En arv for både øret og øyet
Michael Jackson var en pakke og pakken var audiovisuell til de grader at det å skille ut det musikalske blir mindre interessant, hevder musikkforsker Erik Steinskog.
Av Tellef Øgrim
En hel pop-verden er rystet av Michael Jacksons plutselige bortgang. En av de norske musikkforskerne som har vært mest opptatt av Jackson er Erik Steinskog, som står på flyttefot mellom Grieg-akademiet i Bergen og professorjobb i København. Ballades forsøk på å lokke ham ut på en vurdering av pop-kongens rent musikalske betydning var ikke umiddlebart vellykket. Riktignok er Steinskog med på at Michael Jackson fornyet både r & b og pop, men hans evne til å overskride grenser, ikke minst mellom svart og hvit musikk og mellom kjønn, antyder en betyning langt utover det rent musikalske.
— Musikalsk sett var det viktigste at han krysset over mellom sort og hvitt, og dermed nådde et nytt og større publikum. Dermed ble det ikke lett å høre hva som er pop og hva som er r&b.
— Hadde en annen artist gjort i dag det han gjorde på begynnelsen av 1980-tallet ville vi nok knaskje kalt det r & b.
Steinskog viser til at MTV i utgangspunktet ikke spilte svart musikk, men vil ikke være med på å redusere kryssingen av sort-hvit-grensen til et strategisk businessgrep.
— Det ville være å redusere Michael Jackson som artist.
#gallery-7 {
margin: auto;
}
#gallery-7 .gallery-item {
float: left;
margin-top: 10px;
text-align: center;
width: 33%;
}
#gallery-7 img {
border: 2px solid #cfcfcf;
}
#gallery-7 .gallery-caption {
margin-left: 0;
}
/* see gallery_shortcode() in wp-includes/media.php */
Ikke minst visuelt representerte Michael Jackson i følge Steinskog «en annerledeshet som overskrider grenser». Men hvor ville Michael Jackson? Hvem eller hva var det han ville være?
— Tja, noen mente han ville bli hvit. Andre mente han ville bli Dianna Ross.
Ledige stillinger
— Michael Jackson overskred både grensene mellom sort og hvit og mellom mann og kvinne. Han var både aseksuell og seksuell samtidig, som om han led av et peter-pan-syndrom, en motvilje mot å vokse opp slik samfunnet ønsker at han skulle vokse opp. Elizabeth Taylor har sagt at filmen ET var et slags portrett av Michael Jackson.
#gallery-8 {
margin: auto;
}
#gallery-8 .gallery-item {
float: left;
margin-top: 10px;
text-align: center;
width: 33%;
}
#gallery-8 img {
border: 2px solid #cfcfcf;
}
#gallery-8 .gallery-caption {
margin-left: 0;
}
/* see gallery_shortcode() in wp-includes/media.php */
Var hans musikk i bunn og grunn mer konform enn hans dristige visuelle uttrykk?
— Jeg er ikke med på å gjøre det skillet. Michael Jackson var en gjennomført audiovisuell artist.
Hans behov for å overskride grenser blir kanskje ikke tydeligere enn i låta, og altså ikke minst i videoen, Black or White fra 1991. Steinskog har også, blant annet på sin blogg, analysert den lange dansescenen mot slutten av Black or White-videoen (etter at musikken er slutt). Den starter med en imponerende morfing av en svart panter til Michael Jackson som kaster seg ut i en lang dansescene som Steinskog leser som en politisk ytring. «Det å danse i gatene er ikke nøytralt», skriver han på sin blogg med henvisning til demonstrasjoner.
Det er fristende å følge opp med at en svart panter ikke er noen entydig nøytral størrelse i nord-amerikansk rasedebatt og at Michael Jackson gjør her gjør sin egen versjon av enda en effektiv grenseoverskridelse, nemlig den mellom «partydans» og politisk protest.
