Aase Nordmo Løvberg – den inderlige stemmen

Hva er det med stemmen som berører? – Det er noe med klangen som får noe inni sjelen din til å vibrere plutselig, uttalte operastjernen og sangprofessoren selv. Hun var elsket for sin naturlige og varme stemme. Aase Nordmo Løvberg, Norges første professor i sang, verdensstjerne og operasjef ville fylt 100 år den 10. juni 2023.

Fra Målselv til Oslo
Aase vokste opp på gården Nordmo i Målselv i Indre Troms. Barndommen var full av musikk, Aase spilte orgel og lærte seg trekkspill, og alle sang. I mai 1940 tok generalstaben inn på gården. De var på vei nordover sammen med kongefamilien som var på flukt. Om morgenen ba moren Aase på 16 år om å synge for å vekke offiserene til frokost. Aase satte seg ved orgelet og sang «Ånders Herre – du skal råde for de skatter du meg gav» av Friedrich Reissiger. Offiserene våknet én etter én og kunne ikke begripe hvor denne vakre sangen kom fra. Spesielt begeistret var kaptein Alfred Roscher Lund som insisterte på at Aase måtte få studere sang og musikk i Oslo. Og slik skulle det bli.

I 1942 var Aase på plass i Oslo og begynte med sangtimer hos sangpedagogen Haldis Ingebjart Isene. Isene hadde hatt samme lærer som Kirsten Flagstad, Dr. Gillis Bratt som var øre-nese-hals-lege og sangpedagog. Gjennom syv år med sangtimer ble Aases sanginstrument møysommelig bygget opp. Læreren elsket Wagner og store stemmer, og Aase lærte å åpne stemmen og fundere den i kroppen:

– Hun sa alltid: «A, Aase, A!» Det forstod jeg etter hvert hva betydde: Å åpne ned og ikke knyte seg sammen i halsen og bli stående der, fortalte Aase Nordmo Løvberg senere. Hun øvde mye, hun likte å jobbe og gjøre ting ordentlig. I Oslo møtte hun Eilert Løvberg, som også var sanger, og de giftet seg. I august 1947 fødte hun datteren Torunn.

Gjennombrudd
Aase gjorde en sensasjonell debutkonsert i Universitetets aula i 1948, som hun måtte gjenta to ganger. Det ble starten på en kjendisstatus og en hverdag med orkester- og turnéoppdrag, og operaroller; hovedrollen i den nyskrevne operaen Cymbelin av Arne Eggen ved Nationaltheatret i 1951 ble kalt hennes gjennombrudd i pressen.

I 1952 sang hun en konsert i konserthuset i Stockholm, mens vinter-OL pågikk i Oslo. Dagen etter stod det i svenske Aftonbladet: «I Stockholm och närmare bestämt Lilla salen, regnade det guld. Det kom från den unga Aase Nordmo Lövbergs strupe».

Sjef ved Stockholmsoperaen, Joel Berglund, inviterte henne til prøvesang, og Aase som først var i byen stilte opp, sang to arier og dro hjem. Tre uker etter lå et brev i posten med tilbud om en stipendiatstilling. Skulle hun satse på opera? Da måtte hun i så fall utenlands, for Norge manglet et operahus. I august 1952 pakket den lille familien sakene sine og flyttet til Sverige.

Aase Nordmo Løvberg i debutrollen som Imogen i Arne Eggens opera Cymbelin på Nationaltheatret i 1952. (Foto: Atelier Rude/Oslo Museum)

«En storsångerska føddes»
Mens Norge manglet en opera, hadde Stockholm et operahus på verdensnivå. I operaen grunnlagt av Gustav III i 1773 vokste det fram et miljø av norske sangere. Eva Prydz, Edith Thallaug, Ragnar Ulfung, Kolbjørn Høiseth og Aase Nordmo Løvberg var blant solistene på huset i den såkalte gullalderen på 1950-60-tallet. Stockholmsoperaen hadde tradisjon for å sette opp Wagners ressurskrevende operaer, og et eksempel på operaens solistkapasitet er den legendariske innspillingen av Valkyrien fra 1955 med husets solistlag, der Aase synger Siegliende og Birgit Nilsson Brünnhilde.

Aases hovedrolledebut ble Elisabeth i Wagners Tannhäuser den 24. april 1953. Publikum reagerte med spontan applaus da Aase sang Elisabeths jublende entréarie: «Dich teure Halle».

Etter forestillingen samlet de seg hjemme hos Aase, familien fra Norge og kolleger, og Aase var ikke snauere enn at hun dro fram trekkspillet til kapellmester Bendix’ forbauselse. Dagen etter utropte avisene henne til en ny Kirsten Flagstad: «En storsångerska føddes» og «et ämne till en världssångerska, ja mer än så!» Med sin vellydende, varme stemme og lysende høydetoner, Aase var Elisabeth.

Saftige roller
Aase skulle gestalte sterke, tragiske roller som enten døde eller så den hun elsket dø, slik som Elisabeth i Don Carlos, Amelia i Maskeballet, Desdemonda i Otello.

– Egentlig sang jeg sånne roller som italienerne og de i Syd-Europa mente at vi fra Norden ikke skulle synge. Vi skulle bare synge Mozart og sånt, vi. Vi passet ikke til sånne saftige roller. Det viste seg at de tok litt feil der, sa hun.

Den lidenskapelige Tosca som myrder sin voldtektsmann, ser sin elsker bli drept og til slutt begår selvmord, ble en kjernerolle som hun sang for første gang i Oslo i 1954. Sammen med tenor Bjarne Buntz gjorde hun elleve forestillinger på rad på Folketeateret, inkludert en dag med to forestillinger med kun en matpause imellom, et race hun senere skjønte var galskap og kunne endt med vokalt selvmord. Hun kunne nesten ikke snakke, men tonene satt.

En annen saftig rolle var Leonora i Trubaduren av Verdi. Partiet har mye koloratur (raske løp i vokallinjen), og Aase, som hadde lite erfaring med det, protesterte da hun fikk rollen. «Håll käft och sjung» var beskjeden fra kapellmester Bendix.

Joda, Aase sang og hennes florlette og presise koloratur kan høres på innspilling fra en forestilling i 1957 sammen med Jussi Björling. Björling hadde en kraft og nerve i stemmen som var enormt inspirerende. – Jeg bare så på ham og så sang jeg alt jeg orket, fortalte Aase flere ganger. Og han hadde humor. I en høytidelig scene i Trubaduren leide han henne over scenen og hvisket: «Aase, skal jeg synge Bæ, bæ, lille lam for deg?», før han satte i med en fenomenal arie. Det lar seg dessverre ikke høre på opptaket!

Stockholmsoperaen var en repertoarinstitusjon, der Aase kunne synge i Carmen på mandag og i Don Carlos på onsdag.
– Stockholm ble en base der hun fikk utvikle seg i det store lyrisk-dramatiske sopranfaget, forteller operasanger og professor Kåre Bjørkøy.
– Ensemblet på rundt 50 solister måtte holde seg i form og steppe inn hvis noen var syke. Det var en jevn og stedbundet arbeidsform som passet Aase godt, sier Bjørkøy, som selv var fast gjestesolist der i 1987-93, lenge etter at Aase var flyttet til Norge. Men minnet om henne var fortsatt levende hos mange ansatte ved operaen.

Ideell Wagner-sanger
Med Herbert von Karajan ved podiet sang Aase Sieglinde i Valkyrien ved Wiener Staatsoper i 1957. Det ble et internasjonalt gjennombrudd, og Aase ble hyllet som ideell for rollen med sin nordiske klang og briljante høyde.

Karajan levde opp til sitt rykte som diktator og primadonna, men evnet også å løfte sangerne. – Når han sto der nede og dirigerte tilga du ham alt, for han var så fantastisk dirigent, sa hun.

Da Rudolf Bing, sjef for The Metropolitan Opera i New York, inviterte henne til å synge Eva i Mestersangerne og Elsa i Lohengrin av Wagner, nølte Aase med å si ja. Hun hadde aldri sunget Elsas parti i Lohengrin. Operasjef Set Svanholm beroliget henne med at de skulle gjøre Lohengrin i Stockholm neste år, så hun ville være godt forberedt.

I 1959 var Aase på plass i New York for noen få prøver i forkant av forestillingene. Lohengrin i Stockholm hadde aldri blitt noe av, og nå stod hun der, i en prøvesal der stoler skulle representere de andre sangerne. Kun en halvtime før forestilling kom inspisienten og lurte på om hun kanskje kunne tenke seg å se scenen. Det ville hun gjerne! Aase gjorde en triumf i rollen som Elsa, og takket selv sitt gode forarbeid og fotografiske hukommelse. Mestersangerne uken etter ble også en suksess, som skal ha blitt overført på radio til fjorten millioner lyttere.

Året etter var hun tilbake på The Met som Sieglinde og tittelrollen i Fidelio av Beethoven. Samme år sang hun Lohengrin og Valkyrien i Bayreuth, henholdsvis dirigert av Lorin Maazel og Rudolf Kempe, begge utgitt på innspilling. Kritikerne i Bayreuth var begeistret og trakk fram at Aase brakte renhet, inderlighet og verdighet til Wagner-rollene.

– Ulike sangere kan få fram forskjellige kvaliteter i en rollefigur, forklarer Bjørkøy, og setter ord på Aases egenart: – Stemmen hadde en naiv kvalitet, en naturstemme som ikke virket skolert, selv om den selvsagt var det, samtidig som hun hadde en sterk scenisk autoritet som rollene krevde.

Med ordet i sin makt
Med stor kjærlighet til poesi gav konserter med lieder og romanser henne et stort kunstnerisk utbytte. Pianist Amund Raknerud hadde vært en viktig læremester.
– «Du må ta vare på teksten!» Det gikk opp et lys opp for meg hva det betyr, fortalte Aase selv, som alltid siden skulle legge vekt på teksten.

– Aase sa: Du har ordet i din makt. Det er du som må forme ordet, og legge all din kunnskap om språket og teksten i det, sammen med din fantasi og forståelse, forteller sangprofessor Anne-Lise Sollied.

Sammen med organist Rolf Holger reiste Aase landet rundt på kirketurneer. På en tid det ikke ble klappet i kirken oppstod det et eget nærvær, en kontakt med publikum gjennom stillhet, selv med opptil 2000 tilhørere. Aase beskrev selv at hun sang religiøse folketoner i en «folketonestil», som hun hadde hørt da hun var barn, en enkel syngemåte hvor stemmen ikke satte teksten i skyggen. Det var ofte denne enkle, naturlige stemmen som var å høre i radio. I Ønskekonserten ville folk høre Aases innspillinger av norske salmer og sanger, slik som «Det lysnet i skogen».

– Det er hennes storhet. Hun er så blank og intim og fantastisk på tekst, forteller operasanger Frøydis Klausberger, solist ved Den norske opera (1971-97), som skulle bli Aases sangstudent. – Og et sånt volum. Det sier jo mye om hennes teknikk. Den var så naturlig. Hun kunne synge en helt enkel vise, og så kunne hun synge Wagner.

Aase Nordmo Løvberg ble Norges første professor i sang. Hun var en viktig støttespiller for unge sangere. – Min opplevelse var at hun hadde en klar indre forestilling om hvordan stemmens klangfarger og nyanser kunne vise musikalske uttrykk, og den evnen klarte hun i stor grad å videreformidle til studentene, forteller tidligere sangstudent Ellen Haldar. (Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek / KF-arkiv)

Professor
– Jeg utkjemper svære kamper med meg selv når kontraktene kaller meg ut, for mest av alt vil jeg være hjemme hos min familie, og jeg må ta meg selv i nakken og si «Du får ikke lov å bli, du må reise», forteller Aase i Musikalske selvportrætter. Med over 20 år med et liv i koffert ønsket hun et roligere liv.

Einar Solbu, studiesjef ved Musikkonservatoriet i Oslo og senere ved Norges musikkhøgskole (NMH), forteller: – I et intervju i et ukeblad, jeg husker ikke hvilket, gav Aase uttrykk for at hun var interessert i å komme tilbake til Norge. Jeg skrev til henne og sa at hvis hun var interessert, så kunne hun få en stilling på Musikkonservatoriet. Det må ha vært høsten 1969. Hun skrev tilbake og jeg møtte henne, og det ble til at hun sa ja til en stilling.

SE OGSÅ NRK-OPPTAK av Aase Nordmo Løvberg som synger «Ritorna Vincitor» fra operaen Aida av Giuseppe Verdi i 1972, med Kringkastingsorkestret og dirigent Øivind Berg. 

I 1973, da NMH åpnet, ble Aase Nordmo Løvberg landets første professor i sang og en støttespiller for unge sangere.

En av dem var Aase Magnhild Sørbø: – Hun var så god. Hun var jordnær, ekte. Hun trygget en, for hun var ikke skiftende i humør. Og hadde en utrolig flott og vakker utstråling. Hun hadde et lys rundt seg, vil jeg si, beskriver Sørbø.

Ellen Haldar, også tidligere student, forteller: – Min opplevelse var at hun hadde en klar indre forestilling om hvordan stemmens klangfarger og nyanser kunne vise musikalske uttrykk, og den evnen klarte hun i stor grad å videreformidle til studentene.

Frøydis Klausberger beskriver Aase som vennlig, men satte store krav: – Vi hadde Aida [ved Den Norske Opera] som for meg ble en suksess den gangen. Hun sendte meg en flott blomsterbukett, og så skrev hun: «Frøydis, nå begynner det.» Og jeg tenkte «herregud, jeg har holdt på i 20 år og nå begynner det, liksom». Det var typisk henne, ler Klausberger.
– Hun var ikke den som delte ut ros lett, forteller Klausberger, som fortsatte å ta sangtimer så lenge hun var aktiv sanger.

Operasjef
Anmodet av kunstneriske ansatte ved Den Norske Opera søkte Aase på stillingen som operasjef.

Som operasjef i 1978-81 ville hun bakke opp ensemblet på operaen og satse på norske sangere. De ansatte ble vist stor tillit og ansvar, Aase ville ikke være en sjef som passet på i kulissene.

I 1978 var sopranen som skulle synge Amelia i Maskeballet blitt syk, og operasjefen måtte selv på scenen for å redde den utsolgte forstillingen, til kritikernes jublende respons. Det ble hennes siste operaforestilling. Stillingen som institusjonssjef var krevende, og med ønske om en roligere tilværelse sa Aase Nordmo Løvberg seg fornøyd etter tre år.

Slepte røttene etter seg
Den trygge bakgrunnen fra Målselv skulle prege hele karrieren, både som et image i mediene, men også som en personlig styrke.

Stemmepedagogen Susanna Eken skriver at oppvekstbetingelser er med på å avgjøre i hvilken grad en sanger evner å åpne seg for pusten og den naturlige stemmen, primalstemmen. For Aase var det å åpne seg avgjørende, og hun uttalte: – Hvis man ikke tør å slippe seg ned i kroppen sin, og få med hjertet, da får man heller ikke publikum med seg.

Hun brukte hus som en metafor for sanginstrumentet: – Ikke spring ut av huset ditt! Du må tørre å slippe deg inn i huset ditt, helt ned til bukmuskulaturen din og føle at du virkelig gir en støtte derfra, beskrev hun.

Hun snakket ofte med takknemlighet for barndommen, og at minner og sanseinntrykk derfra ble med inn i hennes kunstnerskap. Men å være kunstner, å gå for fullt inn i roller og stadig jobbe med å utvikle seg selv, hadde gjort henne rotløs.

Klausberger hadde sangtimer hjemme hos Aase, og det var på stadig nye adresser.
– Aase flyttet mye, og da jeg spurte henne om hvorfor, sa hun: «Jeg finner meg ikke til rette noen steder», forteller Klausberger, og utdyper:
– En sentral ting ved henne er at sangen drev henne vekk fra Målselv og alt det kjente, og hvis man skal si om noen at de sleper røttene etter seg, så gjorde Aase det. Hun slo aldri rot noen steder, ikke som jeg kjenner til, og jeg kjente henne i over 30 år.

– Aase la ikke skjul på at hun hadde betalt en høy pris. Hun fortalte mye om hvor ensomt det var å være utøvende sanger, og ikke minst det å være adskilt fra familie og fra datteren, bekrefter sopran og sangprofessor Anne-Lise Sollied. – Hun ville si at når du velger å bli utøvende sanger, så må du forsake ganske mye.

Aase og ektemannen Eilert skilte lag, og etter hvert giftet hun seg på ny med visesangeren Børt-Erik Thoresen. De to delte en kjærlighet til viser, gammeldans og bygdekultur som Aase kjente fra sine unge år.

Aases arv
– Vi jobbet med Desdemona i Otello, forteller Frøydis Klausberger: – Det var en stor opplevelse, for hvert eneste lille ord i resitativet og i arien fikk en farge. Og noe skjedde mellom hver setning. Jeg husker at da opplevde jeg virkelig noe stort. Og så sang jeg rollen etterpå. Og det er ikke så mange år siden det kom et menneske til meg og sa: «Vi glemmer aldri da du sang Desdemonas arie i Otello». Så på en måte så gir du det videre til noen, sier Klausberger.

Aase Nordmo Løvberg da hun fikk Nordprofilprisen  i 2005, en pris som gikk til personer som profilerte Nord-Norge. Nordmo Løvberg fikk den fordi hun «i all sin storhet og berømmelse alltid har vært opptatt av å gi noe tilbake til det landet og den landsdelen hun kom fra,» skrev juryen den gangen. (Foto: Privat)

Aase skilte seg ut som pedagog med en stemme som var intakt, selv etter mange år med store roller. De som tok sangtimer på hennes eldre dager beskriver stemmen som fortsatt vakker og ung.

Men selv med en vakker stemme, kan man velge å bli operasanger? Nei, mente Aase selv. For stemmen, det er kanskje 50 prosent, og så er det alt det andre: Å kunne konsentrere seg, og ha disiplin til tusen.

Anne-Lise Sollied utdyper hva det kunstneriske arbeidet krever: – Du må gjøre et enormt forarbeid, og du må være ærlig. Aase var opptatt av hva du har på hjertet, uten å bruke floskler. Som Aases tidligere sangstudent formidler Sollied dette videre til sine studenter ved Musikkonservatoriet i Tromsø.

I Målselv har det vært flere konserter til inntekt for byste og monument av Aase, laget av kunstneren Merete Sejersted Bødtker, forteller Sollied: – I den første konserten i Målselv kirke i 2008 sang vi «Leid milde ljos», «Ånders Herre» og «Nærmere deg, min Gud» med Mellombygd mannskor, og det var stint av folk. Dette var i juni, en nydelig dag. Det var virkelig helt andektig, det var en religiøs følelse over det hele.

Etter at Aase Nordmo Løvberg gikk bort i 2013 har det vært flere minnekonserter.
– Jeg har hatt med sangstudenter, og de har vært så takknemlig for at de har fått være med på å bringe fortellingen og arven videre, sier Sollied.
– Jeg følte at hun var stor, bekrefter Klausberger. – Det er ikke veldig ofte man hører stor kunst. Alle skryter av alle, dette skal bli det beste ever. Det er sjelden det treffer, men med henne treffer det.

Kilder:
Nils Bernhard Topland: Operastjerne og heimføing(1993)
Guri Sandvik: Aase Nordmo Løvberg – Et sangerliv (2008)
Meyer, red.: Musikalske selvportrætter (1966)
Sitater fra Aase Nordmo Løvberg er hentet fra intervju med Eva Charlotte Nilsen, for Høylandet film og tv-produksjon, 2005.

Innspillingene som er nevnt i denne artikkelen er å finne på Spotify.

Det arrangeres flere jubileumskonserter rundt om i landet i anledning Aase Nordmo Løvberg 100 år, blant annet i Ringsaker kirke søndag 11. juni og på Fossmotunet i Målselv lørdag 19. august.