I musikkbyen Bergen er det høyt under taket og rom for både det stillferdige/ettertenksomme som Rebecka Ahvenniemi slår et slag for, og det mer rabulistiske, skriver Glenn Erik Haugland.

Bryggen, Bergen, © Wikimedia Commons

Rebecka Sofia Ahvenniemi sin artikkel om det hun har døpt «Bergensskolen» er et prisverdig initiativ. Artikkelen åpner opp for en bredere gjennomgang av den kreative trykkkokeren mellom de syv fjell, og belyser samtidig Bergens ubestridte betydning som arnested for ny musikk gjennom generasjoner.

Men først må vi rydde av veien gjensidige mindreverdighetskomplekser mellom Oslo og Bergen. Å snakke om en Bergensskole i motsetning til eksempelvis en Oslo-sound, er lite produktiv. Betingelsene for å skape og få fremført ny kunstmusikk er likefullt forskjellige i de to byene. I Bergen finnes det en fruktbar fortetting av holdninger, idéer, mennesker og muligheter som påvirker musikken som blir til her. Byen dirrer av ambisjoner og kontakten på tvers av fagfelt og genre er tett og inspirerende.

Glenn Erik Haugland Foto: Mette Midtseter
Glenn Erik Haugland Foto: Mette Midtseter

Progressiv, bred musikkby
Det har rent betydelig mengder vann i havet siden Harald Sæverud på 60-tallet argumenterte for å etablere Norges musikkhøgskole i Bergen: «Skapende musikk er den gren av kulturen som er mest avhengig av natur, folkelynne, miljø og tradisjon…Bergen har fra gammelt av vært musikkbyen her i landet..» Arne Nordheim, som slåss for en musikkhøgskole i Oslo kalte Sæveruds argumentasjon for nasjonalromantisk sludder og tok et oppgjør med det han påstod var en «overgrodd personkultus fra Griegs tid» (hentet fra Harald Herrestahls interesante bok om den unge Arne Nordheim: «Fra hjertedypet stiger tonens strøm»).

Musikkbyen Bergen er både gjenkjennelig og samtidig ikke til å kjenne igjen fra 60-tallets utfall mellom de gamle kamphanene Sæverud og Nordheim. Ambisjonene er fortsatt tilstede, men moderniseringen har forlengst forandret både fremføringsinstitusjonene og musikken som skapes i byen. Bergen er i dag en progressiv, bred og vital musikkby der det er høyt under taket og rom for både det stillferdige/ettertenksomme som Rebecka Ahvenniemi slår et slag for, og det mer rabulistiske.

Bergen er i dag en progressiv, bred og vital musikkby der det er høyt under taket og rom for både det stillferdige/ettertenksomme som Rebecka Ahvenniemi slår et slag for, og det mer rabulistiske.

Miljøet en firefelts motorvei
Komponistene Knut Vaage, Torstein Aagaard-Nilsen og Jostein Stalheim hadde på 1990/2000 – tallet møtepunkter der de sammen med Ketil Hvoslef diskuterte hverandres partiturer. Sammen med pianist Einar Røttingen ble dette starten på Avgarde, som den gangen var et sosial/faglig samlingspunkt. Etterhvert ble Eilert Tøsse og undertegnede med og det ble født en cd med klavermusikk (brilliant utført av Einar Røttingen) som fikk navnet Avgarde.

Vaage, Aagaard-Nilsen og Stalheim holdt et høyt aktivitetsnivå, og etablerte blant annet samtidsmusikkfestivalene Autunale og etterhvert BrassWind. Parallelt og i forkant av dette bygde kulturentrepenørene Stein Olav Henrichsen og Geir Johnson opp BIT20 Ensemble, Opera Vest, Music Factory og mere til.

Etterhvert fusjonerte Music Factory og Autunale til Borealis Contemporary Music Festival. Et tredje spor er komposisjonsutdannelsen på Griegakademiet der Morten Eide Pedersen ble den sentrale pedagogen og drivkraft. Og som om ikke dette er nok kom etterhvert BEK- Bergen senter for elektronisk kunst som et fjerde. spor. Den moderne musikkbyen Bergen var blitt en firefelts motorvei der musikken fløt i strie strømmer.

Alt dette virket sammen (tidvis i knivskarp konkurranse med hverandre), og genererte så stor aktivitet i samtidsmusikkmiljøet at Bergen på begynnelsen av 2000-tallet ble sett på som et minst like, om ikke mer, spennende sted for samtidmusikken som Oslo. Så kom Konsertserien Avgarde (et initiativ fra Einar Røttingen, Knut Vaage og USF Verftet), Ny Musikk Bergen har vært der hele tiden men er blitt revitalisert av en ny generasjon, Østre – Hus for lydkunst og elektronisk musikk, osv. osv.

Glenn Erik Haugland Foto:  Mette Midtseter
Glenn Erik Haugland Foto: Mette Midtseter

Njaaaa, tjaaa, jooo, men… Nei.
Så hva er så “Bergenskolen” opp i dette? Kanskje ikke en identifiserbar musikalsk stil, selv om man kan høre tydelige berøringspunkter mellom de mange komponistene som etterhvert har slått seg til her (totalt 16 i Bergensregionen som er medlemmer av Norsk Komponistforening). Kanskje heller et miljø der det snakkes sammen om musikk og kunst på en slik måte at det oppstår energier, idéer og altså produseres mye musikk. Men at den er spesielt stille eller ettertenksom? Njaaaa, tjaaa, jooo, men… Nei.

For å si det sånn: Musikken som lages her er i hvert fall ikke like brautende og selvfremhevdende som det karikerte bildet av Bergenseren som enkelte i Øst-Norge gjerne tyr til. Sånn sett er den i tydelig opposisjon til denne væremåten som lever fortsatt i beste velgående, noe debatten etter “Vår ære/Vår makt” av Tore Vagn Lid på Den Nationale Scene i Bergen er et grelt eksempel på.

Om jeg skal prøve meg på en beskrivelse av “Bergensskolen” så vil jeg kanskje sammenligne den mere med “Manchesterskolen” enn eksempelvis “Den andre wienerskolen“. “Bergensskolen” kan kanskje beskrives som et fortettet, energisk miljø som er tverfaglig/interdisiplinær og der fremføringsmiljøene og de skapende jobber godt og tett sammen. Som det seg høver i et slikt miljø er det gode samarbeidsrelasjoner og en sunn konkurranse.

Bergen er akkurat passe stor og våt at ny musikk har gode vekstvilkår. Estetisk er det kanskje enda litt tidlig å få helt øye på hva Bergensskolen er og kan bli annet enn at den er høyst levende og trives i beste velgående.

Glenn Erik Haugland
Bergenskomponist bosatt i Os

Publisert:

Del: