En dårlig stillhet

Dette mini-essayet er skrevet av Glenn Erik Haugland, komponist og festivalsjef for TronTalks på Tynset/i Alvdal. TronTalks bestilte Extinction Sounds av kontrabassist og komponist Sigurd Hole, og verket ble urfremført under festivalen i 2023. Verket handler om lyden av naturen, og hvordan den stilner hen i takt med tap av biologisk mangfold. Albumet Extinction Sounds ble gitt ut 15. november i år. Her deler festivalsjef Haugland sine refleksjoner rundt verket og utgivelsen.

Komponist og festivalsjef for TronTalks, Glenn Erik Haugland. (Foto: Studio O)

Hvorfor har evolusjonen gjort hørsel så viktig for mennesket? Det er noe av det første vi utvikler som foster og det siste som forsvinner når vi dør. Er det en slags spøk fra naturens side? Et guddommelig hint om at vi må høre nøyere etter, eller i det minste lytte bedre til hverandre? Hva er det vi på død og liv må høre i inngangen og utgangen til selve livet?

Lyd er flyktig og vanskelig å huske. I teksten som følger Sigurd Holes nye utgivelse, Extinction Sounds, skriver han: All lyd og måten vi oppfatter lyd på forsvinner og kommer aldri tilbake til nøyaktig slik den ble erfart i øyeblikket. Det ligger i lydens natur.

Tilværelsen er full av lyd. Vi tilpasser oss lydlandskap og normaliserer den. Trafikkstøyen utenfor vinduet blir til stillhet, duringen fra et kjøleskap blir til et hjem. Når lyden derimot får fokus, organiseres, løftes og kultiveres som musikk, endres verdensbildet. Hei på deg, John Cage. Ørene aktiveres. Vi hører etter. Er det livet vi hører i musikken? Er det musikken vi hører i livet?

Gammelsætra synger tapte sanger
Sigurd Hole dro tilbake til barndommens seter for å lytte. Er lydene fra 35 år siden fortsatt der? Han hørte liv, han hørte død og han hørte musikken i Extinction Sounds.

En av hensiktene med filosofi er å gjøre oss bedre kjent med oss selv. Å finne sitt autentiske «jeg» er kun mulig gjennom å konfrontere døden og forsone seg med den begrensede tiden vi alle har fått tildelt, tenkte den tyske filosofen Martin Heidegger. Å forholde seg til døden som en naturlig del av livet, blir stadig vanskeligere. Døden er lydløs i distraksjonens tidsalder.

Lyd beveger luft og er flyktig som skyer, den kommer og går. Det er først når vi tar oss bryet med å kna det vi hører inn i hukommelsen at lyd-erfaringen blir der. Musikk kan være deigen som får lydene til å bli en del av vårt indre landskap. Men musikk er ingen ferdig bakst, den er en levende påminnelse på hvem vi er i forhold til hverandre. Musikk er et verb, ikke et substantiv, sa musikkfilosof Christopher Small. Musicking, kalte han det. Musikken er i konstant bevegelse, slik også våre relasjoner er det.

Hva hørte du som barn i Rendalen? spurte jeg Sigurd Hole. Han hadde akkurat utgitt Roraima – musikk basert på utdøende kulturer og lyder i Amazonas. Han fortalte om et emosjonelt møte med en tukan fra utrydningstruede regnskoger. Hva med fuglene han hadde hørt på Gammelsætra hjemme i Nord-Østerdalen? Er de der fortsatt? Hva betydde disse lydene for han?

Karl Sigurd Hole, Sigurds far, hadde et klart svar da jeg spurte han samme spørsmålet – det er lyden av mennesker og alt som hørte til som har forsvunnet, sa han. Lyden av slåmaskinen som kutter gress, gjerdestolper som slås ned i bakken, lam som skriker etter mor, fluer som mesker seg i våte kuruker, svarthvit fluesnapper som jager bort konkurrerende meiser, oppvasken i blikkbaljer ute på tunet.

Lyden av likegyldighet har tatt grep om Gammelsætra til familien Hole. Det er en dårlig stillhet. Den sanseløse likegyldigheten som tømmer bygder og legger ned gårdsbruk og som springer ut fra markedenes livløse og lydløse mekanismer. Kall det sanseløst hverdags-jag, kall det hamsterhjul, kall det disrupsjon, hysterisk markedsliberalisme eller globalisering. Det er disse lydløse tannhjulene som har fjernet insektene og oss selv fra lydbildet på Gammelsætra. Det er disse lydløse tannhjulene som tømmer livet for mening. Meningsfulle liv har ingen markedsverdi.

Gammelsætra til familien Hole. Gammelsætra synger tapte sanger, skriver Glenn Erik Haugland. Sigurd Hole dro tilbake til barndommens seter for å lytte. Er lydene fra 35 år siden fortsatt der? Hole hørte liv, han hørte død og han hørte musikken i Extinction Sounds. (Foto: Sigurd Hole)

Den innholdsløse logikken som fyller feed’ene våre på Facebook tømmer ikke bare utmarksbeitene, men også band-kjelleren, fotball-løkka og alle steder der uplanlagte og spontane møter kunne finne sted. Det er ikke bare lyden av sauebjeller som blir borte, det er lyden av kultur. Lyden av mennesker som dyrker i samspill med naturen.

