
På bar bakke i Frankrike
– Jeg har et behov for å bryte med meg selv hele veien. Jeg har ikke lyst til å svømme rundt i den samme lille pytten av skranglete østeuropeiske instrumenter hele livet, sier filmkomponist og artist John Erik Kaada.
Det er Kaada som foreslår å møtes på Bistro Brocante, en liten fransk restaurant på Grünerløkka. Kaada er aktuell med filmmusikk til den franske romantiske komedien ”La liste de mes envies” (Ønskelisten), og undertegnede antar at valget er for å underbygge det frankofile temaet. Det viser seg å være feil.
– Jeg tenkte ikke over den koblingen i det hele tatt, ler Kaada.
Til tross for utstrakt pendling til Paris og pugging av franske gloser på sengekanten, kan han forsikre om at han ikke har lagt om dietten til bagetter og ost. Han hopper også galant over sneglene på menyen.
– At jeg har klart å dra dette prosjektet i land med så stusselige franskkunnskaper er et under. Jeg tenkte jeg kom til å bli sparket ganske fort når de skjønte hvor lite jeg kunne!
Tross iherdig innsats på språkfronten sliter han fortsatt med å henge med i svingene når pariserne konverserer (”det er som om de prater i dobbelt tempo!”). Men han fikk ikke sparken. Tvert imot, regissør Didier Le Pêcheur klappet i hendene over komponistens utypiske komediemusikk, og filmen ble sett av 142 000 personer under premieren i Frankrike siste helgen i mai. Prosjektet har utvidet både nedslagsfelt, nettverk, og kanskje aller viktigst – Kaada fikk noe nytt å bryne seg på.
– Trenger variasjon
Kaada startet musikkarrieren som artist og har gitt ut flere album både alene og sammen med bandet Cloroform. Hans særegne sjangersjonglering fanget etter hvert også Mike Pattons interesse, og førte til samarbeid med Faith No More-frontmannen både live og på plate. Kaadas neste album kommer etter planen til høsten, og skal gis ut på Pattons plateselskap Ipecac. Samtidig legger også Cloroform ut på turné.
Likevel er det kanskje først og fremst som filmkomponist Kaada har gjort seg bemerket i senere tid. Gjennombruddet kom med Arild Østin Ommundsens ”Mongoland” i 2001, og siden har telefonen ringt. Even Benestads ”Alt om min far” (2002), Erik Poppes ”Hawaii, Oslo” (2004), Stian Kristiansens ”Mannen som elsket Yngve” (2008) og Bent Hamers ”Hjem til jul” (2010) er bare noen av de over 20 kinofilmene Kaada har tonesatt. Nå har han for første gang også begynt å bryne seg på Barne-TV.
– Akkurat nå jobber jeg på en serie som heter ”Sofia Flux og det magiske høreapparatet” som kommer til høsten. Jeg tror litt av grunnen til at de ville ha meg med var at jeg kanskje kunne bringe noe nytt til bordet. Jeg kjenner at jeg synes det er litt vanskelig å finne den rette strengen å spille på – og jeg må innrømme at det er nå det begynner å bli gøy, for det er nå jeg begynner å streve. De er fornøyde med forslagene mine tror jeg, men jeg merker selv at det ikke funker helt. Det er da jeg får ”kicket”, drivkraften.
For Kaada har det best med en utfordring. Han forteller at det var en ”kjempeopptur” å starte på forholdsvis bar bakke i Frankrike.
– Jeg trives best når jeg får gjøre nye ting. Kulturen var annerledes, folkene var annerledes, historien var annerledes – alt var nytt. Og det trenger jeg. Når en skal holde det gående i den jobben jeg har år ut og år inn så trenger en variasjon.
– I møte med fransk filmbransje, merket du stor forskjell når det kom til selve filmmusikken?
– Den største oppturen var at musikken fikk være med å fortelle såpass mye. I Norden ligger en ofte litt på etterskudd med musikken, en er ofte redd for å pushe for mye hva folk skal føle – en skal liksom ikke fortelle folk at nå skal du være lei deg eller nå skal du være glad. Men i Frankrike kunne jeg nesten ikke være klar nok. Det hadde selvfølgelig også med at det var en romantisk komedie og en litt annerledes film enn det jeg pleier å gjøre.
– Hvordan var det å jobbe på en romantisk komedie?
– Det føltes eksotisk og litt befriende. Det var veldig tydelig hva de likte, og de elsket det når jeg bare ga jernet. Jeg har ikke så mye erfaring med komedier, og jeg tror kanskje de likte at jeg ikke foreslo komediemusikk.
– Samarbeidet mellom komponist og regissør er en tett prosess – hvordan utartet det seg på fransk?
– Regissøren kunne snakke godt engelsk heldigvis, men det var litt knotete. Det er vanskelig å jobbe på filmer i andre land, det har jeg til og med opplevd i Danmark og i Sverige. Adjektiver betyr ikke alltid helt det samme, og ofte kan en snakke forbi hverandre. Så det var en del utfordringer, spesielt på denne type film hvor du skal inn på detaljnivå, på setninger – musikken skal følge handlingen veldig tett. Det er en scene med en prest i kirken hvor jeg hadde laget musikk slik jeg trodde det skulle være, og responsen var [slår over til engelsk med fransk aksent]: ’Ah, John Erik, this is genial, you have made very dramatic music in a very humorous scene!’. Det elsket de, hehe.
