Nordicana-artist, sangdikter, komponist, sanger og gitarist Malin Pettersen inspireres av Susanne Sundfør. - Hun er en av de beste vokalistene jeg vet om, og en av de mest interessante kunstnerne, sier Pettersen. (Foto: Erik Valebrokk)

Inspirasjoner: Malin Pettersen velger Susanne Sundfør

Ballade har snakket med sangeren og låtskriveren Malin Pettersen, blant annet kjent som soloartist og fra americanabandet Lucky Lips. Her snakker hun om hvorfor ingen andre norske utøvere har inspirert henne så mye som Susanne Sundfør.

Kalender

I serien «Inspirasjoner» inviterer Ballade norske artister, musikere, sangdiktere og komponister til å snakke om utøvere eller opphavere som har betydd mye for dem i deres egne karrierer. Denne gangen har vi snakket med Malin Pettersen, som velger seg Susanne Sundfør. Les alle «Inspirasjoner»-intervjuene journalist Erik Valebrokk har gjort på denne samlesiden.

• Malin Pettersen, gitarist, sanger og låtskriver. Deltager i Idol 2005, debuterte som frontfigur i Lucky Lips i 2010. Bandet har gitt ut tre plater, men samarbeider også med Amund Maarud og er denne høsten aktuelle med plate nummer to. Pettersen er også medlem av Robert Moses & The Harmony Crusaders som også er plateaktuelle i høst, og hun har gitt ut to soloalbum, References Pt. 1 (belønnet med Spellemannpris, 2018) og Wildhorse (2020). Hun anses som en sentral person i Oslos americanamiljø, og hadde fra 2018 til 2021 sitt eget radioprogram på NRK P13, «Kåbbåi». Født 1. juni 1988, Oslo.

• Susanne Sundfør, sanger, pianist og låtskriver. Debuterte med albumet Susanne Sundfør i 2007 og fikk sin første – av til nå fem – Spellemannpriser. I 2010 trakk hun albumet The Brothel fra klassen kvinnelig artist fordi hun var kritisk til kjønnsinndelingen, som nå er fjernet fra prisen. Sundfør er godt kjent utenfor landets grenser, og har en tendens til å fornye seg kraftig for hver nye utgivelse. Hennes foreløpig siste plate, Music For People In Trouble, ble belønnet med Nordic Music Prize i 2017. Født 19. mars 1986, Haugesund.

Susanne Sundfør live i 2015. (Foto: Erik Valebrokk)

– Hvorfor Susanne Sundfør?
– Fordi hun er en av de beste vokalistene jeg vet om, og en av de mest interessante kunstnerne. Da tenker jeg både låtskrivingsmessig og musikkomposisjonsmessig, lyder det kontante svaret.

Ballade har en mistanke om at det ikke bare er det musikalske som inspirerer, men at også standpunktene hennes tiltaler en artist som er så bevisst som Malin Pettersen når det gjelder spørsmål rundt feminisme, etikk og bærekraft.
– Ja, men det handler nok mest om kunstnerskapet. Hun har jo tatt noen standpunkter som jeg synes er veldig bra, og hun har delt litt i sosiale medier om miljøting som jeg også synes er veldig bra, men det er nok spørsmålene jeg sitter igjen med som drar meg mest inn. Sånn som at jeg kan høre på en sang og tro at jeg skjønner hva den betyr, men aldri være sikker fordi man ikke blir servert noen fasit.

– For hun er litt omgitt av mystikk?
– Ja, som er litt uvant i en verden hvor veldig mange, spesielt i vårt yrke, deler veldig mye av seg selv. Og man skal ikke fornekte at det er noe man finner interessant, men det er nok i all hovedsak det at jeg blir helt satt ut i hjernen når jeg hører henne synge som har den sterkeste påvirkningen. Musikerdelen av meg blir helt sånn «Hæ? Hva skjedde nå?». Og tekstene hennes, en del komposisjoner og valg hun tar, jeg tenker at «Herregud, er det mulig?». Det er så bra. Det er fantastisk kunst.

