Susanne Sundfør synger med ja i hjertet

– Du, hvis de har sånn Frielekaffe, eller noe, ikke Nespresso, for det smaker bæsj. Men vanlig kaffe, har dere det?

Vi får hvert vårt store krus traktekaffe inn døra. Foran oss ligger et lite hav av vinylomslag med bilde av Susanne Sundfør som barn sammen med bestefaren, språkforskeren. Låttitler på gammelnorsk som leiker og blømer. Sangene løfter seg opp, opp i melodi, en nærmer seg gospel, klappet fram. Musikkvideoen til «Alyosha», hvor Margreth Olin har dokumentert bryllupet mellom Sundfør og jazzmusiker André Roligheten hyller livet, komplett med ville blomster i vakkert lys og nysgjerrige barn.

Så. Dette handler om noe like banalt og hverdagslig som norsk traktekaffe, det vi snakker om, og det jeg hører på plata. Men det er også vakkert og stort.

Noen av sangene ble først framført på en rekke konserter i fjor – der yogalæreren Agnes Naur Kiss også ledet noen kundaliniøvelser. De snakket om pust, og om å legge vekk mobilen.
– I fjor hadde du noen tanker om å sette andre rammer for det å oppleve musikken live. Jeg tror det kan resonnere hos mange, eksempelvis om det er sånn at man ikke klarer å bare ta inn en hel låt uten å løfte mobilen sin på fem minutter. Men hvordan gikk det?
– Jeg har spilt musikk siden før smartphonen, så jeg har vært med på hele den utviklinga, hvordan publikum har forandra seg. Det kunne være én som filma på sida, men rundt 2015 ble filming på konserter veldig utbredt, beskriver Susanne Sundfør.

– Kollegaer kunne være dritforbanna, mens jeg tenkte at det har kommet for å bli, og så ikke på det som bare negativt. Det var mest merkelig, men jeg tenkte «ok da framfører jeg for telefonene, da, gir dem en bra film». Men så har det eskalert til at man ser bare telefoner, og at folk ikke filmer, men blir stående og ser ned på telefonen. Denne her lille dingsen har tatt vekk fokuset hos publikummeren, og ikke bare blitt negativt for oss på scenen, men også for publikum.

Uka blómi kommer ut – fem år etter den mer nedstemte Music for People in Trouble – starta med at flere unge nordmenn enn før sier de vil koble seg mere fra skjermene. Tre politiske partier markerer seg med å ville begrense – eller undersøke i statlig regi – hva skjermbrett, mobil og algoritmer gjør med barn og unges fokus.

Sundfør tror mange sitter på telefonen sin av vane, og ikke bare fordi de egentlig vil.
– Vi har mista konsentrasjonen vår. Da handler det ikke om at jeg ikke vil, men om å sammen ta tilbake dette rommet, dette rommet som er så viktig! Det er her vi utveksler stemninger, informasjon, dypere enn språk.
I forsøket sitt på konsertene i fjor ønsket Sundfør å finne en måte for en  direkte overføring av den energien, framfor at det er teknologi mellom musikkavsender og mottaker.
– Meninga var ikke å spre yoga til folket, men akkurat kundaliniyoga har øvelser som gjør at du blir mer fokusert. Så det var for å få folk ut av de fragmenterte tilstandene vi ofte er i.

– Jeg synes det funka dritbra, hehehehe! Kanskje ikke så ydmykt … Vi fikk klager fra noen som ikke var vant til yoga, men da justerte Agnes det litt. Jeg bare tenker på at når jeg besøker bestevennene mine på landet, legger jeg mobilen i bilen. Da glemmer jeg den. Hvis den lå i lomma hadde jeg sjekket den hele tida! Jeg tror dessuten at folk på tvers av det politiske spekteret er enige i at dette her ikke er bra. Det å snakke om hvor negativ akkurat denne teknologien er tror jeg kan være veldig samlende.

Det er åpenbart at en som har produsert plater i flere år, ikke her mener all teknologi.
– Jeg er jo ikke helt amish, men jeg har en tendens til å være skeptisk til teknologi – ikke all teknologi, må jeg spesifisere! Mennesker er nysgjerrige, skapende vesener, så vi skaper naturlig ny teknologi. Men vi må ikke være naive i møte med den. I tillegg er det dette med å være sammen, ikke på zoom eller facetime på mobiltelefonen. Det er så elementært. Vi trenger hverandre, og vi trenger hverandre in person. Det er noe jeg kjemper for; å ta vare på de rommene der vi er sammen.

