Porsgrunn, min by, du er vakker. Slik går Porsgrunnssangen, skrevet av forfatteren Bjørg Vik i 1983, i en tid da Porsgrunn slett ikke var allment anerkjent som det. Vel å merke om man ikke så skjønnheten i de evige flammene fra de ruvende fabrikkpipene til giganten Hydro på Herøya, et par kraftige sprettertspenn fra Porsgrunn sentrum.
Nå har ikke bare pipa fått en annen lyd, den er også solid renset. Byen er estetisk rustet opp med en lang elvepromenade, brostein gjennom Storgata, eget kulturhus og et av landets mest omdiskuterte kirkebygg; en himmelstrebende, moderne arkitektonisk perle, brutal som torner – for ikke å si spir – i øynene på mange.
Rockeklubben i Porsgrunn (RiP) var ikke del av denne opprustningen, verken estetisk eller byplanmessig. Den startet bokstavelig talt på gølvet. Eller rettere sagt: i kommunale kjellerlokaler, og av brennende musikkinteresserte pønkere, frikere og gjerne systemkritiske unge som ikke hadde et tilbud for den musikken de var interessert i.
Reisefølget mitt og jeg dro til Porsgrunn en fredag ettermiddag i november, denne forunderlige byen mange forlater før hen har fått merker av den. Jeg var selv en som flyttet ut i studietida, både forundret og merket. Å komme hjem, som man sier, hadde en spesiell klang denne helgen. Med reisefølge utenbys fra, en sjelden konsert og en konsert av de sjeldne i siktet, i tillegg på RiP, som jeg kjente godt fra oppstarten på nittitallet.
Flammen som brenner
Rockeklubben med plass til 160 i lokalet i normal tid skal denne langhelgen ha hele fire konserter med Motorpsycho. 50 pers på hver konsert, og en av konsertene med fri aldersgrense. Motorpsycho fra Trondheim har holdt på i over 30 år, gitt ut et tyvetalls album og er et av landets aller største rockeband med bejublet anerkjennelse også internasjonalt. Bandet følges som regel av uttrykk som «majestetisk», «i en klasse for seg» og «mesterlig» av anmelderne. Fire konserter med Motorpsycho på Rockeklubben i Porsgrunn er ikke mindre enn formidabelt, tenkte jeg, nervøst lykkelig over at både reisefølget og jeg greide å få fatt i fem av billettene som forsvant på få minutter da de ble lagt ut. Konsertene skulle markere rockeklubbens 30-årsjubileum, også ettersom den store gatefesten som var planlagt i august i år måtte avlyses. Eller utsettes.
Inngangen til Sort og Blå Scene, konsertlokalet til RiP (Foto: Guro Kleveland/Ballade)
Jeg møter lederen av RiP, Heidi Bekkevold, på Kaffe og Thespesialen i Storgata, den tradisjonsrike butikken som har blitt en av byens best besøkte kaffebarer. Hun fyller straks 30, RiPs ansvarlige nesten-tvilling, og har ledet klubben siden 2019. Hun tok over etter mangeårige leder Pål Berby, en sterk karakter i norsk musikkliv og en tydelig stemme for ungdomskultur og sosial lokalpolitikk.
Heidi Bekkevold er første kvinnelige leder i en ellers godt kjønnsbalansert rockeklubb. Det har vært en lærerik tid – spesielt dette året.
– Den flammen som brenner i deg for å arrangere konserter har gått på lavbluss innimellom, jeg har kjent på det, forteller hun. – Smittevern, skrive rutiner, risikoanalyser, legge sitteplasskabaler, hvordan gjøre konserten til en positiv opplevelse for folk….Så kommer konsertdagen, og så starter musikken, og så ser du øynene til både de på scenen og de i rommet, og da, da tenker du at det er verdt det. Det er dette det handler om.
Heidi har vært frivillig i RiP i 10 år: stått i baren, kjørt lys, vært styremedlem, frivilligansvarlig.
