Her om dagen kjøpte jeg meg den 40 CDers samleboksen ”Rock-a-billy Dynamite”. Den inneholder ettusen låter fra det store skattekammeret som er amerikansk rockabilly og rock’n’roll i siste halvdel av femtitallet. Det er kort sagt kulturhistorie og musikkhistorie på en gang, med masser av materiale som fremdeles gnistrer av vitalitet.
Utgivelsen har et godt utvalg av låter med de mest sentrale artistene, men er først og fremst en fascinerende reise gjennom en rekke sanger og artister som aldri slo helt gjennom. Om du skulle prøvd å spore opp de samme singlene på Ebay, ville hver og en av dem koste mer enn hele boksen til sammen.
Prisen per låt er litt over femti øre. I tillegg følger det med et hefte på 148 sider, som er i fire farger. Her finner du minibiografier over samtlige artister, reproduksjoner av originalomslagene, samt mye annet snadder. Og denne boksen er bare en av utallige internasjonale samlere om dagen, der du for en svært billig inngangspenge kan sette deg inn i historien til britisk skifflemusikk, amerikansk country , franske chansons og tyske slagere. Det høres kanskje litt rart ut, men noen av oss elsker virkelig å grave oss ned i sånt.
Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Følg Ballade på Twitter
Ikke historisk norsk
Det som derimot ikke er så lett å finne, er historiske bokser med norsk musikk. Og akkurat det slår meg som nokså paradoksalt i et land som ellers ofte trykker nostalgien til sitt bryst. Og der vi heller ikke akkurat knusler med kulturstøtte.
En av årsakene kan ligge i at antall utsalgssteder for fysiske produkter har gått kraftig ned. Allerede for fem år siden hadde en tredjedel av de norske platebutikkene forsvunnet, etter at det fysiske salget i butikk en tid hadde sunket med rundt tredve prosent i året. I januar 2011 sto digital musikk for første gang for en større del av omsetningen enn de fysiske produktene. Og i fjor var det i følge NRK bare rundt tyve uavhengige platebutikker igjen.
I Norge har vi i det hele tatt vært svært raske til å erklære CDen for død. Det har bl.a. gitt seg utslag i at Innkjøpsordningen for fonogrammer er blitt erstattet av en generell publiseringsstøtte. Det kan være gode argumenter for slike endringer, men fremdeles ønsker mange seg fysiske eksemplarer. I oktober 2012 var omsetningen av fysisk musikk igjen større enn omsetningen fra digitalt salg, til tross for sterkt reduserte muligheter for å kjøpe musikk lokalt. Og rundt 95 prosent av disse inntektene kom fra nettopp CDer.
Mangel på kontekst
Strømming og digital nedlasting har svært mange gode sider, og noen som er litt mer problematiske. Det hersker fremdeles usikkerhet rundt de økonomiske sidene ved dette systemet, der Spotify alene skal ha gått nærmere 300 millioner i underskudd i fjor, samtidig som mange artister uttrykker misnøye med hva de sitter igjen med av inntekter.
Det største problemet for oss forbrukere kan likevel bli mangelen på kontekst. Man kan definitivt bruke strømmetjenestene aktivt, og få med seg mye av det beste fra både fortiden og samtiden. Norske WiMP er for eksempel flinke til å legge til redaksjonelt innhold, og guider oss ofte til gode opplevelser. Men jeg skulle likevel ønske at et selskap som Normann Records fremdeles kunne gi ut nostalgiske utgivelser i fysisk format, med opplysninger om innspillingsdatoer og musikere, gode bilder og innførende tekster.
Jeg tilhører nok en generasjon som for alltid kommer til å ha et godt forhold til selve produktet. Jeg liker å lese hefter, nyter følelsen av en fet vinylutgave mellom hendene, og legger gjerne inn musikken jeg kjøper på forskjellige plattformer. Og selv om jeg sikkert kunne ha pakket bort deler av CDene mine, er det noe ved synet av ”Listen – The Art Of Arne Nordheim” som gjør meg litt glad hver gang jeg ser den. Den minner meg rett og slett om livet jeg har levd, og om fine opplevelser jeg har hatt.
