Med klassisk terminologi

Det er ikke akkurat overflod av norske lærebøker i musikk som retter seg spesielt mot populærmusikk. Interessen for feltet er stor og det skulle definitivt være behov for tilrettelagt pedagogisk materiale som kan assistere unge (og eldre) som ønsker å tilegne seg mer kunnskap om denne musikken.

Audun Molde er leder for populærmusikkstudiet ved NISS og det er naturlig å se hans bidrag her i sammenheng med denne rollen. Han ønsker (antageligvis) et godt undervisningsmateriale til studiestedet og siden han ikke har funnet en bok som egner seg, har han valgt å lage en selv. I forordet skriver han at denne boken skiller seg fra andre bøker om samme tema ved at den handler om akkorder i populærmusikk, og han har satt det som et mål å primært bruke eksempler fra musikk utgitt etter år 2000. Er du ute etter analyser av akkordenes funksjoner i en del kjente låter fra siste tiår så finnes det i denne boken.

Falitterklæring?
Men hvorfor har Molde valgt nettopp å skrive om akkorder og akkordprogresjoner? Han påpeker at det finnes populærmusikksjangre der dette har mindre betydning, men i hvilken grad funksjonsharmonikk preger populærmusikkfeltet diskuteres ikke. Og dette er en av bokens viktigste nedslagsfelt. Funksjonsharmonikken har stått sentralt innen undervisning av jazz og klassisk musikk, og den harmoniske bearbeidelsen har blitt opphøyet til, om ikke det viktigste, så i hvert fall det mest prestisjefylte musikalske element.

Flytter man blikket til populærmusikken er bildet annerledes. Gode groover, rytmisk driv, sterke vokalprestasjoner, fengende melodier og spennende lydproduksjon står oftere i sentrum – ikke minst når hovedfokus er det siste tiårets utgivelser. Det harmoniske fundament er selvsagt en viktig bærebjelke også i populærmusikk, men med et tradisjonelt perspektiv knyttet til harmonisk utvikling fremstår musikken ofte som banal og kjedelig der en enkel akkordrekke med tre eller fire akkorder gjerne repeteres fra start til slutt.

Populærmusikken har sterke røtter i afro-amerikanske musikktradisjoner der andre elementer har vært viktigere. Klarer så Molde å tilrettelegge sitt teorifelt til en musikk der akkordprogresjonene ofte spiller en sekundær rolle? Dessverre er det lite i hans bok som tyder på at en slik målsetting har vært tilstede i arbeidet, og boken blir derfor i hovedsak en presentasjon av en tradisjonell harmonilære med lite tilfang av ny tilrettelagt teori. En slags fallitterklæring overfor populærmusikkfeltet er at bokens tre siste kapitler faktisk handler om jazzharmonikk og klassisk firestemmig koralsats – fantes det ikke nok mat innen populærmusikken til å fylle en hel bok?

Interessant om modalitet
Molde gir en grundig innføring i mange ord og uttrykk knyttet til tradisjonell musikkteori og harmonilære. Flere av disse forklares godt med skjematiske illustrasjoner. Men behovet for tilrettelegging for et annerledes uttrykk og en annen kultur kommer også til syne i bruken av terminologi fra den klassiske satslæren. Uttrykk som tonal, skuffende og plagal kadens har egentlig lite å tilføre og fungerer dårlig i møte med Green Day eller Justin Timberlake. Hva vil det si at en vending er plagal? (selv ikke ordets greske opprinnelse tilfører særlig fornuftig mening). Og er det riktig å snakke om at en låt består av rekker av kadenser?

Fremdriften i populærmusikk besørges like ofte av rytmisk driv, som av akkordvendinger som leder til en avsluttende tonalitetsopplevelse. I et av bokens mest interessante kapitler – om modalitet – diskuteres nettopp den mangelen på fremdrift fraværet av funksjonsharmonikk skaper og som er typisk for mye populærmusikk. Men kirketonearter og deres greske navn (dorisk, frygisk, lydisk, osv.) blir ingen god inngangsport til en videre forståelse av de ulike skalaenes særtrekk. Uten funksjonelle navn blir det ren pugging, uten særlig relevans til livet utenfor musikkundervisningen (”hei dere, skal vi prøve dette riffet i mixolydisk?”). Et arbeid med å finne nye termer kunne belyse hvordan populærmusikkens akkordbruk ofte fungerer på tvers av tradisjonell funksjonsharmoni, men dette har tydeligvis ikke vært et mål med Moldes prosjekt.

Best når låtene er utgangspunkt
Fra et pedagogisk perspektiv varierer boken fra fine oversiktelige fremstillinger med gode eksempler, til oppramsinger av tungt teoretisk stoff med mindre relevans til populærmusikkfeltet. Boken starter ambisiøst med en oversikt over akkordoppbygging der det raskt beveger seg opp til såkalte 13-akkorder. Siden 13-akkorder sjelden forekommer i populærmusikk virker dette unødvendig tungt. Stort sett presenteres ulike musikkteoretiske temaer på lignende måte. Stoffet introduseres punktvis med et vedheng av et varierende antall relevante eksempler. Der poplåtene står som utgangspunkt for hvordan de musikkteoretiske innfallsvinklene sier noe essensielt om akkordene og progresjonene fungerer det langt bedre.

Molde setter det som en forutsetning at leseren kan noter, noe enkelte av bokens målgruppe nok ikke vil være komfortabel med. Her kunne noen enkle illustrasjoner med pianotangenter og gitartablatur åpnet dører for de som lager låter primært med sequencerprogrammer eller gitar. Siden Molde definerer populærmusikkfeltet som sitt nedslagsfelt bør han ta hensyn til at dette i stor grad er en tradisjon hvor noter benyttes i mindre grad.

For mye nytt?
En av bokens viktigste bidrag er låtanalysene som er lagt opp som treningsoppgaver med fasit. Her er kontakten med populærmusikkfeltet størst og muligheten for å hente inspirasjon til eget arbeid god. Symptomatisk er det likevel at de fleste av analysene er gjort på en viss type populærmusikk. Det er mye Coldplay, Keane og Adele, og grupper og artister som hadde sine første utgivelser lenge før 2000-tallet (U2, Paul McCartney, a-ha).

Ved kun å benytte eksempler fra 2000-tallet har nok Molde ønsket å vise at stoffet hans er aktuelt , men boken kunne ha blitt mer spennende om gode eksempler fra hele populærmusikkhistorien hadde vært med. Da kunne flere store låtskrivere fra en tid hvor funksjonsharmonikken var mer sentral enn den er i dag (Lennon/McCartney, Elton John, James Taylor, Joni Mitchell, osv.) vært med og inspirere dagens utgivelser. Et fokus på en mer singer-songwriter-tradisjon ville også gitt funksjonsharmonikken og jazz-orienteringen mer legitimitet.

Trygg kunnskap
I det store og hele virker Molde trygg og overbevisende i sin kunnskap om bokens tema. Han kunne godt ha gitt noen referanser til annet arbeid, som anbefalinger for videre studier eller som henvisning til hvor han selv (en gang i tiden) har fått sin kunnskap fra, men slikt er for så vidt ikke påkrevet i denne typen lærebok.

Mange musikklærere rundt om i landet vil sikkert trykke denne boken til sitt bryst og bruke den – på godt og vondt – som utgangspunkt for å videreføre sine egne prioritering innen populærmusikkfeltet. Mitt ønske er at boken suppleres med innføringer om de andre, minst like viktige elementene i dagens populærmusikk. Jarle Bernhoft sier i sin reklamering for boken at ”sjansen er stor for at du blir en litt bedre låtskriver”. Molde gir en god innføring i harmonilære, som sikkert kan bidra til bedre innsikt for mange som lager musikk. Om han åpner veien inn til dagens populærmusikk er jeg mer i tvil om.

Akkordboka: Akkordprogresjoner for musikere og låtskrivere. Forfatter: Audun Molde. Forlag: Norsk Noteservice.
Hans T. Zeiner-Henriksen er førsteamanuensis ved Institutt for musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo.