle den tiden som venter på deg.

1. Den fremmede
Heidegger blir lest verden over, og er av mange betegnet som den viktigste filosof i de siste hundre årene. Allikevel er han en fremmed i filosofien. I filosofien er hans betydning omstridt. Mest fremmed er han kanskje der hvor hans tenkning har blitt en selvfølgelighet. Heidegger ville tenke væren på en ny måte. Han skapte nye begreper og gav nytt liv til gamle, og kanskje litt utslitte begreper. Vi er som mennesker kastet ut i verden. Og med det begynner filosofien. Filosofi er ingen teoretisk konstruksjon av virkeligheten. Heideggers filosofi er det vi i dag kaller eksistensiell. Han tenker ut ifra menneskelig eksistens. Tenkning er en del av vår væren. Tenkning kan til og med være en måte for hvordan væren trer frem for oss på. Filosofi er ikke noe vitenskapelig fag. Filosofi tar opp de store spørsmålene i livet. Den begynner med hvordan du lever akkurat nå. Å tenke over ditt liv, kan være starten på din filosofiske eksistens. Kunstnere lever nært filosofien. Og jeg tror dermed at de har bedre forutsetning for å forstå Heidegger enn andre. Så la oss begynne å tenke med Heidegger.

2. Å tenke
Når du tenker, hva tenker i deg? Lever du i samsvar med din tenkning? Eller tenker det noe i deg? Hva gir deg tanker? Vi kan spørre i det uendelige. For Heidegger var én tanke viktig: Tenkning har med væren å gjøre. Det har med hvordan væren fremtrer for oss. Å tenke gjør vi først når væren har fremtrådt for oss. Dermed er tenkning ikke bare en aktivitet. Å tenke hardt på noe er ikke nødvendigvis et uttrykk for at virkelig tenkes. Heidegger skiller mellom det å tenke på noe og det å tenke noe. Å tenke på noe gjør vi hele tiden, men å tenke noe gjør vi først når vi er i stand til det. Det er væren selv som muliggjør det å tenke noe. Å tenke noe betyr å tenke det som er verd å tenke. Heidegger har stor tiltro til at væren gir oss det ”tenk-verdige”. Hva det er verdt å tenke, det viser væren. La oss avslutte med en liten definisjon som kan sette tenkningen i gang: Å tenke noe betyr å sette seg selv i relasjon til det som fremstår for en som verdt å tenke over. Væren åpner tanken.

3. Å glemme
En grunnimpuls i Heideggers tenkning er at mennesket glemmer væren. Vi lever i en værensglemsel fordi vi er opptatt av tingene i verden. Vi reduserer væren til å være noe værende, og vi behandler alt som det skulle være ting og gjenstander. Selv kunstverk behandles som ting. Maleriene fraktes fra utstilling til utstilling. Kunstindustrien skjuler kunsten. Heidegger sier videre at hele den europeiske filosofihistorie er gjennomsyret av værensglemsel. Værensglemselen er blitt og er Europas skjebne. Han mener ikke med det å kritisere Europa. Han vil bare gjøre oppmerksom på et viktig trekk i verdensdelens tankehistorie. Siden antikken har vi her redusert væren til å være det vi kan forestille oss som væren. Vår forestilling er blitt det vi betrakter som væren. Men væren selv unndrar seg en slik reduksjon. Væren trekker seg tilbake. Væren er ikke personlig makt. Heidegger vil bare beskrive det faktum at væren ikke kan gå opp i det vi mennesker ser på som væren. Vi reduserer og kategoriserer. Men væren åpner alltid for det som overskrider våre kategorier.

Du kan ikke trå/gå utenfor din menneskelige begrensning. Men fordi du vet det, vet du mye.

4. Å filosofere
Filosofi betyr å tenke væren. Men i det du prøver å filosofere, blir du borger av den fordreide verden. Filosofien kommer frem til andre ting å tenke over enn det vi gjør til daglig. Du svermer ikke når du filosoferer. Du tenker noe. Du tenker væren, og det betyr: å tenke helheten av menneskelig eksistens. Du kan ikke trå/gå utenfor din menneskelige begrensning. Men fordi du vet det, vet du mye. Du har et forhold til deg selv, til verden og kanskje til verdens grense. Når du tenker alt det som møter deg ut fra et slikt perspektiv, da filosoferer du. Du tar et steg ut av dagliglivet. Noen vil le av deg. Folk har alltid ledd av filosofer. Og de har ledd av kunstnere. Som kunstner er du i slekt med filosofen. Begge kan virke uforståelige. Begge lever med og i tanken om en helhet. Som kunstner har du en tanke om væren. Det er en grunn til at du har blitt kunstner. Væren har fremtrådt for deg. Av denne impulsen lever filosofen og kunstneren. For øvrig vil nok Heidegger si at du også har noen religiøse instinkter i din sjel. Kunst, filosofi og religion – omgir de hverandre?