Susanne Sundfør skriver tekster som både føles som hun setter ord på akkurat det du tenker, samtidig som du tenker at dette kan handle om noe helt annet også, sier Malin Pettersen om sin inspirasjonskilde. (Foto: Pressefoto)

Hva er det ved Susanne Sundfør rent musikalsk som inspirerer Malin Pettersen?
– Det at måten hun synger på virker veldig uanstrengt, samtidig som at du ikke synger sånn med mindre du har sunget alltid. Eller, det kan man sikkert gjøre, men … Altså, det er veldig godt teknisk, men mest av alt virker det så intuitivt samtidig som det er originalt og nyskapende. Hun tar vendinger som veldig få andre gjør. Man er vant til visse mønstre i musikkomposisjoner – noen har satt seg ned, laget en sang, og synger den så på en mer eller mindre konstruert måte fordi det er sånn man er vant til at melodier går, mens hun plutselig bare tar en avskjæring. Som en due som flyr og blir jaktet av en hauk og plutselig dropper ned for at hauken ikke skal få tak i den. Hun gjør sånne uventede hopp som jeg synes er veldig kult. Også skriver hun tekster som både føles som at hun setter ord på akkurat det du tenker, samtidig som du tenker at dette kan handle om noe helt annet også.

– Jeg håper at jeg også alltid vil føle meg fri til å dra musikken min hvor jeg vil, uavhengig av hva jeg har gjort før, sier Malin Pettersen. (Foto: Erik Valebrokk)

– Sjangermessig har hun et ganske bredt nedslagsfelt. Når oppfatter du henne som mest interessant musikalsk sett?
– Godt spørsmål. Jeg ble jo forelsket i musikken hennes med den siste plata, Music For People In Trouble. For meg er det et av de beste albumene som noen gang er laget, jeg synes det er helt fantastisk. Men så har jeg jo etter det hørt tilbake på de andre tingene. Jeg vet at dette ikke er et veldig spesifikt svar, men som med mange andre kunstnere jeg liker, så er det summen av det hele. Jeg elsker at hun gikk fra å sitte ved pianoet og synge fantastisk, til å lage en instrumentalplate på Oslo Jazzfestival, for så å ta over hitlistene med elektronikainspirert musikk. Og at hun er alt det, samtidig.

– Mange vil kanskje synes Susanne Sundfør er et overraskende valg for deg, men jeg tror dere deler kjærligheten til countrymusikk. Hun bruker iallfall steelgitar på flere plater. Er du enig? Hører du det i musikken hennes?
– Ja. Jeg kjenner jo ikke Sundfør og vet ikke hva hun liker av musikk, men jeg tror noe av det som snakker til meg i hennes musikk og som er veldig sentralt også i countryen, det er låtskriveriet, det at låten står i sentrum. Det kan jo være noe av det som gjør at jeg faller for hennes musikk også. Sånn som den første låta på Music For People In Trouble som heter «Mantra». Den spilte jeg i radioprogrammet mitt Kåbbåi som handlet om americanamusikk, fordi det er en helt nydelig, og på en måte enkel, men veldig mangefasettert låt, som lett kunne vært på en americanaplate.

Susanne Sundfør, selvportrett fra kunst- og musikkprosjektet Music for People in Trouble. (Foto: Susanne Sundfør)

– Hun har en musikalsk fordomsfrihet som vel er ganske interessant?
– Jeg elsker det. Dette er mange år siden så jeg vet ikke hva hun hadde svart nå, men jeg husker jeg leste et intervju hvor noen spurte hva som var favorittvokalisten hennes der og da, eller hvem av moderne artister hun likte, og da sa hun Rihanna. Da tenkte jeg «Yes, selvfølgelig sier du Rihanna», fordi Rihanna synger helt vilt bra, og det er dritfete beats i de låtene. Det liker jeg veldig godt ved Susanne Sundfør, og prøver å ha med meg i min egen musikk, at det handler om musikken og ikke så mye om sjanger selv om man ofte setter den i en eller annen kontekst. Det handler om musikk, og det skal alltid handle om musikk. Jeg håper at jeg også alltid vil føle meg fri til å dra musikken min hvor jeg vil, uavhengig av hva jeg har gjort før.

– Du svarte nesten på dette indirekte, men i forbindelse med at hun sjangermessig er så all over the place, så slår det meg at det sikkert er flere ting som skiller dere enn som forener dere, men gir hun deg lyst til å utvide ditt eget nedslagsfelt?
– Hun gir meg i hvert fall en påminnelse om at når du tror du ser horisonten, så er det alltid mer horisont bak hvis du vil dra lenger. Hvis man sitter og er redd for at ens gamle publikum ikke skal like dette, så må man tenke at det ikke kan styre hva slags musikk man lager. Jeg personlig er jo først og fremst låtskriver og musiker fordi jeg har noe å si. Så må jeg håpe at det er noen der ute som vil høre på det, men jeg kan ikke skrive det jeg tror folk vil høre. Da blir intensjonen en helt annen. Jeg synes det er veldig beroligende å se artister som gjør mange forskjellige ting i løpet av karrieren sin. Da tenker jeg at det kan jeg også gjøre, og det tror jeg definitivt jeg har i meg. Jeg har jo vokst opp med MTV og alle de tingene der. Selv om jeg begynte å spille i countryband først er det ikke sånn at jeg bare har hørt på det.

Malin Pettersen på Torshov i Oslo med journalist og fotograf Erik Valebrokk. (Foto: Erik Valebrokk)

– Husker du når du hørte Susanne Sundfør for første gang?
– Det husker jeg veldig godt, men det kan være konteksten er litt feil. Det kan ha vært enten Bylarm eller en eller annen jazzfestival hvor det var sånn «Her er det beste vi hørte på den festivalen» eller noe sånt, en reportasje på NRK, tror jeg, hvor de hadde intervjuet Susanne Sundfør fordi alle snakket om henne og at hun var helt fantastisk. Da hørte jeg henne spille og tenkte «Fy faen, hun er jo bare det kuleste som har skjedd på veldig lenge». Jeg blir kjempeinspirert bare av å høre flinke folk, og hun var veldig, veldig, veldig dyktig allerede da.

Dette var noen år før Malin selv debuterte med Lucky Lips på EPen «Third Door To The Right» i 2010.
– Ja, jeg husker ikke helt når det var. Den første platen hennes kom i 2007. Da hadde jeg vel gjort disse Idol-greiene i 2005 og lurte på hva jeg skulle gjøre, på hvem jeg skulle bli, og når jeg hørte om folk som henne forsto jeg at jeg ikke trengte å tenke så mye på hva slags musikk jeg skulle lage, men bare bli så god som jeg kunne bli, prøve å bli bedre og bedre og bedre. Jeg tror at på det tidspunktet var jeg veldig åpen for sånne impulser fordi jeg var i et veiskille. Så er det jo gøy at det mange, mange år senere var Music For People In Trouble-plata som gjorde at jeg virkelig skulle sette meg ned med henne.

Malin Pettersen på Interstate i januar 2020. (Foto: Erik Valebrokk)

– Det tok ti år før du virkelig ble interessert?
– Jeg er en sånn slow listener. Jeg hører på samme plate i et år. Det er ikke sånn at hvis jeg hører en interessant artist på TV, «Å, nå skal jeg gå og høre på den interessante artisten!» Det er mer som at jeg har en mental liste hvor det navnet plasseres: «Dette er en du burde utforske.» Men den lista blir jo fort veldig lang, siden det tar lang tid mellom at jeg hører på nye ting. Jeg tror at da Music For People In Trouble kom i 2017, så var det på et veldig bra tidspunkt for å sette meg ned og høre på den. Jeg var akkurat ferdig med innspillingen av den første soloplata mi. Jeg vil tro at jeg kanskje holdt på med litt miks, sikkert dritspent på hva som skulle skje, hvordan jeg skulle gjøre dette, jeg tvilte sikkert masse, og så hørte jeg på den mens jeg hadde en sommerjobb i arkivet til Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond. Da tenkte jeg «Fy faen, det er sånn musikk skal være!» Det er kompromissløst, det handler om å tro på musikken.

