Motorpsycho slapp albumet "Kingdom of Oblivion" fredag 16. april. Motorpsycho er alltid, definitivt og umiskjennelig, Motorpsycho, skriver Ballades anmelder. (Foto: Terje Visnes)

I Motorpsychos kongerike

Drivende og tungt, akustisk og nedstemt: Motorpsycho er alltid, definitivt og umiskjennelig, Motorpsycho.

Kalender

Flagstad – The Opera VERDENSPREMIERE

11/06/2021 Kl. 18:00

Innlandet

Regimentets Datter av Gaetano Donizetti

11/08/2021 Kl. 19.30

Viken

Judith Hill

15/10/2021 Kl. 19:00

Viken

Motorpsycho: Kingdom of Oblivion
Utgitt på Rune Grammofon 16. april 2021

Motorpsychos Kingdom of Oblivion. (Foto: Coverdesign ved Sverre Malling)

En ny plate fra Motorpsycho fører alltid til skattejakt i mitt eget mentale musikkarkiv for å utnytte den musikalske kjedereaksjonen de inviterer til. Kjedereaksjonene starter oftest i detaljene; et riff, en uventet harmoni, et ord i en låttittel, en spesiell gitarlyd.

Selv om svaret på spørsmålet om «hva minner det meg om?» stadig oftere er «Motorpsycho», fortsetter låtene deres å snike seg inn som mentale bonusspor på platene til 1) de store bandene de åpent proklamerer sin kjærlighet til, og 2) de bandene jeg selv har et forhold til; to ting som ikke nødvendigvis er overlappende.

Det viktigste er likevel at Motorpsycho alltid, definitivt og umiskjennelig, er Motorpsycho.

I likhet med andre band jeg liker godt – og særlig om de har en viss output – er den kronologiske rekkefølgen på utgivelsene ofte lite avgjørende for avspillingsrekkefølgen. Hver nye utgivelse føyer seg inn i rekken og utfyller og utvider bandets univers, men rekken er ikke nødvendigvis lineær.

Sånn er det også med Motorpsycho. Det ville være uproblematisk å plassere låtene på denne platen rundt omkring på andre av bandets utgivelser, egentlig helt tilbake til Demon Box.

Det vil ikke si at bandet gjentar seg selv. Eller, forresten: Jo, de gjentar, men de gjentar seg selv, i jakten på den optimale Motorpsycho-låten. Dessuten er gjentagelse ikke det samme som repetisjon. Gjentagelsen er mer et ekko, med alt det medfører av «added value».

Av de tolv sporene på platen tilhører omtrent halvparten kategorien «drivende, tung Motorpsycho». Resten av platen utgjøres av mer akustiske og nedstemte affærer – også med tre korte akustiske instrumentale låter.

1. The Waning (part 1 & 2) (7:29)
Platen går rett på sak – og setter tonen for mye av albumet: Et tungt riff – tatt rett ut av den tyngste delen av rocken på 70-tallet, eller den tyngste delen av Motorpsycho-katalogen, alt etter perspektivet. Riffet blir raskt brutt opp av velkjente men overraskende Motorpsycho-harmonier og vokalmelodier – på tvers av dur og moll (et annet varemerke). Riffingen endrer karakter underveis (part 2, får vi tro) – og når melodilinjen kommer tilbake er vi et annet sted igjen: Gjentagelse, men ikke som repetisjon.

(Før jeg kom til harmoniene hadde jeg imidlertid for lengst begynt å grave i musikkarkivet: Denne gangen tok det meg ganske nøyaktig fem sekunder før jeg skiftet ut Motorpsycho med Judas Priest-platen Sin After Sin (1977). Men mer om det til slutt: Skulle jeg tatt for meg alle de stiene jeg har gått opp når jeg har lyttet til denne platen så ville jeg neppe bli ferdig – så kanskje også dette er et Motorpsycho-prosjekt som må vente til pensjonisttilværelsen.)

2. Kingdom of Oblivion (6:56)
Apropos seige riff: Låt nummer to – tittellåten – gjorde at jeg gikk over til å lytte til Black Sabbath (beklager folkens, men det er de to albumene med Ronnie James Dio jeg lytter til). Den seige riffingen på «Kingdom of Oblivion» er både klassisk Sabbath og klassisk Motorpsycho. Igjen er det denne dobbeltheten som er så fabelaktig. På samme tid en klar musikkhistorisk forankring, men likevel med den umiskjennelige og unike lyden av bandet.

