Gunilla Süssmann (til venstre) og Therese Birkelund Ulvo er den kunstneriske ledelsen i Hardanger Musikkfest. Det er Süssmanns første festival, og Birkelund Ulvos 8. i ledelsen - men en rekke flere når vi teller med årene som frivillig musikkstudent under festivalen. Birkelund Ulvo og Süssmann er et godt team, forteller de: Kjemien stemte, visjonene og drivet og tempoet var av det samme kaliberet, og det var "som å få hele verden i gave" forteller de i dette intervjuet. (Foto: Knut Utler)

– Ritualer er egentlig bare en fin måte å pakke inn nevroser og tvangstanker på

Musikkfesten i Hardanger feirer 25 år med riter, ritualer og «Vårofferet» i høstfarger.

Kalender

Glogerfestspillene: Klassisk fra dA til nÅ

28/01/2022 Kl. 18:00

Viken

Glogerfestspillene: Festkonsert

28/01/2022 Kl. 20:00

Viken

Glogerfestspillene: Med egne ord

28/01/2022 Kl. 09:30

Viken

Glogerfestspillene: Vox Humana

29/01/2022 Kl. 17:00

Viken

Da jeg fikk i oppdrag å skrive en forhåndssak om den 26. utgaven av Hardanger Musikkfest, en av de mest prestisjefylte musikkfestivalene i landet, var jeg ikke vond å be.

Ikke bare er kammermusikkfestivalen unik i den forstand at den alltid har rendyrket egen profil og skapt sjeldent lokalt eierskap.

Gunilla Süssmann og Therese Birkelund Ulvo har også satt sammen et av de mest spennende programmene jeg har vært borti på en stund – full av kontekstualisering og liv. Fra start til slutt tar programmet utgangspunkt i et tema som virker forlokkende på de fleste av oss: Ritualer.

Som musikerdatter har jeg møtt på en drøss av mennesker som har utført de merkeligste ritualer i forkant av en konsert for å holde koken. En gitarist hadde for eksempel som vane å spise tre brune bananer til middag. Bananene måtte være brune. En annen musiker lå alltid rett ut med et fuktig håndkle rundt hodet mens han pustet dypt.

Jeg glemmer aldri da jeg satt backstage og snakket med en musiker som sa at han «utelukkende fant fred på dass». Han mediterte i en halvtime mens han gjorde sitt fornødne. En gang måtte han ty til sterkere midler, fortalte han. Han hadde svelget tjue pakker Läkerol på grunn av dens lakserende effekt. Han kunne rett og slett ikke gå på scenen uten å utføre dette høyst spesielle ritualet. Om han overdrev eller ikke, får jeg nok aldri greie på.

Årets musikkfest gir rom for å dvele ved de kraftigste ritualene gjennom historien – samt utforskning av noen nye.

Det er utvilsomt duket for en interessant festivalopplevelse.

En fin måte å pakke inn nevroser og tvangstanker
Årets festprogram favner bredt. Publikummere, artister og frivillige inviteres til tradisjonsrike frokoster, cidersmaking, musisering på hesjestrenger og foredrag om Vårofferet av Igor Stravinsky – selveste kronriten.

Folkedanser Torkjell Børsheim, prima ballerina Camilla Spidsøe Cohen, hiphoper og dansekunstner Navid Rezvani og multikunstner Silje Aker Johnsen er med i Hardanger Musikkfests Vårofferet av Igor Stravinsky. «Forvent ei danseoppleving utanom det vanlege», skriver festivalen på hjemmesidene sine.   (Foto: Kollasj av Hardanger Musikkfest)

Så har vi folkemusikken, det sterkeste symbolet på overlevering av tradisjoner, representert av Sinikka Langelangs «Runesonger fra Finnskogen» og feleduoen Kviven.

Flere av årets artister og komponister har dessuten blitt utfordret av den kunstneriske ledelsen til å dele noen tanker om hva et rituale innebærer for dem.

I årets programhefte (som er verdt en lesning i seg selv) fester jeg meg ved Vertavokvartetten. De skriver at de som studenter møtte på kunstnere med helt fabelaktige ritualer:
Her var alt fra østvendt hotellrom, biff før konsert, uten pepper, servert ikke for tidlig, men heller ikke for sent, og dessuten en som måtte ha bananmilkshake, eller bare banan eller masse poteter. Forståelig nok ville konserten bli ødelagt hvis det hadde kommet pepper på biffen.