– Har du noen gang skrevet musikk med henne i tankene?
– Nei, men det er fordi det er sjelden jeg skriver med andre folk i tankene. Det jeg kan ha gjort, er å teste litt nye elementer. Jeg så henne i Konserthuset med denne plata. Hun spiller på nylonstrenger, blant annet på «Mantra», og da holdt jeg på med den akustiske EPen min hvor jeg også brukte litt nylonstrenger, så sånne ting kan jeg nok ha tenkt på. «Kanskje jeg skal prøve å utbrodere dét litt?» «Kan dette være en spennende lyd å gå videre med?» Jeg kan ha testet å improvisere litt mer for å frigjøre meg fra faste rammer, sånne ting. Men så tror jeg generelt at når jeg hører mye på et album, som jeg har gjort med den plata, jeg har altså hørt den så mange ganger, da lager man musikk etterpå hvor det blør inn, enten man vil eller ikke. I den perioden leste jeg mye om vitenskap og sånn, og den kan nok også ha dyttet meg i en retning hvor jeg prøvde å utforske det mer i låtskrivingen, når jeg tenker meg om. «Particles» fra Wildhorse ble sikkert skrevet i den perioden der, det kan jeg tenke meg.

Malin Pettersen, Interstate 2020. (Foto: Erik Valebrokk)

– Du kjenner henne ikke, men har du møtt henne noen gang?
– Nei, men hun er en av de få hvor jeg tror jeg hadde blitt sånn ekte … altså, starstruck er et litt kjipt ord, men jeg tror jeg hadde hatt litt vanskeligheter med å være meg selv. Jeg tror jeg bare hadde vært sånn «Kan du snakke til meg? Fortell alle tankene dine! Spill låtene dine for meg! Jeg vil være stille og høre på deg.» Ha-ha-ha!

– Har du sett henne mange ganger live?
– Bare to. En gang på Piknik i Parken, og da var det et litt samla sett fra de forskjellige albumene. Da var crowden også litt «dansete» kanskje, så det var en del av de elektronikatingene, men så hørte jeg henne jo i Konserthuset. Det er til dags dato den beste konserten jeg noen gang har vært på. Det var helt fantastisk. Jeg synes det er så stas med musikere og artister som tar musikken på alvor så til de grader og ikke lar noe annet gå på kompromiss med den, men sier «Dette er min tanke, dette er de folkene jeg vil ha med på laget og det de bringer med seg», folk som bare rendyrker det. Jeg prøver også å ta musikken veldig på alvor på den måten, og ikke la noe gå på kompromiss med den.

Avslutningsvis, hvilken betydning mener Malin Pettersen at Susanne Sundfør har hatt for norsk musikk?
– Helt enorm betydning, lyder det uten fnugg av tvil.
– Jeg tror hun har nådd nye personer med hver plate, og jeg tror hun har nådd nye generasjoner med dem. Jeg tror det er ekstremt mange som har satt seg ned ved pianoet for eksempel, kanskje først lært seg låtene hennes, og så begynt å skrive eget. Jeg tror som sanger og låtskriver at hun har gjort veldig mye for å sette det på kartet, rent respektmessig, kanskje gjort at færre bruker ordet «syngedame»? Du er like mye musiker, komponist og låtskriver, uavhengig av om det er en elgitar du skriver på, eller om det er for piano og vokal. Det tror jeg er kjempeviktig. Også tror jeg hun har gitt mot til mange. Å si fra seg en Spellemannpris setter ting litt i perspektiv. Det er kanskje mange som har tenkt det samme, men ikke synes de kan si noe. «Kanskje jeg ikke får noen pris? Kanskje jeg ikke får flere nominasjoner?» Mens hun bare gjør det. Det er ingen som vet hva det koster for henne. Kanskje koster det henne ingenting, kanskje mye mer enn vi vet? Det er dritviktig at noen tør gjøre det, uansett hva det er, at de sier fra når de mener at noe burde forandres. Det synes jeg er kjempebra, avslutter Malin Pettersen.

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this