Innleggsforfatter Frode Fossvold-Jørum til venstre, med makker i podkasten "Musikkelskerne", Lars Berg Holtan.(Foto: Musikkelskerne.no)
Hvis ikke NRK – hvem da?
INNLEGG: Allmennkringkasting handler om å ta risiko på vegne av fellesskapet. Om å kuratere, kontekstualisere og dokumentere musikk som ikke lar seg styre av klikk, skip-rate eller «hva som funker nå», skriver Frode Fossvold-Jørum.
Dette er et meningsinnlegg, der avsenderen gir uttrykk for sine synspunkter og refleksjoner. Følg med på debatten om NRKs omlegging av musikkdekningen hos oss i Ballade.
Av Frode Fossvold-Jørum, som blant annet driver musikkpodkasten Musikkelskerne
Frode Fossvold-Jørum. (Foto: Privat)
Kritikken mot NRKs musikkprofil har vært massiv, og med god grunn. Men NRK later til å misforstå hva den handler om.
Dette er ikke nostalgi. Ikke smakskritikk. Det handler om ansvar – og om hvem som skal bære det når allmennkringkasteren trekker seg tilbake.
Når NRK forsvarer omleggingen, peker de på endrede lyttevaner, fragmentering, strømmetjenestenes fremmarsj. Javel. Alt dette er sant. Men det er irrelevant dersom konklusjonen blir at NRK skal gjøre mindre av det bare NRK kan gjøre.
Bare på P3 Musikk – kanalen som het P13 frem til i høst, og som nå forvirrende nok deler navn med P3 – forsvinner ni programmer med tydelige programlederstemmer i løpet av det neste halvåret: Felbergs Loft, Transmission, Selskapssjuk, Musikklunsj, Gitar, Y2K, Hegstad, Frika fredag, Frantzvaag. De erstattes av formater med varierende grad av programlederstyrt musikkvalg. Les: mindre personlighet, mer strømlinjeforming. (Musikkdekningen på TV nevner jeg ikke engang – den er en egen, etablert skandale.)
Når jeg skrur på radioen nå og møter de samme spillelistene dag etter dag, får jeg ikke lyst til å bli. Jeg går heller og lager mine egne. Jeg oppdager ikke musikk via radio lenger. Hvorfor tror NRK at yngre lyttere vil tenke annerledes?
For det jeg savner er ikke «radioen før i tiden». Det jeg savner er programlederen med egen smak – den som kuraterer, velger ut, setter i sammenheng. Som fyren i platesjappa som plutselig spilte noe du aldri hadde hørt, og som du aldri ville funnet selv. Som sa: hør på dette. Det er rollen NRK burde ha. Å gjøre meg interessert i noe nytt og spennende – eller gammelt og spennende.
Allmennkringkasting handler ikke om å vinne algoritmenes gunst. Den handler om å ta risiko på vegne av fellesskapet. Om å kuratere, kontekstualisere og dokumentere musikk som ikke lar seg styre av klikk, skip-rate eller «hva som funker nå».
Når dette ansvaret tones ned, oppstår et vakuum. Og hvem fyller det?
Ikke sterke redaksjoner med ressurser og mandat. Det gjør små, uavhengige aktører. Podkastere. Bloggere. Entusiaster. Folk som brenner for musikken – men som mangler verktøyene, rekkevidden og rettighetene.
Ironien er nesten absurd: Jeg driver en liten musikkpodkast på fritiden. Uten budsjett, uten redaksjon, uten mulighet til å spille musikken jeg snakker om – fordi rettighetsregimet er bygget for store aktører. Som NRK. Likevel får jeg stadig henvendelser fra artister og plateselskaper som spør om jeg kan dekke ny norsk musikk.
Det føles rart. Det burde ikke være min jobb.
Resultatet er at ansvaret for musikalsk bredde, historie og formidling skyves nedover i systemet. Entusiaster og ildsjeler forventes å bære arven – uten mandatet.
Musikk er ikke bare lyd. Den er historie. Identitet. Motstand. Fellesskap. Den trenger mennesker som tør å mene noe – som forklarer hvorfor dette betyr noe, også når det ikke lar seg måle.
Kritikken treffer bredt fordi folk forstår: hvis den sterkeste institusjonen i rommet slutter å ta ansvar, kan ingen andre gjøre det på samme nivå.
NRK trenger ikke være alt for alle. Men de må være noe mer enn markedet.
Så la meg stille spørsmålet direkte: Hvis ikke NRK tar dette ansvaret – er det virkelig meningen at jeg skal gjøre det?