– RiP er en unik plass som tar imot nye med åpne armer, det er et kjempemiljø der, med folk som er interessert i det samme som deg. Samtidig vet du at du får kvalitetsmusikk rett i trynet. Sånn var det da jeg var 18, og sånn er det fortsatt.
Å få Motorpsycho til RiP har vært et ønske i flere år.
– Det har vært Dans drøm lenge. Han har jobba målretta og steinhardt for å få til dette. Dan er RiPs bookingansvarlige, Dan Jupskås, som jeg skal treffe etter praten med Heidi hos kaffespesialisten.
Litt lenger opp i gata fra her vi sitter ligger Skien. De to byene glir relativt sømløst over i hverandre. Utenfor vinduet vi sitter ved renner elva forbi. Elva heter Porsgrunnselva (eller Porsgrunnsælva, og speiles i kulturhuset Ælvespeilet). Et par kilometer opp i gata skifter den navn. Til Skienselva. Og i Skien ligger Parkbiografen, en scene Motorpsycho sier er en av landets beste. Den vakre kinoen har høyden, omfanget, kurvene og resonansen kjellerlokalet til RiP bare kan drømme om.
Men Rockeklubben i Porsgrunn står stor, svart og solid på landets konsertkart i sitt 30. år. Motorpsycho-maratonet klubben har fått i stand kommer til å bli stående som en bauta fra pandemiåret 2020, da konsertarrangører, kulturarenaer og hele kjeden fra agenter, låtskrivere til utøvere og teknisk enten måtte avlyse og stenge dørene, eller gjennomføre konserter under stadig strammere, snevrere og strengere kår og myndighetsføringer.
Sort og Blå Scene, konsertlokalet til RiP, rett før konsertstart med Motorpsycho under pandemirestriksjoner (Foto: Ketil Hardy)
I 2017 ble klubben kåret til Årets helårsarrangør av Norske Konsertarrangører. Hedersbetegnelsen preger fortsatt toppen av nettsida.
– Rockeklubben kommer til å greie seg, konstaterer lederen med overbevisning.
– Vi søkte stimuleringsmidler i runde to, og fikk det vi søkte om. Vi søker også i runde tre, til frivilligheten. Vi har også støtte fra fylkeskommunen, og noe fra kommunen, så det er ikke helt svart. Eller rødt.
– Er fylkeskommunen og kommunen generelt gode til å støtte opp om RiP?
– Fylkeskommunen får vi tilskudd fra basert på søknad fra oss. Og kommunen gir underskuddsstønad hvert halvår. Men vi opplever vel noen ganger at det RiP driver med får større anerkjennelse utafor Porsgrunn. At vi kanskje blir tatt litt for gitt, at jobben vi gjør bare er der. Vi skulle gjerne ha hatt litt mer støtte fra kommunen. Men vi er glade for underskuddsstønad, det er veldig fint at de bidrar med det.
– I det siste har vi riktignok fått litt mer oppmerksomhet, fortsetter hun, – som en klubb med 60 frivillige som leverer et kongetilbud i deres, vår, by. PiT – Porsgrunn internasjonale teaterfestival – får mye god oppmerksomhet, og er virkelig helt fantastisk. Men det er jammen vi òg!
Min ambisjon som leder av RiP er å opprettholde det jeg sjøl ble forelska i med Rockeklubben.
Publikummet til RiP er for det meste veldig fornøyd med klubben, forteller hun. Da de startet opp igjen i august, etter tvungen stenging fra mars, har de hatt konserter nesten hver lørdag, og quiz og filmklubb i ukene.
– Publikum er veldig flinke til å si ifra, til å gi klapp på skuldra og si takk for at dere gidder å gjøre dette her. Det er veldig ålreit.
Etter den første Motorpsycho-konserten i rekka var det «Heidi! Heidi!», tomler opp og tusen takk i store bokstaver.
– Jeg ser takknemligheten i ansiktene på publikum. Men det er klart det er ekstra hyggelig med den klappen på skuldra.