Dessuten er det mer «added value» her. I låtens opptakt starter gitar-riffingen først i én kanal, før det dobles opp i den andre ved andre gjentagelse. Om det ikke var tydelig i første låt, så understrekes det her: Albumet er gitartungt, og Motorpsycho-trioen er utvidet med gitarist Reine Fiske, som har vært assosiert med Motorpsycho i flere perioder

3. Lady May (3:21)
Gitartungt er det i albumets tredje låt også, men denne gang akustisk. Her får bandet vist frem sine vokalharmoniseringer i full prakt. Dette er noe som har kommet gradvis tydeligere frem i bandets karriere, men jeg tror kanskje det først er akkurat her at de har fått en perfekt balansert kontroll på dette utrykket. For dette er vakkert, og akkurat intenst nok til at det drar meg inn.

4. The United Debased (9:03)
At det er to gitarer i lydbildet utnyttes på en annen måte på albumets tredje tunge låt. Her får gitar nummer to lyden av et orgel, og tilfører også rytmisk en funky motvekt: Vi nærmer oss noe som høres ut som en hybrid av Sabbath og Deep Purple, noe som vugger deilig og tungt avgårde som klassisk Motorpsycho. Så, midtveis, et ritardando, og vi er på nok en gang i et nytt landskap. Riffene i låten ligner hverandre nok til at det oppleves som gjentagelse, med ikke som repetisjon, det skjer noe underveis hele tiden.

5. The Watcher (5.04)
Dette er jo også klassisk Motorpsycho – den litt odde låten som alltid skal være med. Denne gang er det en cover av en Motorhead-låt, med en forsiktig bass og en vokal som er skrudd helt ned i volum, skjult inne i en lydverden av manipulert elektronikk og elektrisitet. Dette er det minst interessant på platen for min del.

6. Dreamkiller (5:15)
Denne låten bringer tankene til «All is loneliness» fra Demon Box, men dratt lengre: Etter en to minutters sakte oppbygging med akustisk gitar, vokaler druknet i romklang og sporadiske elpianolyder, går vi over i et ganske tungt og monotont insisterende parti (uten klassisk slagverk) med mellotron-aktige strykere som sakte bygger seg opp, før det abrupt er tilbake til start.

7. Atet (Instrumental) (2:17)
Denne korte og sirkulære akustisk instrumentallåten fungerer som et trappetrinn opp fra de insisterende monotonien i forrige låt, og tar oss inn i den melodiøse nestelåten.

8. At Empire’s End (8:36)
Albumets fjerde tunge låt har en distinkt annerledes oppbygging. Låten veksler sømløst mellom akustiske gitarer og et tungt elektrisk riff, begge deler med gjennomgående Leslie-vokal (nok et triks fra 70-tallet). Etter hvert sys de akustiske og elektriske elementene sammen, og låten får en flytende og majestetisk karakter.

På disse tunge låtene er det verdt å legge merke til at vokalen er svært tilbakelent, nesten var, behersket. Og da er dette kanskje rett sted å kaste ut følgende spekulasjon: Der aggresjonen i bandets tidlige historie lå i hele uttrykket – men kanskje spesielt i vokalen – har det aggressive kanskje flyttet seg mer og mer over i andre deler av musikken.

På denne platen er det for eksempel noe med selve attakket i lyden på gitarene (både elektriske og akustiske) som er mer gjennomtrengende enn tidligere; der attakket har vært brukt som tidvise over-the-top-crescendo-effekter (for eksempel avslutningen på «Psychonaut» fra Supersonic Scientists) er den nå mer en dynamisk effekt underveis.

I disse attakkene skinner forresten «The School of Iommic Riffology» (uttrykk fra presseskrivet) også igjennom – like mye som i selve riffingen. De raske vibratoene i gitarsoliene lukter Tony Iommi (Black Sabbath) lang vei.

Dessuten er gitarlyden, blant annet på denne låten, innimellom helt på grensen til det forsvarlige. Noen steder nærmer den seg en materialitet som ligner en høyttalermembran på grensen til ødeleggelse – milevis fra lekre boutique-overdrives. Gitarlyden skjærer gjennom og gir kontrast til den nesten forsiktige gitaren.

9. The Hunt (5:46)
Da er det annerledes med denne: Her får de perfekte vokalharmoniene fra «Lady May» brynt seg mot den desidert beste vokalpresentasjonen her. Bent Sæther holder intet tilbake, og lar sin karakteristiske stemme trenge gjennom med maks intensitet. Etter hvert blir det litt tyngre, og etterfølges av det som høres ut som en musikalsk emulering av et skadet dyr. Urovekkende og intenst, og samtidig vakkert, der mellotronens toner avslutter låten på majestetisk vis.