Kjell Aartun er Susanne Sundførs (til høyre) bestefar, og forsker på semittiske språk. Hans dechiffrering av den eldgamle Faistos-disken er opphav til et pratespor på plata, framført på tysk, som boka om den; Die Minoische Schrift. (Foto: Privat / Bella Union (plateomslag))

Jeg tenker at interessene hennes, som når hun har sunget sitt forhold til jordas framtid, og bruker instagramen sin til å diskutere regenerativt jordbruk, speiles musikalsk i de to siste platene, dreid mot det organiske. Og den nyeste er orientert mot familien – mot bestefarens plass i historieskriving som en kontroversiell forsker i språk og rester etter tidlige kulturer – og håp for hennes eget barn. blómi er spilt optimisme, kanskje for mennesker som ikke har noe annet valg?

Hun har spilt inn plata live. Og har slutta med såkalt klikk på scenen:
– Vet folk dette? At ofte når du hører dyktige musikere spiller, hører de noen som spiller til metronom! Det er jo det Neil Young alltid har sagt; det er jo samspill det handler om! Jeg prøver å gjøre det organisk og levende, og unngå den maskingreia. Jeg har ikke klikk på scenen nå, for eksempel, det brukte jeg før.

Fra musikk for folk i vansker til lyden av ja
– Hva har skjedd på veien fra å lage musikk for folk i trøbbel – til at du feirer kjærligheten, kjærligheten til et barn, der selve tonene går opp?
– Altså: grekerne hadde komedie og tragedie … og begrepet katarsis. Tragedien har også sin plass i kunsten. En gang jeg hadde kjærlighetssorg måtte jeg høre på «(I can’t live) Without you» [nynner Mariah Carey-låta] med Susanna Wallumrød. Sorgen har også sin funksjon. Men livet mitt kom på skinner igjen da jeg møtte mannen min. Jeg er nok hjertestyrt. Et ord som har dukket opp mye hos meg de siste årene er nåde. Det å bli elsket for den du er, og dine feil – som jeg har, mange av! – at de blir sett, tilgitt og også elsket – har vært revolusjonerende for meg. Den kjærligheten traff meg som et lyn. Jeg tenker, de som aldri opplever det; for et tap.

– Dette er gammel visdom. Og ganske personlig, men du har jo åpna den døra med videoen der du viser deres ekte bryllup.
– Jeg har jo på en måte det, hahahaha!
– Jeg passerte Margreth Olin på en togperrong tilfeldigvis nylig. Dere har ganske like verdier, og jeg synes å se et blikk hos begge som ser etter noe av det samme.
– Det er vel derfor vi ha funnet hverandre. Det å snakke om nåde, og om ømhet – det sensitive – det er tabu å snakke om i norsk kultur.

Hun sier hun har stusset litt over publikummet sitt i Norge, trodde ikke hun skulle slå an stort her.
– Men jeg har en mistanke om at de kanskje ligner litt på meg, mange i publikummet mitt, at de også er sensitive og ikke helt føler at det er plass til dem i norsk kultur. Og det er så deilig å få sagt det, og det trengs!
– Men de som finner musikken din; er det ikke bare så enkelt som at om man går og kjenner på det, uten å snakke om det, oppsøker musikk til akkurat den bruken?
– Jo, det tror jeg. Vi har veldig behov for det sarte og det å tørre å være sarte. Det må også få plass i offentligheten – for det er så mye som er hardt. Om du må se Dagsrevyen hver dag, er det ganske hardt, alt du får servert.

