Av Magne Johnsen, tekst og foto
Buktafestivalen er historien om en ganske liten festival i nord som på trassig vis har gått egne veier med sitt fokus på rock. Ved å la andre holde på med electronica, hip-hop og r&b har årets festival trosset værguder og levert knyttneveslag av konserter som har vist at jåleriet og ståket om å være størst i sør ikke betyr en dritt når alt kommer til alt.
Tabloidene, eller hovedstadspressen, overså selvsagt en festival som vil stå igjen som en av de beste norske jeg har besøkt.
En festival Robert Burås ville elsket.
Siste kvelden i Bukta ble åpnet av en modig og sterk Sivert Høyem. To dager etter bisettelsen til bestevennen sto han på scenen med verdens største klump i halsen, og sang så sårt og dirrende at det nesten ikke var til å fatte.
Alt var barbert bort, og nakent ble sorgen til et desperat, levende uttrykk i dirrende tap, og samtidig en hyllest til det skjøre i livet.
Gamle konsertminner dukket opp: Et ungt band; nordnorsk og imponerende bra. Lenge før Industrial Silence ble legendariske klubbkonserter gjort på BlåRock, en klubb som var viktig i oppbyggingen av de blå tonene som gjorde Madrugada til et av flaggskipene i norsk rock. Jeg aner ikke hvor mange konserter jeg har sett med bandet, men det er ikke få, og inni meg kjenner jeg en boblende glede over øyeblikk jeg ikke vil byttet ut med noe.
Musikk kan være terapi, og det skinte gjennom i Sivert Høyem at dette gjorde godt, men samtidig smertelig vondt. Bandet The Volunteers holdt seg kledelig i bakgrunnen, men sto frem med trykk da det krevdes. Og selv om stemmen er den samme, er dette noe annet. Mer folk-preget, med romsligere rammer, varmere og ikke så despera,t da gitartonene til Burås er fraværende.
Samarbeidet med The Volunteers har vært hobbyen til Høyem og hva som nå skjer er umulig å vite, men at bandet gjør godt for alle parter virker innlysende.
Der er et stort øyeblikk senere på kvelden også. Halvveis ut i det fantastiske settet til The Stooges er scenen fylt av publikum, vokalisten i New Bomb Turks, deler av Ash, og en Sivert Høyem som danser og synger No Fun med Iggy som rytmisk bivånende høvding. Og oppe mellom skyene, over snødekte fjelltopper svevet ånden til Nord-Norges fineste gitarist. Magi.
Festivalens mest følelsesladede øyeblikk inntraff likefullt 18.45 denne lørdagen. The Volunteers har forlatt scenen, regnet flommet fra en gråtende himmel og Sivert Høyem står igjen helt alene på scenen. The Kids Are on High Street dirrer, gamle bilder farer gjennom hodet, og vi gråter. Alle sammen.
Takk Sivert, for en siste hyllest til dypt savnede Robert Burås.
Let the light shine on you.
Artikkelen er opprinnelig publisert på groove.no, og gjengitt på Ballade med artikkelforfatterens velvillige tillatelse.
Ny mentorordning for unge orkestermusikere fra nord
Musikkstudenter fra Nord-Norge kan nå søke opptak til mentorprogrammet Arktisk Mentor Arena. Programmet skal gi unge orkestermusikere erfaring, veiledning og et springbrett til profesjonell karriere.
Den største norske artisten i Spotifys historie
Sammenlagt seier til Kyrre.
Blodtur til København
I midten av januar dro ein full buss frå Oslo og omland til København med Tuvas Blodklubb. Sjå korleis det gjekk med "den norske invasion” på dansk folkemusikkfestival.
Slik ble jeg en diva
KRONIKK: – Jeg må slutte å late som om forståelsen av sangerens rolle i jazzmusikken ikke henger sammen med likestilling og en kjønnsdefinert og forutinntatt forståelse av hva sangere befatter seg med.
Ballade video: Trygghet og kontroll
På utstilling med Himmelleite, Luna Mare, Andie Loui, Maizu & Richard, Kristine Blir Rapper, Kamelen, Rule Of Two og Clawfinger.