10. After The Fair (Instrumental) (1:58)
Den korte, akustiske instrumentallåten fungerer, kanskje bedre enn «Atet», som et fint haleheng til «The Hunt» – og lager et pusterom før den lange prog-låten som følger.

11. The Transmutation of Cosmoctopus Lurker (10:55)
Om de tunge låtene så langt på mange måter er «klassiske» Motorpsycho-låter, er dette kanskje den mest klassiske på hele albumet. Men i betydningen «en ny klassisker». For den er – for å gjenta meg selv – ikke en repetisjon av noe de har gjort før. Dette er klassisk Motorpsycho fordi den flytter grensene. Selv om jeg ikke har hele katalogen i hodet tror jeg det vil være urimelig å påstå at dette er en av de låtene der Motorpsycho kommer nærmest en «full-on» King Crimson. Dessuten er det kanskje også det nærmeste vi kommer lyden av Motorpsycho live. Den nær 11 minutter lange låten drar oss sømløst gjennom hele det elektriske repertoaret til bandet: Aggressiv riffing, intrikate kontrapunkt, veksling mellom seige og raske partier, taktskifter, vekslingen mellom dissonante og harmoniske moduleringer av doble gitar-ostinater, omfordeling av tempo mellom instrumentene. Og alt gjort med en intensitet og tilstedeværelse som til og med etter Motorpsycho-standard er bemerkelsesverdig.

Jeg mistenker at noe av grunnen til at denne låten trer ekstra godt frem for meg er trommene. Om man likevel skulle katalogisere bandets historie kronologisk, kunne én måte være å dele historien opp i periodene med ulike slagverkere. Gebhart, Kappstad og Järmyr er definitivt tre distinkte trommeslagere som setter sine høyst personlige preg på bandet.

Når det gjelder Järmyr er det lett å gripe til stereotypiske metaforer som «feel», «swing», «groove» og «organisk», men det er ingen vei utenom her: I mine ører har det skjedd noe vesentlig med Motorpsycho-feel’en etter at Tomas Järmyr ble medlem. Han har tatt bandet et annet sted. Kanskje litt nærmere mitt personlige nirvana, for det er bare min egen musikksmak som dikterer dommen. (Det er jo for eksempel åpenbart at bandet som helhet hele tiden har blitt bedre musikere).

Likevel: Trommingen på denne låten er en skikkelig tour-de-force. Järmyr er aldri påtrengende i forgrunnen, men lytter man, kjennes det som om han har den frieste rollen her. Her er det gjentagelser, men få repetisjoner. Det er variasjon i hver overgang, og spesielt i det komplekse midtpartiet er det en deilig flyt og intensitet – det er noe med dynamikken her. Vel, ok: Det er en «feel» og et «groove» i Järmyrs spill som løfter bandet opp nok et nivå.

12. Cormorant (Instrumental) (3:38)
Kanskje kan avslutningen på platen best beskrives slik: Hva hadde du fått hvis György Ligeti hadde fått lov til å produsere en instrumentallåt av Chris Isaak? En låt innhyllet i et slør av lett uro, men akkurat vakker nok – og sakte nok – til at det virker som en naturlig avslutning.

Ikke så lett å skrive noen kloke oppsummerende tanker om denne platen, bortsett fra kanskje dette: Motorpsycho slutter ringen fra «The Tower» med denne platen, som en fri (og kanskje avslappet?) forlengelse av trilogien som går forut. Med tanke på produktiviteten bandet har hatt de siste årene er det nesten som jeg tar meg i å allerede se frem til hva som kommer etter dette.

Og det må sies, på vegne av oss alle: Forhåpentligvis er det som kommer etter dette muligheten for å turnere.

LES OGSÅ INTERVJU med Motorpsycho under konsertmaraton på RIP, Rockeklubben i Porsgrunn, i november 2020

En flik av Motorpsychos fantastiske rike. (Foto: Terje Visnes)

Coda: Såga om Judas Priest
Mitt første møte med Judas Priest var British Steel (1980) – som jeg tyvlånte fra min storebror for å lytte på kassett. Sammen med Iron Maiden ble Judas Priest og The New Wave of Heavy Metal min bane i mange år i oppveksten. At det fantes et Priest også før British Steel hadde jeg ikke tenkt på; dette var analoge dager der jeg var prisgitt platebutikkenes hyller eller tilfeldige funn i andres platebunker.