Vi kommer tilbake til den flammen som brenner, den som gjør at du orker å være frivillig. At du etter din vanlige, betalte jobb vasker gølvet, skriver søknader, står i baren, selger billetter, smører snitter, har overnatting av bandene hjemme hos deg. Det funker fordi det er så givende, sier Heidi. Du ser resultatet av det du har jobba med, du kjenner at det du gjør betyr noe for folk.
50 konsentrerte pers på konsert med Motorpsycho i Porsgrunn (Foto: Ketil Hardy)
2021 blir nok også et vanskelig år, tror hun, men er svært takknemlig for at folk kommer på konsert selv i en usikker tid.
– Vi kjører på til vi ikke kan kjøre lenger. Vi får heller brenne ut enn å slokke oss selv for tidlig. Men etter denne helga kommer den ilden til å brenne sterkt, lenge. Det er helt sikkert.
Rosinen i pølsa
Det har alltid vært viktig for RiP å bygge opp lokale band. Gi dem en scene å stå på, også de helt unge. Nå blomstrer det av lokale band, sier Heidi, og nevner crossover-trashbandet Gurnade og The Plague, som spiller rock fra Borgestad og der sønnen til en av de som var med på oppstarten av RiP er med.
The Plague under oppvarming til The Dogs 9. mars i år, like etter at de ga ut sin debut-EP (Foto: Rockeklubben i Porsgrunn)
I tillegg har de to-tre konserter per sesong for de under 18. Litt senere på kvelden skal Motorpsycho selv kalle sin under 18-konsert på RiP for «rosinen i pølsa» (eller RiP). Her og nå understreker Heidi at det er viktig for klubben å levere kvalitetskonserter til de unge, og andre uttrykk enn «den lettspiselige popmusikken».
– Vi vil legge til rette for lokale band, og da er det viktig å vise unge at det finnes andre sjangre enn de du får plantet inn overalt.
The Dogs er et av mange band som alltid kommer tilbake til Porsgrunn, og som har gjort tallrike konserter for både barn, ungdom og voksne. I gata rett utenfor konsertlokalet ligger et av deres berømte kumlokk, produsert så å si lokalt; på Ulefos Jernværk bare et par-tre mil unna.
Kumlokket fra The Dogs i gata utenfor konsertlokalet til RiP (Foto: Rockeklubben i Porsgrunn)
– The Dogs og RiP er rett og slett en perfekt match. Det nivået de leverer på scenen, og det publikum krever av energi og det de gir tilbake – asså….det greiene der!, sier hun og ler.
– Min ambisjon som leder av RiP er å opprettholde det jeg sjøl ble forelska i med Rockeklubben. Fellesskapet og samarbeidet for å få til noe unikt – det føles veldig godt. Jeg liker oss veldig godt som vi er!
Den hvite hvalen
– Jeg har vært fan av Motorpsycho veldig lenge, sier Dan Jupskås når vi møtes i konsertkjelleren, kort tid før bandet skal på. – Motorpsycho har vært en hvit hval for meg i mange år. Jeg har prøvd å booke dem siden 2011. Vi fikk muligheten da pandemien kom, da det ble mer aktuelt for bandet å gjøre mindre klubber. Vi har hatt en god dialog, og fikk det til, tross stadig trangere rom og strengere linjer for å arrangere.
Dan Jupskås, bookingansvarlig for RiP. Han har fått sin hvite hval i havn (Foto: Guro Kleveland/Ballade)
Dan forteller at de gjerne vil være en klubb der folk vet at de får en fet konsert når de kommer, om de kjenner bandet fra før eller ikke.
– Det er jo drømmen. Men det er jo ikke alltid vi treffer helt, for alle. Men om det er 13 pers eller fullt, det har ikke noe å si – konsertopplevelsen er den samme. Og vi har den bufferen at vi tåler det, økonomisk. Det var jo en periode da Tove (Nystrand, økonomiansvarlig i RiP, red.anm.) måtte løpe fra minibank til minibank for å dra ut maksbeløp før det ble registrert for å betale bandet. Lenge siden nå, men vi har vært der også, forteller han og ler godt. 30-åringen RiP har eget bosted, interiør og sparekonto nå.