Susanne Sundfør ga ut sitt første album i 2007. Hun har flere Spellemannpriser, har sunget på noen av Röyksopps mest kjente sanger, og gir ut sitt nyeste album på britiske Bella Union (Cocteau Twins, John Grant, Fleet Foxes). (Foto: Jenny Rugland)

I den nevnte bryllupsvideoen er det «Alyosha», en omskrevet romanfigur fra Brødrene Karamasov vi hører om. Hun hyller en mann som vil se det gode. Du hører en av platas mest framtredende strofer, den går «They say I was a broken woman …
– Det er meg. Det var en rar periode, jeg var så sliten av å spille Music for People in Trouble. Det var en konseptuell turné, med slør foran scenen, og jeg hadde mild type lungebetennelse hele veien. Kroppen sa stopp, og etter det måtte jeg kansellere spillejobber. Det er det aller aller verste jeg vet. Jeg var psykisk og fysisk utslitt. Men det rare var at samtidig møtte jeg min framtidige mann.

… they say it was a rainy day. They say it was a mad world out there. Dog eat dog, everything was dying. But that is not what I remember…»

– Bokstavelig talt; det er ikke det jeg husker fra det! Det er rart; man har sånne øyeblikk i livet, der man opplever diametralt moststridende ting. Dualiteten – hvordan taklet man det? Haha!
– Og så er det ganske spesielt i bransjen din, at man er veldig opptatt av oppturer og nederlag. Å avlyse er nederlag …
– Veldig!
– Det er også en bransje der man blir veldig definert ut i fra den man er, og en bransje som stadig møter utfordringer knytta til kjønn. Kan jeg be deg om noen inspirasjoner for å holde stø kurs som kvinne i popbransjen?
– Kjønnsmessig … altså, vi har jo kommet ganske langt på likestilling i Norge. Det må sies. Og etter Metoo i musikkbransjen har det blitt mye bedre!
– Ja, det må kanskje sies, og er i den samme ånden av å snakke om noe oppløftende. Men amerikanske og norske tellinger viser at det er forsvinnende få kvinner som sitter igjen med rettighetspengene, innen musikkproduksjon og låtskriveri er det prosentmessig veldig skjeivfordelt.
– Jeg vet ikke så mye om akkurat det, men det jeg har skjønt er at mange kvinner som starter i bransjen blir tildelt et låtskriverteam. Så deler de opp copyrights. Dette kan være dypt problematisk, da gutter ofte spiller i band opp igjennom tenårene, mens kvinnelige låtskrivere ofte jobber alene. Er dette kultur eller biologi? Jeg vet ikke, jeg tror dette er kultur. Unge kvinner møter ofte musikkbransjen alene. Det er også kritikkverdig om de da blir satt sammen med låtskrivere som allerede er profesjonelle og på et oppdrag for den etablerte bransjen.

Når det gjelder produsenter nyanserer hun det med biologi: Sundfør har lest primatologen Frans deWaal om kjønnsroller hos sjimpanser og dvergsjimpanser, («oppsiktsvekkende sammenligning, men heng med meg»):
– Hos disse apene, som vi er nære slektninger til, og i alle slags menneskekulturer, er jenter mer interessert i mennesker. Gutter mer interessert i maskiner. Dette er ikke sagt antifeministisk, men handler om at jenter har et helt annen utgangspunkt når de går inn i studio. Når musikken er så avhengig av produksjon, og det er enklere for guttene å bli interessert i de maskinene har vi et biologisk kjønnsproblem.

Løsninga for Susanne som ung var uansett kulturell: Det måtte bare læres. Stå i det, det kjedelige med maskinene. Som på et AKKS-kurs, slik hun gjorde det.
Hun runder av med et eksempel fra en verdenskjent kollega:
– Ta Lady Gaga; hun er et geni i musikk – men like mye i hvordan hun iscenesetter seg sjøl, i kreasjonene sine – det bør vel hylles like mye som låtskrivinga?

På festivalene til sommeren treffer ikke de nye sangene et publikum som kommer kun for å se henne (eller en invitert yogaekspert). I 2023 er folket der ute kanskje enda mer distrahert av mobilene sine, eller på vei til en annen opplevelse inne på festivalområdet. Tar Susanne noen grep igjen for at de skal være saman, mindre aleine?
– Når du sier det, kunne det kanskje være lurt å holde en liten tale før jeg spiller konsertene. Ikke ovenfra og ned, for jeg er bare så jævla glad for at det kommer folk hver gang jeg spiller. Men å formidle det på en inviterende måte kunne kanskje være lurt.

Og metronom blir det i hvert fall ikke.