Én slik platebunke befant seg hos min køntriglade onkel Roald. Til min store overraskelse oppdaget jeg der en ukjent Judas Priest-plate. Det vil si, jeg fant en plate med et kult cover, en kola-kork med Rocka Rolla i stedet for Coca Cola. Først ved nærmere ettersyn skjønte jeg at det var en Judas Priest-plate (selv om logoen var litt rar).

Min allerede kule onkel steg betraktelig i anseelse, men den umiddelbare reaksjonen når den ble satt på var en følelse av svik over at de kunne spille noe som låt så døvt og gammalt. Dette lignet jo overhodet ikke på lyden av British Steel; det eneste gjenkjennelige var at Robert Halford innimellom grep til sin lyse alt-vibrato, men han sang jo også mye med en dypere tenor. Og…Munnspill? Åpningssporet «One for the road» minnet meg dessuten om The Doorssom jeg hatet.

I dag har jeg et annet forhold til disse tidlige Priest-platene, og vet for eksempel at debutplaten Rocka Rolla (1974) ble produsert av Rodger Bain, samme mann som produserte de tre første Black Sabbath-platene. Når jeg vet dette, gir platen også mer mening: De lange seige riffene, de instrumentale innslagene. Bain prøvde å gjøre Priest til Sabbath, noe Priest var helt uenig i (noe som også gjorde at andreplaten Hero, Hero – også produsert av Bain – aldri ble gitt ut).

Så til Sin After Sin: Den platen fant jeg i en bruktsjappe mange år seinere, og kjøpte den – til tross for en viss merkbar skepsis. Platen åpner med låten «Sinner», og her var det mer som minnet om British Steel – en litt glattere og mer komprimert gitarlyd for eksempel, mer heavy metal. Resten av platen er derimot et konglomerat av ulike stiler, fra ballader («Last Rose of Summer») og storslagen akustisk-episk stoner-rock («Here Come The Tears»), til punkehardcore («Raw Deal») og pur heavy metal («Dissident Agressor»). Og ikke minst en fin coverversjon av Joan Baez’ «Diamonds and Rust».

Dette er platen som viser Priest akkurat når de er i spagaten mellom rockeband og heavy: Etter denne platen gjenoppfinner Priest seg selv, og med ny bandlogo og nye cover-konsept, blir de pionerer i The New Wave of British Heavy Metal, sammen med band som Iron Maiden. Men Sin After Sin er – for liksom å understreke at Judas Priest egentlig også tilhører den forrige generasjonen av tunge, engelske rockeband – til overmål produsert av Deep Purple-bassisten Roger Glover.

Det kanskje mest avgjørende for Sin After Sin er kanskje likevel at det er den eneste Priest-platen med trommeslageren Simon Phillips – innleid som session-musiker for anledningen (og senere trommis for en rekke legender).

Phillips tilfører utvilsomt mer groove og swing, og et langt større repertoar enn trommeslagerne både før og etter ham i Priest-sammenheng. Dermed er Sin After Sin på mange måter bandets mest varierte plate. Og til tross for at lydbildet er litt tynt, så er det en plate å sjekke ut med åpne ører.

Dette var altså resultatet av fem sekunder Motorpsycho. Så takk Motorpsycho, takk for at dere fikk meg til å bruke en hel kveld på gammel Judas Priest.

 

Ting jeg har hørt på underveis under lytting til Kingdom of Oblivion

01: The Waning

 

02: Kingdom of Oblivion

 

03: Lady May

 

04: The United Debased

 

05: The Watcher

 

07: Atet

 

08: At Empire’s End

 

09: The Hunt

 

11: The Transmutation of Cosmoctopus Lurker

 

12: Cormorant

For å kommentere her må du ha en Facebook-konto. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du sende oss en e-post.
Digitale festivaler og konserter

Stillinger

Videoprodusent

Den Norske Opera & Ballett

Solo SLAGVERK m/pl.til pauker

Arktisk Filharmoni

Prosjektleder

Kulturkollektiv Bodø

Programmedarbeider

Safemuse – Safe Havens for Artists

Hovedinstrumentlærer trompet

Musikk på Majorstuen skole/ Musikkskolen Barratt Due

Hovedinstrumentlærer tuba

Musikk på Majorstuen skole/ Musikkskolen Barratt Due

Samspill/ interpretasjon klaver

Musikk på Majorstuen skole/ Musikkskolen Barratt Due

Leder for strykeorkester aldersgruppen 8-12

Musikk på Majorstuen skole/ Musikkskolen Barratt Due

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev