Operatorene_EMK_1020-web

Eivind Groven – Biografi

Eivind Groven (1901-1977), født i Lårdal i Vest-Telemark, var komponist, musikkforsker og spelemann på hardingfele og seljefløyte. Han tok lærereksamen i 1923 og var lærer en kort tid. Høsten 1925 studerte han kontrapunkt ved Musikk-konservatoriet i Oslo. Hans forskningsarbeid med folkemusikk og akustikk, virket også befruktende på ham som skapende kunstner. Noen av hans verk […]

Kalender

Västanå Sessions

02/08/2024 Kl. 18:00

Hopalong AKA i bakgården på Folk

03/08/2024 Kl. 19:00

Oslo

Féile Oslo 2024

15/08/2024 Kl. 19:00

Oslo

Féile Oslo 2024 åpningskonsert

15/08/2024 Kl. 19:00

Oslo

Eivind Groven (1901-1977), født i Lårdal i Vest-Telemark, var komponist, musikkforsker og spelemann på hardingfele og seljefløyte. Han tok lærereksamen i 1923 og var lærer en kort tid. Høsten 1925 studerte han kontrapunkt ved Musikk-konservatoriet i Oslo. Hans forskningsarbeid med folkemusikk og akustikk, virket også befruktende på ham som skapende kunstner. Noen av hans verk hører i dag til standardrepertoaret innen nyere norsk musikk. Spesielt har ouverturen Hjalarljod nådd vidt ut, skrevet og premiert da Oslo skulle feire 900-års jubileum i 1950.

Sin første komposisjonsaften hadde han i 1926. I 1937 vant han konkurransen om radioens pause- og kjenningssignal; det siste er hovedtema i Symfoni nr. 1. Han fikk statens komponistgasje før okkupasjonen i 1940.

For Groven var folkemusikken et musikalsk morsmål. Fra tidlig barnealder, før han kunne spille hardingfele, formet hans musikalske inspirasjoner seg som slåttemotiv. Norge har hatt mange skapende spelemenn, men bare Groven har hittil blitt symfoniker.

Fordi han som ingen annen norsk komponist hadde avanserte tonale, rytmiske og strukturelle eiendommeligheter fra folkemusikken ‘i blodet’, og fordi han eide utpregede analytiske og skapende evner, førte møtet med tradisjonell kunstmusikk til dyptgående musikalsk refleksjon. Han nøyer seg ikke med å overføre slåtteformen til orkesteret eller med å låne folkemusikalske motiver. Han skaper oftest nytt melodistoff, videreutvikler metamorfoseprinsippene i de asymmetriske hardingfeleslåttene og kombinerer dem gjerne med kjente satsprinsipp som sonate eller rondo. Dristig harmonikk med sterk bruk av mediantvekslinger gir musikken farge og en følelse av utvidet tonalitet. Melodiføringen er sangbar, og instrumentasjonen ivaretar og belyser temaenes karakter. Resultatet blir mangefasettert musikk med umiskjennelig personlig preg.

Til Grovens hovedverk hører: to symfonier, en klaverkonsert, Renessanse (symfonisk dikt i 5 satser), Historiske syner, suitene Symfoniske slåttar 1 og 2, Hjalarljod, Mot ballade, Brudgommen, Olav Liljukrans, Margjit Hjukse og Draumkvæe (også framført som ballett). Grovens komposisjoner til tekst, til dem hører også mange særpregede romanser (eks. Moen, Neslandskyrkja, Moderens korstegn) og mindre korkomposisjoner (eks. Til Sylvan), vitner om dyp litterær forståelse. Foruten folkeviser, har Groven fortrinnsvis brukt tekster av Henrik
Wergeland, Hans E. Kinck og Ingeborg Refling Hagen. Han har skrevet en rekke komposisjoner for orkester, klaver, orgel og hardingfele, også for to hardingfeler, og han har laget raffinerte folketonearrangement for ulike besetninger, deriblant for sang og renstemt orgel, der han favoriserer de uregelmessige intervallene i melodiene.

Groven la ned et stort arbeid for å formidle kunnskap om genuin folkemusikk som verken var nedtegnet på noter eller studert vitenskapelig. Han hadde ansvaret for folkemusikksendingene i norsk radio fra 1931-1945, med et avbrekk under krigen. Han la også grunnlaget for folkemusikkarkivet i Norsk Rikskringkasting, og han fortsatte med å lage program til ut i 70- årene.

I oppveksten tok han til å nedtegne hardingfeleslåtter og andre folketoner på noter. Han ble selvskreven bidragsyter og medredaktør i storverket Norsk Folkemusikk. Hardingfeleslåttar i 7 bind, 1958-81. I 50-årene studerte og transkriberte han også Helge Ingstads samling med opptak av eskimoiske folketoner.

Så tidlig som i 1927 gav han ut avhandlingen Naturskalaen, et pionerarbeid der han bl.a. utforsket formelbruk i vokal og instrumental folkemusikk som kunne ha opphav i skala og spilleteknikk på seljefløyta. De to avhandlingene Temperering og Renstemming, 1948, og Renstemningsautomaten, 1968 , diskuterer teoretisk og praktisk det gamle problemet med å stemme klaviaturinstrumenter rent. Grovens innsats på dette feltet har vakt internasjonal oppmerksomhet. Han konstruerte et renstemt orgel der det vanlige spillebordet er beholdt, men det råder over minst 36 tonehøyder for hver oktav slik at det skal være mulig å spille rent i alle tonearter. En omskjaltingsautomat «stemmer om» instrumentet under spillets gang, slik at samklangene til enhver tid blir rene. Instrumentet åpner også mulighet for å sette sammen skalaer med tonetrinn utenfor hel- og halv-tone, noe som gjerne opptrer i folkemusikk, og det kan, ved behov, lages historiske stemmemåter. To renstemte orgler, ett pipeorgel, og ett basert på elektronikk, finnes i dag i Eivind Grovens institutt for renstemming.

Eivind Grovens Institutt for Reinstemming

Eivind Groven – Biography

Eivind Groven (1901-1977) was born in Lårdal in western Telemark, a part of Norway rich in folk-music traditions. He was a composer and musicologist, as well as being highly skilled at playing both the Hardanger fiddle and the willow flute. Groven completed his teaching degree in 1923, after which he taught for a short period of time. In the autumn of 1925 he studied counterpoint at the Oslo Conservatory of Music. His research in the fields of folk music and acoustics also had a strong influence on his compositional technique. A number of his works have become part of the standard repertoire of contemporary Norwegian music. The overture Hjalarljod in particular, commissioned for the 900th anniversary of the city of Oslo, has achieved wide-spread popularity.

Groven held his first recital in 1926. In 1937 he composed the winning melody in a competition to find a signature theme for the Norwegian State Radio. This theme would later be employed as the principal theme in his first symphony. He was awarded an honorary income by the government before the German occupation in 1940.

Groven regarded folk music as his musical mother tongue. From early childhood, even before he learned to play the Hardanger fiddle, his musical inspirations took the form of slåtte motifs (a slått, or slåttar in the plural, is a Norwegian folk-dance form based on a thematic «budding» principle). Norway has fostered a number of creative fiddlers, but Groven is the only one of them so far to become a symphonic composer.

Because he was unique among Norwegian composers in that he had an innate appreciation of the advanced tonal, rhythmic and structural characteristics of folk music, and because he possessed outstanding analytical and creative abilities, his encounter with traditional art music inspired him to profound musical reflection. He sought to renew music from within. Therefore, he was not content to transfer the folk-dance form to the orchestra or to borrow motifs from folk music, but generally created new melodies. He expanded the principles of metamorphosis characteristic of the asymmetrical Hardanger fiddle tunes and combined them masterfully with familiar compositional forms such as the sonata or rondo. His bold treatment of harmony, characterized by frequent use of the mediant, imbues his music with colour and a sense of extended tonality. His themes are highly melodious and his instrumentation serves to illuminate the very nature of these themes. The result is highly diversified and the music has a timeless quality, distinctively personal, while at the same time universal and genuinely Norwegian.

Groven’s major works include two symphonies, a piano concerto, Renaissance (a symphonic poem in five movements), Historical Visions, the suites Symphonic Slåttar 1 and 2, Hjalarljod, From Saga towards Ballad, The Bridegroom, Olav Liljukrans, Margit Hjukse and Dream Ballad (also performed as a ballet). Groven’s compositions based on texts, which include many characteristic songs (e.g. Moen, Neslandskyrkja, Moderens korstegn) and small-scale choral compositions (e.g. To Sylvan), bear witness to a profound literary sensibility. In addition to folk songs, Groven has mainly used texts by Henrik Wergeland, Hans E. Kinck and Ingeborg Refling Hagen. He has composed a number of works for orchestra, piano, organ and Hardanger fiddle, as well as for two Hardanger fiddles. He has also written sophisticated folk-tune arrangements for a variety of ensembles, such as
voice and justly tuned organ, which reveal his predilection for the irregular intervals in the melodies.

Groven devoted a great deal of effort to disseminating information on genuine folk music which had neither been transcribed nor made the subject of scientific study. He was in charge of the folk music programmes on Norwegian Radio from 1931 to 1945, interrupted only by the war. He also laid the groundwork for the folk music archives of the Norwegian Broadcasting Corporation, and he continued to produce programmes until well into the 1970s.

Groven began transcribing Hardanger fiddle tunes and other folk tunes while still a boy. Thus, he was an obvious choice as co-editor and contributor to the seven volume Norsk Folkemusikk, Hardingfeleslåttar (1958-81). In the 1950s he also studied and transcribed Helge Ingstad’s collection of recordings of Eskimo folk tunes.

As early as 1927, Groven published his thesis The Natural Scale, a pioneer work in which he examined the use of formulas in vocal and instrumental folk music that might have been derived from the scales and playing technique used on the willow flute. The two dissertations Temperering og renstemming (Tempered and Just Intonation Tuning, 1948) – available in English and German – and Renstemningsautomaten (The Automatic Just Intonation Tuning, 1968) deal with the familiar problem of just intonation tuning of keyboard instruments in theoretical and practical terms. Groven’s contribution in this field has gained international recognition. He constructed a justly tuned organ in which he retained the ordinary keyboard, but where each octave is divided into at least 36 tones, making it possible to play in all keys. An automatic conversion mechanism «retunes» the instrument as it is being played so that the chords and harmonies are in tune at all times. The instrument also makes it possible to construct scales consisting of steps other than the usual half and whole tones. Such scales are typical of folk music. Moreover, historical modes of tuning can also be imitated. Two justly tuned organs, a pipe organ and an electronic organ are to be found at Eivind Groven’s Institute for Just Intonation in Oslo.

Eivind Groven’s Institute for Just Intonation
For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.