I koronaåret 2020 sparte Den Norske Opera & Ballett store beløp, og fikk et rekordoverskudd på 46 millioner. (Kilde: Samarbeidssak mellom Aftenposten, Stavanger Aftenblad, Bergens Tidende og Adresseavisen 10. mai 2021.) (Foto: Erik Berg)

Klasseskillet i norsk kulturliv

Tenk om Den Norske Opera & Ballett donerte deler av overskuddet sitt til Herr Nilsen, skriver Alexandra Archetti Stølen, festivalsjef for Oslo World.

Kalender

Kammermusikkonsert

27/07/2021 Kl. 19.00

Viken

Sonia Loinsworth i Tomba Emmanuelle

05/08/2021 Kl. 19.00

Oslo

Sonia Loinsworth i Tomba Emmanuelle

08/08/2021 Kl. 19.00

Oslo

Regimentets Datter av Gaetano Donizetti

11/08/2021 Kl. 19.30

Viken

Debattinnlegget ble først publisert i Dagsavisen 25. mai 2021.

Av Alexandra Archetti Stølen, festivalsjef i Oslo World

Alexandra Archetti Stølen (Foto: Lars Opstad/Oslo World)

Fotballen er et sted de færreste ser til for rettferdighet, men det er som kjent rare tider. Ni av de tolv klubbene som forsøkte å etablere en ufordragelig VIP-losje i europeisk toppfotball, undertegnet en avtale om å gi til sammen 150 millioner kroner til lokale tiltak i bredde- og barne- og ungdomsfotballen.

Botsøvelsen gjør inntrykk.

Det er selvsagt ikke slik vi vil kulturlivet skal fungere, men tenk om noe av det samme hadde skjedd etter dokumentasjonen av overskuddet de 50 største kulturinstitusjonene i Norge bokførte i 2020.

Om Den Norske Opera & Ballett og Nationaltheatret donerte deler av overskuddet til til Kafé Hærverk, Revolver, Herr Nilsen og Jaeger. Om Stavanger Symfoniorkester måtte gi til Folken og Martinique. Eller om Den Nationale Scene spanderte en og annen konsert på Landmark eller Victoria Café og Pub i Bergen.

Selvsagt er dette en grov forenkling.

At mesteparten av ansvaret for overskudd-skandalen havner hos et Kulturdepartement og en presset minister som gjemmer seg bak en nokså platt tolkning av armlengdes avstand-prinsippet, er også fortjent. Dette var tross alt en varslet situasjon – opposisjonspolitikere, journalister og andre kulturaktører stilte de mest nødvendige spørsmålene allerede på vårparten i fjor.

Men det er ikke den eneste tingen vi har visst siden april 2020. Helt siden den gang har vi sett klasseskillet i norsk kulturliv, mellom de store institusjonene, private og offentlige, og de mindre, uavhengige aktørene. Samtidig har mange små aktører, frivillige og private, opptrådt med et instinkt for hva samfunnsansvaret deres er som til tider har gått utenpå en rekke av våre kulturelle hjørnesteinsbedrifter.

Mange små har sett seg om etter aktivitet, etter løsninger, og de har ikke minst holdt liv i ordskiftet om kulturlivet. Om du skal skjønne den enorme frustrasjonen i kulturfeltet, så er det også rolleforståelse det handler om.

En snuoperasjon fra vanlig drift til redningsoperasjon var selvsagt mer komplekst for mange store aktører enn mindre. Likevel var det forbløffende å se store arbeidsplasser med tunge bevilgninger og tilsvarende samfunnsansvar klappe sammen, permittere og skalke lukene da pandemien inntraff. Selvsagt var det en uforutsigbar situasjon på vårparten i fjor. Og selvsagt var det en kortsiktig økonomisk fornuft i å flytte utgiftene over til Nav. Problemet av mer langsiktig art er at dette handlingsmønsteret presset fram ukomfortable spørsmål om hva vi i det hele tatt skal med kulturinstitusjoner, om de ikke også instinktivt ser på seg selv som en del av beredskapen i en krisetid.

Året som er gått siden den gang har heldigvis budt på en rekke korrigeringer av disse strategiene.

Delvis har det handlet om protester fra ansatte, publikum, politikere og presse, i tillegg til ideer fra både etablerte og uavhengige aktører i kulturfeltet. I sum har mange av de største institusjonene klart å vri virksomheten sin om til noe som har en samfunnsnytte her og nå, de har tatt tilbake sine ansatte og nådd publikum over hele landet. Men det finnes en ubehagelig fasit i Aftenpostens sak.

Om det var systemet som sviktet, er vi også nødt til å vedgå at «systemet» i dette tilfellet ikke bare betyr myndighetene, men også en rekke institusjoner vi setter pris på, landet over. I byen der jeg jobber, Oslo, er festivalen jeg jobber for en del av infrastrukturen – samme hvor behagelig det måtte være å betrakte oss som uskyldige passasjerer når krisen inntreffer.

Selvsagt slår Fremskrittspartiets nye leder, Sylvi Listhaug, mynt på situasjonen og snakker om en kultursektor som har forsynt seg to ganger mens andre står i kø. Noe annet ville strengt tatt være å sove på jobben.

Når jeg er rykende uenig med henne, handler det om at jeg gjennom et og et halvt år nå har sett kulturaktører i alle sjangere, i alle deler av Norge, jobbe vettet av seg uten garantier og trygghet, med liten egeninteresse. Det er kanskje den aller viktigste erkjennelsen om denne bransjen her og nå, at de fleste ikke har kunnet forsyne seg i det hele tatt.

At kulturpopulisme handler om å usynliggjøre og slenge disse arbeiderne under bussen mens man later som man kjemper mot overmakta, er gammelt nytt. Likevel burde det være sånn at de aller største har et særskilt ansvar for å rette dette skjeve inntrykket opp.

Kulturminister Raja vil ikke gjøre noe med disse bevilgningene – han begrunner det med at institusjonene kan trenge ekstra midler i året som kommer. Sikkert en klok beslutning, men den tilliten forplikter, i så fall.

De mektigste institusjonene i kulturlivet har ikke bare et overskudd til felles, de har også kunnet være nokså sikre på at de vil overleve situasjonen, på én eller annen måte. Nå må de bli bedre naboer. Ingen på denne lista bør slippe unna en diskusjon om hvordan de kan være til mer hjelp enn før krisa.

Vi vil trenge scener, festivaler og museer som bryr seg om de små – frilanserne, de små scenene, de frie aktørene – i større grad enn før. Som ser måter den enorme menneskelige kapitalen de sitter på kan være nyttig for alle de som har hatt et verre år enn dem.

Aller viktigst er kanskje at institusjonene bør ta initiativ til en slik sjelegransking selv, i stedet for å bli pushet til det av myndigheter og kollegaer. Hvis de synes det er et urimelig krav, er resten av kulturfeltet nødt til å minne dem på at de var mottagerne av noe helt unikt – et slags 2020-stipend. Vi har fremdeles etapper foran oss hvor den slags kommer godt til nytte.

For å kommentere her må du ha en Facebook-konto. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du sende oss en e-post.
Digitale festivaler og konserter

Stillinger

Kulturskolelærer – breddeprogram musikk

Fredrikstad kommune – Kulturskolen

Kulturskolelærer – Dans/Jazzdans

Fredrikstad kommune – kulturskolen

Produsenter

Bodø2024 IKS

Kantor / Organist

Folldal Kirkelige Fellesråd

Basstrombone

Den Norske Opera & Ballett

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev