(Foto: Markus Li Stensrud)
Selvsensur – en farlig fiende
INNLEGG: Nå som dommen mot Laila Bertheussen har falt hadde det vært på sin plass om statsminister Erna Solberg trådte frem og sa noen dyptfølte ord om hvor viktig den frie kunsten er. At det ikke er kunstnere som har ansvar for politikernes arbeidsvilkår, men tvert i mot politikerne som skal sørge for gode kår for den frie kunsten og for uredde kunstnere.
Av Jan Lothe Eriksen, daglig leder i Safemuse – Safe Havens for Artists
Jan Lothe Eriksen, Safemuse (Foto: Privat)
I dag falt dommen i Bertheussen-saken. Dommen skal jeg la ligge nå. Men ved siden av denne konkrete saken er det noe som hefter ved som ikke er tema i selve saken, og som ikke berøres direkte av dommen. Men som er viktig nok: Vår statsminister som kan se ut til å være mer opptatt av politikernes ve og vel enn kunstnernes frihet.
I Safemuse arbeider vi med kunstnerisk ytringsfrihet. Noe av det vi gjør er å hjelpe kunstnere som er truet og forfulgt i sine hjemland til å komme seg vekk for en kortere eller lengre periode. Vi legger opp residenser og skaper arbeidsmuligheter for dem på steder der de har relativ trygghet og frihet til å fortsette sitt kunstneriske arbeid. Uten trusler om sensur, forfølgelse, bortføring og fengsling. Helst i et miljø med motiverte kolleger som kan være med å bidra til videre kunstnerisk utvikling. Slike samarbeid – når vi lykkes – er til stor gjensidig inspirasjon og glede for alle involverte.
Det man gjerne tenker i sammenheng med det arbeidet Safemuse og andre mer og mindre tilsvarende aktører gjør, er at de kunstnerne som trenger slik oppfølging og bistand, etter sensur, trusler, fengslinger og endog drapsforsøk, kommer fra land med styresett fjernt fra vårt. Med regimer som ikke tolererer opposisjon. Som nekter kvinner å opptre offentlig. Som åpenlyst undertrykker minoriteter, enten det er etnisitet, religion, seksuell legning eller politisk holdning.
Man benytter terrorlovgivning og liknende forordninger for å kneble og fengsle klarttalende og uredde kunstnere.
Og tradisjonelt har det jo gjerne vært slik. Land i Midtøsten, Østen, Afrika, Russland, Latin-Amerika har vært gjengangere i Freemuses årlige rapporter om status for den kunstneriske ytringsfriheten på kloden. Men dette er under sterk endring.
I noen år nå har sakene Freemuse rapporterer om stadig kommet nærmere oss. Stadig flere saker dukker opp i for eksempel USA, Tyrkia, Ungarn og Polen, der kunstnere blir utsatt for trusler, yrkesforbud og sensur. Og Spania har de aller siste årene vært det landet som fengsler flest musikere. Spania. Man benytter terrorlovgivning og liknende forordninger for å kneble og fengsle klarttalende og uredde kunstnere.
Det som imponerer og stadig overasker meg i dette arbeidet, er disse kunstnernes mot. At de faktisk står på for å kunne uttrykke seg. Ustoppelig. Bokstavelig talt på liv og død. At det kunstneriske arbeidet er viktigere enn alt annet. De sier de er leie av sensurmyndigheter og undertrykkelse, og de holder fast på sitt eget arbeid på tross av store vanskeligheter.
Selv om denne holdningen er vanskelig å forstå, så er det kanskje en logikk i dette når du kommer fra et totalitært, undertrykkende regime. Norske kunstnere er ikke vant til å arbeide i slike miljø, og det er vanskelig å kunne sette seg inn i hvordan dette faktisk er.
Så hva har dette med Bertheussen-saken å gjøre?
Da forestillingen Ways of Seeing ble satt opp på Back Box i november 2018, med en etter hvert filmende Laila Bertheussen i publikum, satte det i gang en prosess her i landet som savner sidestykke, og som i dag (foreløpig) har fått sin konklusjon.
Ledige stillinger
Men i debatten som fulgte etter at dette ble en offentlig mediesak, står en ting fremdeles som svært problematisk. I mars 2019, før Bertheussen ble pågrepet, sier statsminister Erna Solberg på en pressekonferanse:
«Jeg tenker at de som har laget stykket, må tenke over at de også bidrar til å sette et fokus på politikere og deres omgivelser og mennesker som bidrar til at det er tøffere å være politiker.»
Denne uttalelsen vakte storm blant kunstnere, jurister og kommentatorer, og krav om en unnskyldning fra Statsministeren. Noe som ikke kom, på tross av utallige oppfordringer. Hun anså ikke at det var noe å unnskylde. Så uttalelsen står: At kunstnere har ansvar for å ikke bidra til at det blir vanskeligere å være politikere.
I lys av hva som i stor grad har bidratt til utviklingen internasjonalt på ytringsfrihetsområdet for kunstnere de siste årene, med tiltagende problemer for kunstnere i Europa og USA, så er dette trist. Og egentlig ganske farlig på sikt. Debattklimaet hardner også overfor kunstnere. Det har vi flust av eksempler på også her i landet. Dette er en utvikling som fyres opp av Trump og andre.
At vår øverste tillitsvalgte, statsministeren, i lys av dette ikke er klar i sin støtte til den frie kunsten, er svært beklagelig. Hennes syn på kunstnernes frie rolle, eller snarere mangel på forståelse for hvor viktig den frie kunsten er for ytringsfriheten og demokratiet generelt, er urovekkende.
Hvorfor det?
Selvsensur er første skritt på veien mot et ufritt kunstliv og et kneblet demokrati. Og om ikke kunstnere i Norge før dette bedrev selvsensur, bidro ikke statsministerens uttalelse til å minske faren for det.
Derfor hadde det nå, med dommen mot Bertheussen på dagsordenen, vært på sin plass om statsminister Erna Solberg trådte frem og sa noen dyptfølte ord om hvor viktig den frie kunsten er. At det ikke er kunstnere som har ansvar for politikernes arbeidsvilkår. Tvert i mot er det slik at det er politikerne som skal sørge for gode rammevilkår for fri kunstnerisk utfoldelse og uredde kunstnere.