– Nå har vi en økonomisk trygg ramme for klubben, vi eier vårt eget utstyr, vi har en klubb vi driver selv og har trygget vår egen framtid. Dessuten har vi et lokale ingen andre vil leie, så vi er ganske trygge der også, sier han og ler godt igjen.
Fra Laksfestival i Grong til backstage i Porsgrunn
Tenk deg at du går rundt i Porsgrunn, 15 år gammel. Eller det kan være Trondheim. Eller Grong. Du aner at det finnes så mye der ute, men du vet ikke hvordan eller når du skal kunne gripe fatt i det, bli del av det, dette noe, dette som du vet finnes men akkurat nå bare aner konturene av.
Så kommer en person gående, en med gjenskinnet av de samme konturene i blikket, med samme type klær, samme attityde, og det samme søkende uttrykket som deg. Etter to lunkne ulovlige pils tør dere begynne å prate. Dere er på Laksfestivalen i Grong, og livet blir aldri det samme igjen. Motorpsycho er født.
Jeg møter de to laksefestivalgutta på den bittelite og trivelig uglamorøse backstagen på Sort & Blå Scene nesten fire tiår senere. På det lille bordet står fire nøkternt fylte skåler med riflet potetgull og små stykker av Norge.
– Hvordan var konserten i går?
– Herlig! Både Bent Sæther og Hans Magnus «Snah» Ryan svarer spontant. – Kjempeartig. Det spiller ingen rolle hvor mange vi spiller for, det føles jo herlig, læll. Det var mye som skulle ut!
Det var mye som skulle ut under Motorpsychos første av fire konserter på Rockeklubben i Porsgrunn i november 2020 (Foto: Ketil Hardy)
Bandet har spilt noen konserter i høst, i Trondheim og Hamar. De skulle spille 4-5 konserter på Blitz i Oslo i november, men alle røk med de nye restriksjonene som kom i starten av måneden.
– Folk har spurt i lang tid om å booke oss, og nå tenkte vi Porsgrunn, hvorfor ikke?
Motorpsycho kommer fra klubbsegmentet, fra konserter på Svartlamon i Trondheim og små arenaer rundt om i landet. Men også rundt i Europa:
– Det her kan vi kjempegodt. Når man spiller på litt upløyd mark nedover i Spania og Hellas er det den sizen her, det er små klubber. Men det bruker jo å være litt tettere med folk, da, sier Sæther med det korte latterpustet som sier sånn har det blitt.
– Det er en annen greie, med for eksempel en konsert på Sentrum Scene i Oslo med 1750 mennesker, legger Ryan til. – Men samtidig er det ikke noen forskjell på det vi gjør på scenen, om det er en stor eller liten venue.
Sæther utbroderer: – Det er en såpass stor konsentrasjonsøvelse for oss å spille de låtene vi driver med at vi egentlig ikke enser publikum. Vi kjenner feedbacken, det gjør du læll, fra 100, 10 eller 1000. Det er like virksomt.
– Hver kveld skal være en ny mulighet til å nå den musikalske himmelen. Og den er lettest å oppnå ved at vi er littegrann usikre og hyperkonsentrerte. Hvordan i helvete skal dette gå, hva er det som skjer her nå. Det er herlig.
– Hvor kommer låtene deres fra? Hva, og hvem, inspirer dere?
– På vei hit fra hotellet diskuterte vi Harald Sæverud. Snah mener det er mer enn bare sånn brudepikens nasjonal-bryllupsdag.
– Han Sæverud lager sånne fine, lettfattelige tablåer, og så bare friker det ut innimellom, i en annen verden, i noen sånne halvtonetripper, bekrefter Ryan.
