Endetiden. Pesttidspastisj og heksefantasi

Pesttidspastisj og dickensk grå gravglede. Ballades kritiker ble med på dødsreisen i «Fønix» under førpremieren nylig.

Kjære Guro,

Det er kanskje en klisjé når en kritiker blir så grepet av et stykke avantgardeteater at hen skriver en avantgardistisk kritikk. Hvis så, er jeg en klisjé. Jeg har i hvert fall prøvd å skrive noe som er i stykkets ånd. Du kan forkaste eller trykke denne teksten, som du vil. Hvis det siste, la denne lille notisen stå. Jeg tror den kan være nyttig for leserne. Tekst i kursiv er sitater hentet fra forestillingen.

Beste hilsen
Ola

Endetiden – endetiden! Pesttidspastisj og dickensk grå gravglede. Døden, døden, tiden, jorden, ravnene, høsten, regnet, begravelsen, bedrøvelsen, oppstandelsen. Heksen hveser – buen skurrer. Lisa Lie er en heslig heks. Måtte buen din ryke, Stian Westerhus. At du skaller skallen i den gule isoporen, Oddgeir Thune. At alle – ja salen med – tar imot tilbudet; at de bestiller aktiv dødshjelp. At de lar ravnene, fuglene, nebbete luftdyr, nible i nyrer. Halsen skåret over med en brøytekant. Og Fergemannen ror deg til Hovedøya. Der hviler du alene i Dødsriket til solen renner. Så står du opp som fugl Fønix, og kommer tilbake til de levende neste dag.

Kjære dagbok: Nok ironi nå. For dette er et stykke uten symbolikk. For symbolismen er død. Den er så kjedelig. Så forutsigbar. Tegnene er blitt så tomme. Er du ikke enig, Lisa? Vi oppløser heller lenken mellom signifikat og signifikant. Undergraver meningens rituelle rutine. Ikke mer Studium. Punctum.

Død og hekseri – heksefantasi. En heslig heksefantasi. Død, begravelse, rituale, gjenoppstandelse. De bygger til brudd – banale brudd. Kaffepause? Nå? Kaffe, te, kaker, vann (men ingen karsk, til tross for trivelige trøndere). Trå teaterworkshop lager liddelig libretto. Pene broderier, ingen avhugde grisehoder. Langvarig. Slitsomt å forholde seg til. Er jeg på jobb, eller har jeg fri? Ikke blande jobb og fritid.

For er jeg på jobb når jeg skriver dette? Er du på jobb når du leser nå? Lisa Lie tryller bort problemene, karakterene, kritikerne. Veien til Helvete er ikke brolagt med gode intensjoner, den er brolagt med smør. Og dårlige kritikere. Ikke spis av maten du blir tilbudt. Eplet er forgiftet. Lisa har ingen tenner, det ender med døden. Gjør revolusjon! Punctum.

Du og jeg er ett – du og jeg er jord. Hvordan blir jeg til et bedre menneske? Jeg er avskyelig, det ligger i min natur. Hele tiden spirer frøene, hele tiden blir vi jorda.

Lisa Lie presenterer poetiske posisjoner, som skaper kryptiske kunstneriske korreksjoner. Og overdrevne alliterasjoner – hos meg med pennen. Finn ripsbuskene til inngangen til livet.

Fønix leker med ritualene rundt og forestillingene om døden. Både scenografi, skuespill, musikk og kostymer er i særklasse. (Foto: Erik Berg / Den norske opera og ballet)

Lisa Lie og Stian Westerhus’ Fønix er et stykke performanceteater, som spilles i Operaen med alle operaens musikalske ressurser til rådighet. (Foto: Erik Berg / Den norske opera og ballet)

Musikken er av Stian Westerhus. Den blir fremført av musikere fra Operaorkesteret og Operakoret, og av Westerhus som selv spiller på scenen. Noe av musikken er hentet fra Mozarts Requiem. (Foto: Erik Berg / Den norske opera og ballet)

Oddgeir Thune som Den Røde Fønixen/Reidar Grapelord. (Foto: Erik Berg / Den norske opera og ballet)

I hver av forestillingene til Fønix blir en person frivillig gravlagt på scenen. (Foto: Ola Nordal)

Denne død-og-begravde personen blir rodd til Hovedøya, som fungerer som et «dødsrike». Personen skal være der alene til neste dag, hvor hen «gjenoppstår» og kommer tilbake til Oslo. (Foto: Ola Nordal)

Da Operaen søkte etter folk som ville være med i denne forestillingen, var det mange som meldte seg, og fire ble valgt ut. Katja K. Bergstrøm var første fønix. (Foto: Ola Nordal)