Det er ikke alt av menneskelig aktivitet som er årsaken til at artene er i ferd med å utryddes. Kanskje det kunne ha vært en idé å nyansere og skille mellom aktivitet som handler om å gjøre tilværelsen mere komfortabel og menneskelig aktivitet som er dyrkende.

En helvetes-visjon?
Sigurd Hole dyrker ikke et tapt lydlandskap i Extinction Sounds. Han vrir, vrenger og sliter med et emosjonelt trykk fra nedunder. Dette er ikke musikk for sarte sjeler. Musikken blir likefullt aldri emosjonelt påtrengende. På mange måter er Extinction Sounds variasjoner over avgrunnen.

Verket starter og slutter i det sakrale. Klokke-akkorder fra Jon Balkes klaver og fragmenter av en gammel salme i hver sin ende av odysseen. Jeg lytter meg inn i ulike klangbiotoper. Jeg må jobbe for å trenge inn i strukturene. Jeg hører vilje til å fortelle noe som ligger dypere enn det umiddelbare. Det er ikke nok å duve med i lekre lydbad. Det er noe gjennomgående gjenstridig med hele verket. Er det noe musikken ikke prøver å si?

I fjerde sats, «Four rooms», åpner dørene seg til mentale dybder. Det låter som minner som er gjennom-strålet av støy. Lydbilder som slekter på kunsten til Vanessa Baird. I rommene høres pervert dyrelåt og forvrengte bevegelser som kan være ekko av lek og arbeid.

Solide konstruksjoner holder pastorale tilbøyeligheter på armlengdes avstand. I Extinction Sounds er det mer nåtid enn fortid. Mer av tanker, abstraksjoner og fabuleringer enn sjablongaktige pastisjer. Mer kropp enn landskap. Mere av det heftige, ekspressionistiske enn kjølig, mysende, impressionistiske. Mer uro enn ro. Vridde ansikter, ikke virkelighetsnære portretter.

Jeg har lyttet flere ganger på verket, og hver gang fylles jeg med urolige tanker. Jeg blir trist. Ordentlig trist. Fylt av tanker om avgrunn og dårlig død. Er Extinction Sounds en helvetesvisjon, et musikalsk tilsvar til Dantes Inferno og Arne Garborgs I Helheim?

Å kultivere livet
Å forholde seg til døden er strevsomt, og ingenting er mere strevsomt enn å forholde seg til sin egen død. Det er først når vi skjønner hvor begrenset tiden vår er at vi forstår fullt ut at livet er til for å kultiveres. Det krever innsats og arbeid å kultivere. Det krever innsats å nær-lese Garborg, nær-sjå et bilde av Vanessa Baird eller nær-lytte til Sigurd Hole.

GIDDER IKKE er det absolutt verste du kan si til min far, han har levd et langt liv som hardtarbeidende bygningsarbeider. Gidder ikke å møte på dugnad. Gidder ikke å gå på konsert. Gidder ikke å lese ferdig boka. Gidder ikke å høre mer enn 47 sekunder på ny musikk. Gidder ikke å tenke. Jeg konfronterer min egen unnfallenhet, min egen latskap når jeg tenker på min egen død.

Det er interessant at kirken i disse dager diskuterer å bytte ut fortapelse-begrepet fra begravelses-liturgien med tap. Helvete fases langsomt ut. Kanskje helvete kan erstattes med likegyldighet? Vi forføres til å velge det konforme og bedagelige, og glir samtidig stadig dypere ned i likegyldigheten. Kulturen er motmedisinen, men den er krevende og derfor under angrep. Kulturinstitusjoner og kunstutdannelser er nedleggingstruet. Apple vil like godt knuse og presse det hele inn i en tynn skjerm.

Extinction Sounds handler kanskje ikke direkte om helvete og fortapelse, men musikken bærer i seg lyden av kulturer som blir borte, lyden av tap. Verket til Sigurd Hole kommer ikke fra et lettvint og likegyldig sted. Musikken er et resultat av hardt arbeid og tro på menneskelig aktivitet som er dyrkende og kultiverende. Arbeidet kommer fra en som tror på det å gi og ta, ikke ta og ta.

Den lydløse likegyldigheten er en dårlig stillhet, tapets stillhet. Det er ingenting likegyldig med de som jobber hardt for å kultivere våre liv og gi det mening og innhold. Slitet er en kvalitet. I giddeløshetens tid må vi som ser hvordan forfallet tærer på felleskapet brette opp ermene og ta i et ekstra tak. Om vi slutter å dyrke, slutter å kultivere, slutter å lage musikk, slutter vi også å leve.

Gud respekterer meg når jeg jobber, men elsker meg når jeg synger.
– Rabindranath Tagore