Heidegger er redd for det mennesket som unnviker de dunkle sidene ved livet. Å fortrenge angsten og det onde er ingen vei til å leve godt.

5. Døden
Filosofi er farlig. Den bedrives ved grensene av menneskelig væren. Heidegger søkte hen til de ytterste grensene i menneskelig eksistens. Døden, angsten, ensomheten, kjedsomheten er sjelsfenomener som bringer filosofien i gang. La oss se litt nærmere på døden. Vi alle må dø. Ingen kan dø for oss. Ingen vet hvordan det er å dø. For å leve må vi ofte neglisjere døden, det er liksom bare de andre som dør. Ikke jeg. Men det skal ikke mye til for at døden banker på døren igjen. Er livet bare en forberedelse til døden? For Heidegger er det viktig å stille spørsmål om døden. Det åpner et perspektiv på livet. Heidegger har ingen svar på hva døden egentlig er. Men han tenker menneskelig eksistens fra et dødens perspektiv. Mye hos Heidegger er tungt og dystert. Heidegger er redd for det mennesket som unnviker de dunkle sidene ved livet. Å fortrenge angsten og det onde er ingen vei til å leve godt. Og Heidegger tolker døden i lys av poesien. Denne er den dypeste filosofien. Kunsten gir et vink om hvordan vi kan tilnærme oss de smertelige grensene i livet. Her hadde Heidegger selv nokså dårlige svar, vel og merke. Noen ser på hans forhold til døden som spent og nærmest en krampetrekning fordi han ville oppgi evigheten til fordel for menneskets mot til døden som absolutt siste ord om mennesket. Men greide han selv å leve i samsvar med denne tanken?

«Heidegger blir lest verden over, og er av mange betegnet som den viktigste filosof i de siste hundre årene. Allikevel er han en fremmed i filosofien».

6. Poesi
Heidegger levde med poesi. Han filosoferte med poeter. Han tolket dikt. Han skrev egne dikt (selv om disse ikke utgjør høydepunktene i hans karriere). Heidegger diktet tenkende og tenkte diktende. Han så på diktning som den beste måte å uttrykke filosofien på. For å forstå hva språk er, lot han seg føre av poesien. I poesien taler språket til oss. Vi forstår ikke språket ved å analysere dagligtalen. Språk er bare informasjonsformidling. Språk åpenbarer væren. Språket er væren. Språket taler til oss i diktningen. All kunst har en eller annen relasjon til poesien. ”Kunstens vesen er diktning”, sier han i Kunstverkets opprinnelse. Og han fortsetter: ”Diktningens vesen er stiftelsen av sannheten”. Poesi har ikke bare med skjønne, gode ord å gjøre. Det er ikke den velformulerte som skriver de beste diktene. Diktning ligger på et annet plan enn retorikk. Diktningen sier sannheten. Men på en måte som gjør at mennesket ikke fatter sannheten. Enhver sannhet åpner for nye spørsmål. Sannhetens vei er uendelig. Den er poetisk.

 Diktningen sier sannheten. Men på en måte som gjør at mennesket ikke fatter sannheten. Enhver sannhet åpner for nye spørsmål. Sannhetens vei er uendelig. Den er poetisk.

7. Sannhet
Sannhet er et av de viktigste begrepene i Heideggers filosofi. Sannheten forstår han som en hendelse, der noe blir trukket frem fra mørket til lyset. At noe blir klart for oss, at noe går opp for oss, at det kastes lys over noe vi ikke tidligere var klar over, at væren kommer til oss, alt dette mener Heidegger er sannhetsopplevelser. Heidegger var svært opptatt av at sannhet er noe annet enn riktighet. At noe er riktig, er vel og bra, men det åpenbarer ingen sannhet. Han bebreider hele den vestlige filosofihistorie for å ha redusert sannhet til riktighet. Heidegger gravde frem et sannhetsbegrep som han fant hos de såkalte før-sokratikerne. Her var sannhet unndratt kategorienes makt og herskersyke. Her blir sannhet tenkt som noe som kommer til mennesket. Det er et vesentlig grunntrekk i Heideggers filosofi at mennesket bør være et åpent vesen, der væren kan komme til syne, kan åpenbare seg. Da skjer sannhet. Sannhet er et relasjonsbegrep mellom væren og mennesket. Til syvende og sist er det kunsten som stifter sannhet mellom dem, og oss mennesker i mellom.

