Varer modernismen evig?

Debatten i Ballade om Marcus Paus´ Paukekonsert (se relaterte artikler, red. anm.) vitner om at den musikalske modernismen er blitt gammel. Det er 106 år siden Anton Webern skrev det første atonale, gjennomdissonerende, atematiske musikkstykket, nemlig 6 orkesterstykker, op. 6.
Modernismen, som tidlig var en tilsynelatende frihetlig bevegelse, har gjennom årene utviklet seg til å bli selvgod og kontrollerende. Bevegelsen oppsto som et nødvendig bolverk mot konvensjonene og de senromantiske klisjeene som hadde hopet seg opp mot slutten av 1800-tallet. Mye stor musikk ble skapt, men nå forsvarer modernismen selv sine konvensjoner.
Gode ideer tåler gjenbruk
Med sin Paukekonsert har Marcus Paus nå åpenbart provosert og skapt debatt, jfr. Olav Anton Thommesens kritikk hvor han karakteriserer verket med uttrykket «annen gangs er annen rangs». Thommesens innvending mot verket er at det i hovedsak er en pastisj. Jeg er redd Thommesen med dette blir en forsvarer av en bruk og kast-kultur. Men hele musikkhistorien vitner om at gode ideer tåler gjenbruk, som f.eks sonate- og fugeformen. Modernismen har imidlertid hele veien hatt nyheten som mål. Ordet «samtid» er blitt et ord som i kunsten begrenser mer enn utvider. Begrepet kutter båndene til eldre tider, og hindrer oss i å tenke fremover.
Det finnes ingen avantgarde i dag. Den modernistiske fortroppen som ble utskjelt av kritikere og publikum for sine brudd med tradisjonen, er borte. Men paradoksalt nok er det i dag modernistene (som mener at de er avantgarde) som får alle utmerkelsene og prisene. Modernismen er til de grader blitt «mainstream» at den er opphøyet til statens statens offisielle musikkstil, jfr. de årlige bevilgningene til Ulitima. De siste tiårenes modernisme er å betrakte som hovedstrømmen i den skapende tonekunsten på samme måte som senromantikken var det for hundre år siden.
Hva gikk galt med Schönberg?
Theodor W. Adorno mente at Stravinskij og Sibelius var gjenbrukere, mens Schönberg, Berg og Webern var nyskapere. Vi som midt på 60-tallet skrev tolvtonemusikk, trodde at våre barn ville kunne synge tolvtonerekker, men de foretrakk punk-rock med et svært begrenset tonetilfang og kraftige høytalere. Hva gikk galt med Schönberg? Etter han hadde drevet den musikalske tradisjonen til et ytterpunkt i sin fantastiske ekspresjonistiske periode, erstattet han i 1924 tradisjonen med en konvensjon, tolvtonesystemet, som i sin strengeste form er et regelrytteri. Schønberg ble redusert til en middelmådig komponist. Magien og kraften var borte.
Men de komponistene som fortsatte å forsyne seg av «tradisjonens koldtbord», har gjennom hele det 20. århundre styrket sin posisjon på konsertprogrammene, f.eks Sjostakovitsj. Gustav Mahler, som før 1960 ble betraktet som en vulgær komponist, gjorde sitt inntog på konsertprogrammene og medvirket til at synet på musikk forandret seg. Postmodernismen sto for døren, og alt ble lov, på godt og vondt. Schönberg og hans følgesvenner var mer eller mindre utspilt. I følge John Adams har tolvtonesystemet vist seg som et mislykket eksperiment.
I dag finnes også Stockhausen, Boulez, Ligeti, Nono, Berio, osv. side om side med Bach og Beethoven på det «musikalske koldtbordet». Ut av dette konglomeratet kan det 21. århundres musikk vokse frem. Det kan bli både spennende og variert i vår fragmenterte verden, en verden i kamp om verdier.
Marcus Paus har provosert. Det er en god begynnelse for dette århundres musikk og debatten om den.
Ragnar Søderlind er komponist og professor emeritus ved Norges musikkhøgskole.