– Uten at du visste at det var det du hadde gjort?
– Ja, delvis. Kanskje det at jeg ikke skjønte alt faktisk var en fordel.
– Hvilke prosesser settes i gang når du får et nytt prosjekt på bordet?
– Jeg liker å prate masse på forhånd. Derfra seiler man forhåpentligvis av gårde i en retning. Ofte med førstegangsregissører så blir det en del vingling, mens mer erfarne regissører kommuniserer veldig klart og er lette å forholde seg til. Den store forskjellen nå i forhold til tidligere er at jeg før begynte med toner – en melodi eller et sample – og laget komposisjoner ut ifra det. Nå som jeg har blitt eldre føler jeg at jeg definerer mye mer hvor jeg vil på forhånd. Jeg vet ikke om det har med erfaring å gjøre, men jeg har i alle fall blitt mer avhengig av å sette meg noen rammer før jeg begynner. Det gjelder også min egen musikk. Hvis jeg skal lage noe til et eget prosjekt, så er det viktigere og viktigere å sette en form, noen stikkord, som man skal holde seg fast i før man begynner. Før kom tonene først, nå kommer tonene til slutt. Før var det mye som ble kastet som ikke fungerte, mens nå er det oftere klaff på de første forsøkene.
– Jeg opplever at du har en tydelig musikalsk signatur, også i filmmusikken. Får du stort sett jobbe på prosjekter du føler passer for deg?
– Det er veldig kjekt du sier, men det har jo også hendt at folk sier ’wow, for en kul låt, det høres ikke ut som deg i det hele tatt!’. Og det synes jeg egentlig også er et bra kompliment. Jeg har et behov for å bryte med meg selv hele veien. Jeg har ikke lyst til å svømme rundt i den samme lille pytten av skranglete østeuropeiske instrumenter heller hele livet. Jeg blir lei av å gjøre de samme tingene.
– Hvor kommer inspirasjonen til det nye fra?
– Jeg prøver å lytte til annen musikk. Minst mulig filmmusikk, egentlig. I det siste har jeg brukt mye tid på å studere orkestrering, da lytter jeg på de store mestrene, som Verdi, Bach og Berlioz og så videre, med partituret foran meg. Jeg synes jo symfoniorkestermusikk stort sett er dørgende kjedelig. Symfoniorkesterklangen er så belastet. Og det er oss komponisters oppgave å gjøre den spennende igjen.

John Erik Kaada er blitt avhengig av å sette noen rammer når han lager musikk. (Foto: Linn Carin Dirdal)
– Du finner motivasjon i nyskaping?
– Verden er proppfull av både musikk og film allerede, så det gir jo litt mer mening når en prøver å gjøre noe som ikke har blitt gjort tusen ganger før.
– Er det noe igjen som ikke har blitt gjort før?
– Nei – eller, en kan jo håpe! Jeg prøver i alle fall på det innimellom. Det å sitte hjemme å forske på nye lyder, lyder som er nye for meg i alle fall, er gøy. Det kan enten være fysisk, gjerne med et hjemmesnekret instrument, eller eksperimentering med samples. Jeg liker å sample egne lyder og spille på det i stedet for å kjøpe lydbiblioteker. Det er fryktelig tidkrevende å lage ting fra bunnen av, men jeg tror jeg ville brent meg selv ut ganske fort hvis jeg bare skulle ta de kjappeste løsningene.
– Hvilke tanker har du om norsk filmmusikkbransje i dag?
– Jeg synes det er mange flinke ”up and coming” filmmusikkomponister, men det gjør meg litt trist at veldig mange ikke ser på det som et mål å – hvordan skal jeg si det på en fin måte… Det er en tendens hos mange å kaste seg på de siste trendene. Og da ender du ofte opp med å bli en dårlig kopi eller komme for sent til en trend. Jeg skulle ønske at flere hadde som mål å utvikle noe eget. Jeg tror nok at de mest spennende stemmene i musikk-Norge akkurat nå ikke befinner seg i filmmusikkbransjen.
Filmmusikken til «La liste de mes envies» er spilt inn av Stavanger Symfoniorkester. Orkesteret har også samarbeidet med Kaada om innspillingen av musikken til Bent Hamers nye film, ”1001 gram”.
Ledige stillinger
Prosjektkoordinator
Fargespill BodøSøknadsfrist:16/02/2025
Kunstnerisk ansvarlig
Fargespill OsloSøknadsfrist:16/02/2025
Leder for arkivet
Norsk senter for folkemusikk og folkedansSøknadsfrist:16/02/2025
Daglig leder
Trondheim JazzfestivalSøknadsfrist:24/02/2025
Kunstnerisk leder
nyMusikkSøknadsfrist:01/03/2025