8. Værensspørsmålet
Hvorfor finnes det noe? Hva er til? Hvorfor er det til? Hvorfor er ikke alt bare ingenting? Hva er ingenting? Hvor kommer alt fra hvis det finnes noe? Hvor kommer du fra? Hvor går du hen? Hvordan bør du leve? Har du fått noen vink om hvordan du bør leve? Føler du at du har en bestemt oppgave? Har du fått den av noen? Hva er? Hva er ikke? Hva skal bli? Hva skal forsvinne? Hvorfor stiller du alle disse spørsmålene? Hva preger deg? Hva preger din omverden? Hvorfor blir du preget av noe? Hva vet du om livet? Hva betyr det å vite noe? Hva betyr det å tenke? Hvorfor tenker du som du gjør? Er det et væren utenfor deg? Kan du skille mellom det som er utenfor deg og det som er innenfor deg? Hvis du har begynt å stille deg alle disse spørsmålene, spør du i bunn og grunn etter hva væren er. Du stiller værensspørsmålet. I dette spørsmålet munner alle spørsmål ut. Heidegger stilte alltid værensspørsmålet, selv når han betraktet selvfølgelig ting som kopper, sko, hytte, by etc. Jeg tror at kunstnere stiller seg værensspørsmålet oftere enn andre.

9. Teknikk
Hva er teknikk? Teknikk tenker Heidegger som en slags skjebne for verden i dag. Han forutså mange tekniske muligheter som i dag er realiteter. Teknikk utgjør hvordan vi i dag tenker væren. Vi kan føle teknikkens tidsalder som et fengsel. Heidegger mente at teknikken til tross for alle dens store meritter og hjelpefunksjoner for mennesket, er umenneskelig. Den springer ut av menneskets herskertrang over naturen. Hvordan skal vi forholde oss til den tekniske tidsalder? Heidegger gir oss to råd: 1. Å utvikle en ro overfor tingene slik de er. 2. Å stille seg åpen for det hemmelige ved livet. Med disse to holdningene kan vi skape ett nytt og trygt hjem i en teknisk tid. Vi bevarer det menneskelige om vi ikke lar oss kvele av makten teknikken har i dag. Kunstnere har mye å bidra med i dette Kunsten er et frihetens rom. Den åpner for det uante og lar oss begripe at væren alltid er dypere og mer forunderlig enn det vi ønsker at den skal være. Kunsten gir et hjem for de hjemløse på flukt fra teknikkens herredømme. Kunsten åpner for nye eksistensmuligheter, der alt synes å fungere som en programmert maskin.

 Egentlig lever du hvis du lever i samklang med din samvittighet.

10. Underveis
Som menneske er du alltid underveis. Du har en livsvei du må gå. Ingen kan gå den for deg. Du må føre ditt eget liv. Livsførsel. I Væren og tid snakket Heidegger om å leve egentlig. Uegentlig lever man hvis man lar seg lede av det folk flest synes er riktig. Istedenfor å si ”jeg” sier vi ”man”. Man gjør det slik og slik. Man innretter seg etter andre forventninger. En slik tenkning sitter dypt hos oss alle. Det er ikke slik at Heidegger mener at det de andre gjør nødvendigvis er galt. Han vil heller si at du må ta valg om/for hvordan du vil leve. Egentlig lever du hvis du lever i samklang med din samvittighet. Noen ganger tenker man (og nå skrev jeg ”man” istedenfor ”jeg”) at Heidegger mante til en heroisk eksistens: Helten som tar på seg sin egen død og vandrer mot døden med heltemot. For noen skimrer det her en naziideologi. Men var det dette Heidegger ville med å formane til en egentlig føring av eget liv? Heidegger ville kritisere massemennesket. Heideggers tekster om dette kan man lese ideologikritisk, selv om mange Heidegger-kjennere bebreider ham for å være svært ideologisk på dette punktet. Hva tenker du?

11. Den mislykkede
Heidegger begikk en ekstrem feil i sitt liv: han ble nazist, men for en svært kort tid. Han ville være førerens fører. Han trodde at filosofi kan lenke verden til det bedre. Han ville en liten stund at Tyskland skulle bli styrt av filosofi, og at nasjonalsosialismen gav rom for det. Han erkjente raskt, som nyvalgt rektor ved Universitetet i Freiburg at han hadde tatt grundig feil. I dag bebreides han fortsatt for denne feilen. Enkelte mener at hele hans filosofi er nazistisk. Man søker etter spor i alle hans skrifter for å bevise dette. Og hver gang man finner noe er seiersropene høylytt. Man vil bli kvitt Heidegger som filosofi, og derfor går man på jakt etter hans menneskelige svakheter. Er det moralsk riktig å foreta en slik jakt? For meg er det noen ganger godt å vite at selv de klokeste mennesker (og man må vel kunne regne Heidegger blant dem) kan ta grundig feil i livet. Er det en dårlig bortforklaring? Heidegger var kanskje ikke et forbilde som menneske, men hans filosofi har noe å gi oss. Derfor bør vi lese ham i dag og ta tenkningen hans innover oss.