– Det begynte med at vi snakket om Bartóks The Miraculous Mandarin, som jeg hørte på da jeg sov middagslur i ettermiddag, forteller Bent Sæther. – Vi er litt på sånn musikk for tida, musikk fra 1890-tallet, fra Mahler og framover, det er det som er interessant. Fram til Schönberg. Med noen drypp etter det også, men det er denne modernistiske perioden, med andre klangarter, vi hører mye på nå. Det er noe med størrelsen som er inspirerende – noe med fargene, og med harmonikken.
– Når du hører på Beatles er du så lei av singlene at du gidder ikke sette dem på. Sånn er det med Mozart og Beethoven og alle de der også, det er liksom så innbakt i hele systemet, det er ikke så interessant. Da hører man heller på B-sida og senere, rare ting med Beatles. Og da havner man fort borti Bartók og Mahler, og Stravinskij, ikke minst, i den klassiske verdenen.
Motorpsycho har en progressiv tilnærming til inspirasjonskildene og musikken de selv skaper – både i form av stil, og i betydningen av at den skal fremover, utvikle seg.
– Vi prøver å lage musikk som er interessant for oss, til enhver tid. Og da må du søke videre. For det du har fått til er jo ikke noe moro å gjøre igjen. Du må liksom gå ut av bekvemmelighetssonen og utfordre deg sjøl, både som komponist og musiker. For vi har jo skjønt at det er når vi er inspirert at musikken blir bra. Vi kan ikke spille det samme hele tida, da dør alt. Vi er elendige til å repetere, og til å safe. Hvis vi safer så blir det bare bimbam, sier Sæther.
De forteller at de har tatt konsekvensen av det, og spiller derfor forskjellige settlister hver eneste kveld.
– Hver kveld skal være en ny mulighet til å nå den musikalske himmelen. Og den er lettest å oppnå ved at vi er littegrann usikre og hyperkonsentrerte. Hvordan i helvete skal dette gå, hva er det som skjer her nå. Det er herlig.
– Det som er fint med det, er at du tvinger deg til å ha totalt fokus på musikken, utdyper Sæther.
– Da har du ikke energi til å bli opptatt av publikum og deg sjøl i rollen. Du blir ikke selvbevisst. Det er meditasjon, på en måte, det å ekskludere alt annet enn akkurat det du står midt oppi. Det er det som gjør de der lange, svære komposisjonene så interessante for oss. For det er så uoversiktlig, det er så mye å huske på. Du er nødt til å være 100 prosent til stede akkurat nå.
Pønkehjertet som brenner
Mens vi prøver å holde enmeteren under samtalen på den lille backstagen kommer også trommeslageren Tomas Järmyr innom for å hente noe. Jeg rekker å få tatt noen blurry bilder av de tre. Järmyr har vært fast medlem av bandet siden 2017, og Sæther forteller at han har vært med på tre fullengdere de tre siste årene. Er det en sammenheng mellom de siste årenes plater?
– Det er jo et nytt band. I en trio er trommisen den tredje foten på krakken, han er viktig, og farger veldig mye i forhold til hva han gjør i et sjumannsband, for eksempel. Og så har vi jo vært så heldige å få lov til å bruke kunst av Håkon Gullvåg til omslagene, og kaller det sånn løselig for Gullvåg-trilogien, forteller Sæther, som er spesielt begeistret for «trilogi»-tanken.
– Og så har jo de fire siste åras politiske klima vært med på å farge hverdagen litt mer enn hva man har vært vant med. Så tekstlig og tematisk har vi…Tja, det er ikke riktig så mange hobbiter i tekstene lenger. Eller kanskje det er mer politiske hobbiter. Det er litt mer moralfilosofi, samfunnstematikk – hvem er vi, hvorfor er vi som vi er, hva handler det hele om. Det var jo sånn det var da vi kom ut av UFFA-huset (ungdomshus i Trondheim, red. anm.) og var hobbypønkere også. Så det er nytt for oss nå, at det er såpass mye politisk innhold.
Motorpsycho backstage på RiP. Fra venstre Hans Magnus – Snah – Ryan, Tomas Järmyr og Bent Sæther (Foto: Guro Kleveland/Ballade)
– Det betyr vel bare at kjernen, pønkehjertet, det er stadig der?
– Ja, det brenner, det! Det gjør det.
– Apropos det: Dere spiller også konsert for de under 18. Har dere gjort det noe særlig tidligere?
– Altfor lite! Snah, Ryan, er kontant og tydelig. – Det er merkelig at det er så vanskelig å få det til. Vi er i alle fall veldig happy for å få gjøre det. Det var litt av rosinen i pølsa med å komme hit, det, at vi kunne spille for dem.
– Vi vil bli flinkere til å gjøre konserter for de under 18, fortsetter han. – Det er superviktig. Jeg tenker på da jeg sjøl var 15 år og ikke kom inn noe sted. Hang utafor og røyka sigg og prøvde å høre gjennom døra. På rommet hjemme hørte jeg på hardrock, stort sett Deep Purple. Men det var få muligheter for å høre noe live.
Motorpsychos Snah: – Rosinen i pølsa med å komme til RiP, å få spille for de under 18 (Foto: Ketil Hardy)
Vi er tilbake på den trønderske bonfesten, Laksfestivalen i Grong, sommeren 85, eller kanskje 86, da Bent og Snah traff hverandre.
– Han (Snah, red. anm.) var den eneste andre som hadde metalutstyr på seg på hele plassen. Da tok det to pils mens vi snirklet rundt hverandre, og så begynte vi å snakke. Da kvelden var over var vi skjønt enige om at Richie Blackmores Rainbow med Rising var tidenes beste plate. Og det er vi vel ennå, sånn innimellom.
Takk for nå, Motorpsycho (Foto: Ketil Hardy)
Takk for at dokk e her
Konserten begynner på slaget 21.00, som varslet. En vegg av lyd, en eksklusiv opplevelse reisefølget rundt bordet deler med 45 andre i lokalet. Lite visste jeg at det var Porsgrunn som skulle bli ferien min i år, kommenterer den ene i reisefølget. De bor på hotell, spiser middag med vin til på Osebro, eller Becks Brasserie, som det heter nå, og nyter pils fra fat på Karjolen pub. En etterlengtet, bitteliten ferie fra konserttørke og forbudstid i Oslo og omegn. Vi toer våre hender i sprit på vei til våre vel anviste plasser. Ingen flytter på stolen sin. Ingen sklir inntil hverandre på de fastmonterte benkene inntil veggene. I alle fall ingen som ikke gjør det også til daglig.
– Veldig godt å sje folk. Og å spæll for folk. Takk for at dokk e her.
Det er dere som skal ha takk, RiP og Motorpsycho. Porsgrunn, min by, du er vakker.
Ujevn og uklar "Terminus"
Tekst og musikk trekker i hver sin retning, kryssende agendaer gjør resultatet dels for anmassende, dels for sprikende, midt i den gode viljen, skriver kritiker Erling E. Guldbrandsen om kammeroperaen "Terminus".
Om søyler, sari og svevende skip
Ballade klassisk tar for seg fire nye kunstmusikkplater, og kritikeren gleder seg over det han får oppleve.
Hvor brenner det, Erica Leypoldt og Lars Tefre Baade?
Vi må snakke om PROMO. Fungerer utstillingsvinduene i dag, og hvordan promoterer artister seg best i 2025? Hvem vil pressen egentlig snakke med? Her er spalten for deg som vil høre mer om de store spørsmålene i musikkbransjen.
Jørgen Karlstrøm til svenske Bonus Copyright Access
Karlstrøm blir administrerende direktør i svensk opphavsrettsorganisasjon.
Salt i Oslo kan bli nødt til å stenge dørene
Myndighetene varsler full stopp av aktivitet innen 1. juli.
Derfor bør vi lære norsk folkemusikk og folkedans på voksenopplæringen
Det burde være flere arenaer for formidling av norsk folkemusikk og -dans i voksenopplæringen. Det er en super inngang til å lære språk, historie, kroppsspråk og sosiale koder – samtidig som det bygger fellesskap, skriver Ely Navarro i Stiftinga Hilmar Alexandersen.
