Avslører digitale øyeblikk

Popmusikken er antagelig den kunstretningen der teknologiske endringer har gitt størst utslag. Hva slags musikk som lages og hvordan den lages har endret seg drastisk på bare noen få år – det samme har måten vi distribuerer, produserer og konsumerer den på.
Samtidig har den delen av popmusikken som har med produksjon å gjøre lenge utgjort en slags hvit flekk i musikkvitenskapen. Den siste påstanden er ikke min egen, den tilhører Ragnhild Brøvig-Hanssen og Anne Danielsen, som begge jobber ved nettopp institutt for musikkvitenskap ved Universitet i Oslo (UiO).
I boken Digital signatures spør de: Hvordan preger digitaliseringen lyden av popmusikken?

Virtuost låtutvalg
Det er ikke sosiale fenomener, som fremveksten av gutteroms-produsentene, de to forskerne har satt seg fore å analysere, men musikalske øyeblikk der bruken av digital teknologi kan avsløre seg for lytteren (eller ikke).
Akademiske analyser av populærkultur står mye og faller på utvalget, og her er det virtuost i dobbelt betydning: Forfatterne har valgt ut låter av artister som Prince, Kate Bush, Snoop Dogg og Lady Gaga, som virkelig har brukt disse digitale grepene til sin fordel.

Akademiske analyser av populærkultur står mye og faller på utvalget, og her er det virtuost i dobbelt betydning

Digital signatures er en behørig dokumentasjon av hvor omfattende og berikende digitaliseringen av dagens populærmusikk har vært og er. I bokas åtte kapitler går de gjennom et helt spekter av virkemidler som har formet den moderne popen: reverb, MIDI og sampling, digital stillhet, klipp og lim-verktøy og autotune.
Studiet av hvordan to så ulike sangere som Lady Gaga og Bon Iver benytter sistnevnte utmerker seg, og viser rekkevidden av hvordan et og samme digitale verktøy kan utvide det menneskelige repertoaret i forskjellige retninger.
Felles for alle låtene her er også at de ble produsert på et tidspunkt da de ulike digitale virkemidlene var ferske. Dette gir leseren anledning til å følge teknologien forfatterne studerer fra og med det virkelige temposkiftet i digitaliseringen av popmusikken på 1980-tallet.
Det er befriende at forfatternes blikk på popmusikk og teknologi ikke går i trendjournalistikkens felle og beskriver disse teknologiske nyvinningene som fundamentalt nye. «Eksperimentering med teknologiske virkemidler har alltid vært en drivkraft bak popmusikken», fastslår de to forfatterne innledningsvis, og påpeker at virkemidlene gjerne fantes før, i andre former, eller ble brukt til andre formål.

Ambisiøse spørsmål
Brøvig-Hanssen og Danielsen stiller også tre nye og ambisiøse spørsmål for å besvare den overordnede problemstillingen om teknologiens påvirkningskraft:
Skaper den digitaliserte musikken nye betydninger? Bidrar de teknologiske nyvinningene til å overskride skillet mellom mennesket og maskin – og mellom tid og rom?
Boken er langt fra noen sørgesang over teknologiens makt over sinnene, og jeg røper neppe for mye hvis jeg avslører at forfatterne svarer ja på alle de tre spørsmålene.
En god del av boken baserer seg på musikkteoretiske eksposisjoner og pedagogiske vendinger. Innenfor sjangeren er dette antagelig en dyd av nødvendighet, selv om jeg tar meg selv i å bli utålmodig i møte med enkeltsetninger som «Vi kan oppleve den samme lyden som både naturlig og unaturlig».
Gjennom store deler av boken problematiserer de med rette skillet mellom umediert og mediert musikk. En standard kritikk av all «forvrenging» av lyd er at den er unaturlig eller inautentisk, men som de to forfatterne skriver – om delay og reverb-arbeidet i Kate Bush-låten «Get out of my house» – er det ofte snakk om en villet uvirkeliggjøring fra artistenes side.
Bushs bruk av digitalt ekko skaper rom for et annet lydbilde, et klangalternativ til den «virkelige» analoge verden. Måten de to forskerne illustrerer dette på, ved å påpeke samspillet mellom reverb og delay og teatrale vokalfremføringer, grusomme undertoner i teksten og den uhyggelige musikalske atmosfæren denne kombinasjonen skaper, er mer interessant enn selve påstanden (som ligner en etablert oppfatning av musikken til Kate Bush).
Et spørsmål om estetikk
At begrepet digitale signaturer er matematisk slo meg ikke før langt inn i lesningen av Digital signatures. Digitalisering gjør praktisk talt musikken om til tall, og dette er et tema som åpenbart er viktig i boken. Forfatterne argumenterer like fullt for at når vi tar stilling til såkalt mediert musikk, er det estetikken vi kritiserer mer enn teknologien.

De går i rette med rockesjangerens oppfatning av ny teknologi som inautentisk, en holdning de tilskriver en gammeldags kommunikasjonsmodell (jo mindre teknologi, jo tettere på kommer man – jo ærligere er artisten). Det er lett å være enig i at man bør imøtegå myten om at teknologi skaper avstand til lytteren, og boken avslører i det hele tatt et syn på teknologi som virker frigjørende: Popmusikken er i og av teknologi.
I forfatternes kritikk av rockens tradisjonelle teknologisyn runger den såkalte poptimismen, som tok til orde for en oppvurdering av nyere popmusikk, tilsynelatende i bakgrunnen. Etter hvert har denne holdningen, som vokste frem i opposisjon til et utvilsomt litt gammelmodig blikk på musikken, blitt kritisert for å tippe den andre veien: At det er blitt tilnærmet umulig for kritikere å mislike den mest populære popestetikken.

Når vi tar stilling til såkalt mediert musikk, er det estetikken vi kritiserer mer enn teknologien.

Dette nevnes ikke i boka, men så er det heller ikke denne typen problematiseringer de to forfatterne beskjeftiger seg med. Danielsen og Brøvig-Hanssen demonstrerer levende timingen i sjøsyk-rytmikken og gitarer som ikke låter som gitarer. Den som er på jakt etter mer fatalistiske analyser og kritikk av digital strømlinjeforming må lete andre steder.
En trist maskin
Det siste ordinære kapittelet i Digital signatures er viet autotune-vokalens fremmedgjørende kraft, og er et høydepunkt i mine øyne. Analysen av det mye omtalte stemmeverktøyet, som en del av verdens mest kjente artister virker å benytte seg av så hyppig som mulig, gir boken en opptakt som er både aktuell og omfangsrik.
Ut fra en slags protestantisk håndverkskritikk har autotune gjerne blitt møtt med det retoriske spørsmålet: Kan du ikke synge? Likevel er effekten antagelig den fremste karakteristikken ved popvokalen på 2000-tallet, på samme måte som Peter Gabriels «gated drum»-effekt var det på 80-tallet.
Brøvig-Hanssen og Danielsen viser hvordan autotune har muliggjort nedbrytningen av vante forestillinger om identitet, kjønn og etnisitet, enten det gjelder robo-divaen Lady Gaga, Bon Iver eller afroamerikanske rappere.
«Ingen følelser, bare pitch correction», synger den autotune-innhyllende norske artisten Philip Emilo i en fersk låt. Forfatterne konkluderer med at den attpåtil kan fange enkelte menneskelige tilstander – eller ikke-tilstander – bedre enn en uformidlet stemme.
Musikkens sjel
I presentasjonen av Digital signatures stilles et slags populærvitenskapelig djevelens advokat-spørsmål: Har digitaliseringen drept (den analoge) musikkens sjel?
Denne typen spissformuleringer er så å si fraværende i resten av boka. Men Brøvig-Hanssen og Danielsen svarer like fullt på spørsmålet, og innenfor akademiske rammer har de skrevet en klargjørende tekst av den typen som helst vokser frem på bakgrunn av fascinasjon.
Begreper som musikkens «spatiotemporale» form vil antagelig virke fremmedgjørende på en del lesere. Formen fører også med seg enkelte obligatoriske akademiske vendinger, som at denne boken ikke gir «en uttømmende analyse». Boken er et forskningsarbeid, men dette er analyser alle med interesse for musikk kan ha glede av. Stoffet kunne også ha egnet seg i en mer popularisert eller essayistisk versjon – fordi estetikken spiller en så stor rolle, som forfatterne selv påpeker.
«En uformidlet stemme er nå den sjeldne orkidéen», skriver forfatterne med andres ord, og peker også på Walter Benjamins etter hvert aldrende analyse om hvordan vi venner oss til nyvinningene og gjør dem naturlige (en analyse som opprinnelig var myntet på filmens verden).
Og det er virkelig slående, når man først en sjelden gang tenker over det, setter på en spilleliste med popmusikk fra de siste ti årene og hører etter.
Digital signatures – the impact of digitization on popular music sound ble lansert 5. September og er utgitt på MIT Press.