Noen av oss elsker også de fysiske sporene etter musikk. De er bokstavelig talt en del av lydsporet til livene våre. De minner oss om for lengst tapte øyeblikk, om mennesker og miljøer som vi har vært i kontakt med. De fremkaller en erindring om hvor vi befant oss i livet, og hvor vi drømte om å dra. Og all den bagasjen er vi ennå bare ikke helt villig til å bytte bort mot nuller og ettall, eller stue bort på loftet.
Jeg har derfor en bønn og en oppfordring til musikkbransjen her hjemme: Se litt på mulighetene som ligger i skattkisten som dere kollektivt forvalter. De første norske grammofonplatene ble spilt inn i desember 1904. Bare en brøkdel av 78-platene er i dag tilgjengelige på markedet. Hvor er den tredoble CDen med norske Shadows-singler fra 60-tallet? Hvor er samleplaten med artistene på MAI og Samspill? Hvordan får jeg tak i en skikkelig boks med kvinnelige popsangere fra 60-tallet, eller røttene til den norske hardrocken? Hvem tar på seg å samle det beste fra den norske house- og elektronikascenen, og gi oss de gode tids- og artistbildene i tillegg?
Få tematiserte album
Det er kanskje å be om om for mye, men jeg tror oppriktig at gjennomarbeidede samleplater med det beste fra klassiske norske platemerker som Troll, Triola eller Nor-Disc ville vært folkeopplysning av beste merke – og latt oss forstå litt mer av sammenhenger, utvikling og røtter. Jeg tror til og med at det kunne vært kommersielt interessant, dersom man la hodene litt i bløt, og fant gode måter å markedsføre det på.
Vi har vært nokså flinke med reutgivelser og samleplater med enkeltartister, men har gjort relativt få forsøk på overblikk og tematiserte album. Om man er redd for at slike utgivelser blir for smale, kan man jo se litt til forlagsbransjen, der man for tiden realiserer mange gode prosjekter gjennom å sondere markedet og interessen på forhånd. Og hvem vet? Det kunne jo til og med øke statusen til det fysiske produktet igjen.
Stykkevis historie
I mellomtiden er vi henvist til å få historien servert stykkevis og delt på strømmesidene, eller tråle loppemarkeder, nettauksjoner og bruktsjapper. Den situasjonen synes jeg norske kulturmyndigheter snart kan gjøre noe med, gjerne i nært samarbeid med både plateselskaper, bransjeorganisasjoner og musikkhistoriske fagpersoner. Det er neppe noen motsetning mellom en folkeopplysningstanke og ren, uforfalsket musikkglede.
I dag snyter vi oss rett og slett for mye moro. Og jeg har en følelse av at vi delvis gjør det ut i fra en tanke om å være moderne.
Ballade jazz: Å bryte og bygge vaner
Dette er platene du pakkar med deg i lag med krimromanen, kvikklunsjen og appelsina.
Nyhet! Ballades festivalguide
Vi lanserer Ballades festivalguide, som vil samle musikkfestivaler over hele landet, gjennom hele året.
Oppspark til årets Inferno: Gjenhør med debatt om hatytringer i black metal
Ballade radio: Varm opp til metalfestivalen med den heite debatten om hatytringer i black metal fra fjorårets festival, med et sterkt internasjonalt panel.
POSTKORT FRA JAPAN: – Individet er ikke verdt en jævla dritt. Og dét har japanerne skjønt.
Spellemannsnominerte Why Kai dro på turné til Japan, og fikk både nye fans og eksistensiell angst.
Mørk kveldssang med Michael Krohn
Nylig ble det kjent at Michael Krohn legger opp som vokalist på grunn av sykdom. Her er hans siste nachspiel som sanger.
Ballade video: Et hundeliv
Vi går påsketur med Ingrid Lingaas Fossum, Kristine Hovda, Hanne Leland, Smerz, Embla Maria, Aurora, Julie Bergan, Tor Kvammen, Louilexus, Egil Olsen, MÍO og Terravia.