For meg er det noen ganger godt å vite at selv de klokeste mennesker kan ta grundig feil i livet, skriver essayforfatter Henrik Holm.
For meg er det noen ganger godt å vite at selv de klokeste mennesker kan ta grundig feil i livet, skriver essayforfatter Henrik Holm.

12. Å la treet stå der det er
Heidegger gikk ut i fra virkeligheten. Når jeg står overfor et tre, står jeg overfor et tre. Dette er en situasjon vi ikke trenger analysere til kommer dithen at vi sier at det ikke står en tre overfor oss, selv om det gjør det. Heidegger bebreidet den moderne tenkningen for å oppheve en slik enkel sannhet til fordel for skeptisismens tyranni. For Aristoteles var det en selvfølge at treet stod der det stod. I modernismen begynte man å betvile dette, og delte tanken opp i subjekt og objekt. Men det er ikke slik at vi som subjekter står overfor en verden. Vi er en del av verden. Vår væren kan nærmest defineres som et ”være-i-verden-væren (in-der-Welt-sein). Vi må la treet det stå der. Det betyr at vi må akseptere treets eksistens før vi begynner å lage teorier om treet. Teorier reduserer virkeligheten. Tenk over det: La tingene være der de er. La den tanken være det første du tenker når du vil filosofere. Du vil merke at det er vanskelig. Heidegger vil føre oss tilbake til denne enkle erfaring. Der begynner filosofien.

13. Å forstå kunst
Heidegger var ikke til å begynne med en kunstfilosof; han ble det. I midten av 1930-årene stilte han seg spørsmålet om hvor kunsten kommer fra. ”Der Ursprung des Kunstwerkes” (Kunstverkets opprinnelse) handler om dette. Hvordan skal vi forstå kunst? Heidegger foreslår å gå inn i en sirkel hvor vi sirkulerer mellom det kunstneriske verket og kunstens vesen. Kunstneren er ikke svaret på spørsmålet om verkets opprinnelse. Kunsten er svaret på forholdet mellom kunstner og verk. Og forholdet mellom dem er en sirkel. Vi kan ikke analysere dette forholdet ved å dele opp denne nærmest mystiske forbindelsen, men må heller tre inn i sirkelen, der verket lærer oss noe om kunsten, og kunsten lærer oss om verket. Heidegger ser på sirkelen som tankens styrke. Jo mer vi sirkulerer jo dypere kommer vi inn i kunstens vesen. Og med det kan vi si noe om Kunstverkets opprinnelse. Heideggers tenkning om kunst vil fordype, ikke nødvendigvis forklare. Han tenker ikke vitenskapelig om kunst, men filosofisk.

Kunstnere kan være de mest selvopptatte av alle, eller de kan være stikk motsatt. Uansett er kunstneren sårbar.

14. Å tenke det åpne rom
Kunstnere er fremmede i verden. En kunstner har som regel harde kår. Samfunnet kan se på kunst som irrelevant fordi den ikke bringer mye penger. Den er nytteløs. Men det er nettopp derfor vi trenger kunsten. Kunstneren har samtidig høye ambisjoner overfor seg selv. En kunstner streber etter et ideal. En kunstner kjenner sin egen kunstneriske begrensing. En kunstner kan sitte og vente på innfallet. Han utleverer sitt indre på en intens og avdekkende måte. Det kan selvfølgelig være tilfredsstillende, spesielt i vår tidsalder der narsissismen dyrkes på ulikt vis. Kunstnere kan være de mest selvopptatte av alle, eller de kan være stikk motsatt. Uansett er kunstneren sårbar. Å ikke bli forstått er en kunstners skjebne. Kunstneren tvinges nærmest inn i den ensomme stillheten. Men det er i stillheten den store kunsten kan bli til. For stillheten åpner døren til rommet, der tiden kan bli fylt med toner som overgår den tidlige eksistens. Kanskje Heidegger er en liten hjelp til å tenke dette rommet?

Henrik Holm er stipendiat ved Norges musikkhøgskole

Publisert:

Del: