Mislykket avledningsmanøver

Teksten er et svar til Dagfinn Kochs innlegg mandag 5. juli i debatten om ytringsfrihet og ytringsrom i kunsten.

Av Glenn Erik Haugland, komponist og festivalsjef for TronTalks

Stadig flere kunstnere opplever seg truet og hetset. Det kom frem i en nylig rapport utarbeidet av Tore Slaatta og Hanne M. Okstad på oppdrag fra Fritt Ord. Dette er og blir det alvorlige bakteppet for kunstnerorganisasjonenes støtteerklæring rettet til Ytringsfrihetskommisjonen og deres håndtering av kunstnerisk ytringsfrihet.

Trusler og hets mot fri kunst er også grunnen til at jeg hadde behov for å skille mellom ulike ytringsrom og få frem forskjellen på kommentarfeltets ytringer og en kunstnerisk ytring. Dagfinn Koch svarer med kjepphester og en vranglesning i et forsøk på å lede debatten inn på et klisjéfylt narrativ som er lett å kjenne igjen fra sosiale medier. Ikke bare bommer Dagfinn på blinkene, han befinner seg på feil skytebane.

For ordens skyld: Selvsagt skal kultursektoren tåle kritiske innvendinger og nei, jeg har på ingen måte glemt at det handler om skattebetalernes penger. Tvert i mot var jeg en av de aller første som mente at kunstnerorganisasjonene måtte ta kritikken fra ytre høyre på alvor. Allerede her i Ballade for 21 år siden. Hadde du glemt det, Dagfinn?

Jeg har i en årrekke vært musikkanmelder og skrevet kritisk om musikk både her i Ballade og i Bergens Tidende. Kritikk, fagutvalgsarbeid og kuratorens arbeid er nødvendig for å drive frem kvalitet. Det er selvsagt vondt for den som har lagt ned sin sjel og føler seg eksponert i et kunstnerisk arbeid å få negativ kritikk eller avslag. Det må bare tåles.

Ignoranse og latterliggjøring fra publikum er også noe som naturlig følger med for den som våger på noe nytt, uvant og fremmed. Vi glemmer aldri hva Finn Mortensen og Arne Nordheim måtte stå i der de brøt vei for det internasjonale i et «griegeriansk» musikkmiljø. Men trusler à la «vi vet hvilken barnehage barnet ditt går i» er noe nytt og farlig.

Sårbarheten til en kunstnerisk ytring ligger i kunstens natur. Uten kunstnerens tilstedeværelse i verket eller fremførelsen, er kunsten død. Det handler ofte om å eksponere personlige erfaringer. Bak en kunstnerisk ytring ligger det en solid fagutdannelse, samt år med prøving og feiling. En god kunstnerisk ytring er gjerne sammensatt og åpner nye perspektiv. Til gjengjeld trenger man ikke å kunne stave for å skrive en kommentar på Facebook.

Jeg tar ikke like lett på disse spørsmålene som det Dagfinn Koch tilsynelatende gjør. Han virker blind for makten til Ytringsfrihetskommisjonen, og syns det er underholdende at dagsorden i samfunnsdebatten blir satt av et fåtall kommentatorer i de tyngste mediene.

Med aktiv vranglesing kombinert med Greatest Hits fra skolegårdens bøller på Facebook, prøver Dagfinn å plassere teksten min i en politisk korrekt/AKP-ml 2.0 bås, mens han ramler bort i opp til flere irrelevante debatter i en konspiratorisk fortegning av virkeligheten. Jeg har sluttet å lese det Dagfinn skriver på Facebook etter at han begynte å bruke Komponister i Norge-gruppen til å spre løgner fra mitt hjemland USA. Løgner som truer demokratiet og livet til alle som bor der, inkludert min familie.

Hva som vil skje her i landet når det nye bølle-viruset får spre seg, vet jeg ikke. Men om polarisering, forvirring, latterliggjøring, bagatellisering og hets får spre om seg også inn i kulturlivet, blir det færre som vil våge å ytre seg og skape fri kunst. Dagfinn kan føle seg så kansellert han bare vil, i virkeligheten bidrar han til å strupe debatten og gjøre tilværelsen utrygg for den som vil skape noe nytt.

For det blir ikke fri kunst uten frie kunstnere.