Vertavokvartetten. (Foto: Vertavokvartetten.no)

Jeg spør Birkelund Ulvo og Süssmann om hvordan det har vært å dykke ned i denne materien. Hva sitter de igjen med etter å ha snakket med så mange forskjellige artister og komponister om tematikken?

– Da vi spurte folk om hva et rituale betyr for dem, oppdaget vi at de fleste tenker på ritualer som noe utrolig mytologisk og veldig fjernt fra vår tid, forteller Süssmann, og utdyper:
– Det er veldig sjeldent vi tenker over hva i livene våre som faktisk er ritualer, fordi vi så veldig fort assosierer det med rutiner.

Men ritualene, være seg åndelige og hverdagslige, eksisterer i aller høyeste grad. Og felles for dem alle, er at de gir en form for trygghet og tilhørighet.

– Ritualene vi bringer inn i livene våre er bekreftelser på at du har gjort det riktig, og at du har tatt de riktige valgene, sier Süssmann.

– Det handler om å gi seg selv en overbevisning om at man har kontroll. Og som regel er ritualene alltid fryktbasert, legger Birkelund Ulvo til.

– Det er rett og slett tvangstanker som vi må anerkjenne er en del av det menneskelige drama?
– Ja, nettopp. Ritualer er egentlig bare en fin måte å pakke inn nevroser og tvangstanker på, svarer Süssmann og ler.

Therese Birkelund Ulvo og Gunilla Süssmann. (Foto: Knut Utler)

– En festival med en av de mest unike signaturene i landet
Det er ingen tvil om at duoen har hatt det morsomt under årets programmering. Birkelund Ulvo er allerede viden kjent for å være en intellektuell kapasitet som omgir seg like mye med filosofi, litteratur og kunst som med musikk.

Hun kom ramlende inn som frivillig musikkstudent under musikkfest allerede i 1999, og gikk inn i kunstnerisk ledelse i 2014. Denne dama sitter kort sagt på førstehåndskunnskap om festivalen.

Som opptakt til 25-årsjubileet la hun like gjerne ut en julekalender på Facebook der hun for hver dag presenterte et nytt festivalår, med detaljerte beskrivelser. Dette ble starten på en omfattende jubileumsbok  – et tverrsnitt av musikkfestivalens historie spesielt, og norsk musikkhistorie generelt.

– Jeg oppdaget at det var vanskelig å finne informasjon om festivalen. Men da jeg først hadde begynt, ble jeg helt besatt på å skulle klare det, sier Birkelund Ulvo og ler.

– Jeg fikk en følelse som jeg tror er reell: Hadde det ikke blitt gjort , ville det ikke vært mulig om 25 år. Det gjelder å dokumentere før det er for sent, mens det fremdeles eksisterer både dokumenter og mennesker å spørre.

– Denne boken er det Therese alene som har stått for. Det var da jeg så den sinnssykt omfattende julekalenderen at det gikk opp for meg hva jeg hadde kastet meg uti, sier Süssmann.

(Journ. mrk.: Jubileumsboka selges kun «on location», så de som ønsker å bla i boken kan sikre seg et eksemplar under konsertene i Hardanger.)

– Hvordan har det vært å jobbe sammen om årets program?
– Det har vært fantastisk å få inn Gunilla med alle sine kvaliteter. Hun har en egen evne til å se se, lytte, ta inn, tenke seg om, og stille de riktige spørsmålene på alle mulige ting man har sluttet å tenke på selv, sier Birkelund Ulvo.

Süssmann på sin side forteller at hun gikk inn i oppgaven med stor ærefrykt.
– Dette er en festival med en av de mest unike signaturene i landet. Det er mange kammermusikkfestivaler som er relativt like, men Hardanger har et helt egenartet preg som tiltrakk meg voldsomt. Man skal være ansvaret veldig bevisst når man går inn i det, understreker hun.

Da de oppdaget at kjemien stemte, at visjonene og drivet og tempoet var av det samme kaliberet, var det som å få hele verden i gave.
– Det var et fullt lerret med de 25 årene, men likevel et blankt lerret vi kunne fylle i fellesskap, sier Süssmann.

Gunilla Süssmann og Therese Birkelund Ulvo har – tradisjonen tro – satt sammen et kompromissløst festivalprogram. (Foto: Knut Utler)

Årets program er kompromissløst, slik det alltid har vært: Her settes alle artister i nye konstellasjoner. Ingen får ta med sin faste partner eller spille et verk de har spilt x antall ganger tidligere. Alle arrangementene er nøye planlagt i tråd med tematikken.

– Vi velger helt bevisst å gå utenfor vår egen – og artistenes – komfortsone. Det er så lett å havne i en tradisjonell konsertprogrammering der man mister muligheten til å lage ordentlig gode programmer fordi man til enhver tid forholder seg til hva som er gunstig for alle, forklarer Süssmann.

Dere stiller altså krav til musikerne? Ble noen av dem litt forbanna?
– Noen blir alltid litt stresset når de innser at de ikke kan fremføre verk som passer inn i deres årshjul, svarer Birkelund Ulvo.
– Å skreddersy et program er energikrevende, og krever mye av musikerne og det lille apparatet vi nesten ikke har. Samtidig blir det en unik opplevelse både for artister publikum og frivillige. Alle reiser hjem litt blidere enn da de kom, sier hun og smiler lurt.

Barokksolistene under «Alehouse Sessions»/»Den engelske ølstova» i koronaåret 2020.  (Foto: KnutUtler)

Friksjon på programmet
Et av høydepunktene under årets festival er utvilsomt Hardangers særegne versjon av det sagnomsuste verket Vårofferet.

Süssmann og Ulvo mener at verket er et kroneksempel på friksjonen som oppstår mellom de rigide mønstrene og kunstens trang til å bryte med dem.
– Hvilke komponister har vært trofaste mot ritualene og tradisjonen som ligger nedfelt i komposisjonshåndverket, og hvem har våget å tråkke ut av dem? Det er i dette krysningspunktet at de store musikalske forskyvningene finner sted, forklarer Süssmann.

Under festivaluken inviterer den tidligere pianisten til foredrag om verket, som tar utgangspunkt i eldgamle riter og russiske folkemyter.

– I Vårofferet blir en ung jomfru ofret til våren ved at hun danser seg til døde. Selv om verket var basert på eldgamle ritualer, så ble fremførelsen satt i en drakt som skapte stor skandale, forteller Sussmann, og utdyper:
– Publikum kunne ikke akseptere at ritualene ble fremført på en slik måte, eller at tradisjonell musikk kunne bli fordreid så drøyt at man ikke kunne gjenkjenne et visst tonespråk, en harmonikk eller et forløp som man følte seg vel med. Det skapte enorm friksjon.

– Samtidig kan man bli litt misunnelig når man tenker på hvilket engasjement det var mulig å skape den gang da, og hvor mye sprengkraft som lå i de altfor trange rammene, legger Birkelund Ulvo til.

Rørt over at festivalen lever videre
Årets musikkfest starter onsdag 3. november og varer ut uken. Da Süssmann og Birkelund Ulvo måtte koronautsette fra pinsen til høsten, vurderte de om dette kunne bli en varig endring.

– Egentlig så er det å flytte festivalen fra pinsen til høsten en kjærlighetserklæring til Hardanger, sier Süssmann.

– Det må du nesten utdype!

– De fleste festivaler benytter seg av den mest ekstroverte måneden, og vi har selvfølgelig tatt en risiko ved å gå glipp av epleblomstring og glitrende fjorder og solskinn og bunad. Men vi ønsker å holde det dynamiske livet ved like også når forsiden ikke er så glossy, sier Süssmann.

– Innholdet er akkurat det samme. Hardanger er der fortsatt, levende hele året, og ikke bare når trærne står i blomst.

Når Ballade ringer grunnleggeren selv, Stig Nilsson, daværende konsertmester i Oslo-Filharmonien, mener han at denne tankegangen er helt i tråd med festivalens identitet.

–  Hardanger Musikkfest har alltid vært drevet fra innsiden – altså lokale krefter. Jeg hadde ingen fiks, ferdig idé om hva en musikkfestival skulle være i 1996, men gjennom lokal entusiasme og tilreisende artister, så bygget det seg opp et mønster.

Festivalen vokste geografisk, uten at det egentlig var noe Nilsson jobbet for.

– Hvis vi jobbet for noe, så var det å holde igjen, sier han og ler.

Stig Nilsson.

– Det lokale miljøet var fantastisk. De var åpne og entusiastiske og inspirerte oss til å fortsette.

– Hvis du ser tilbake på alle disse årene – hva står ut som høydepunktene?
– Nærheten til publikum. Festivalen har alltid rommet mange forskjellige arenaer – og vi eksperimenterte med konsertformen. Vi har arrangert konserter i alt fra små tømmerkoier til kraftstasjoner til fjellhaller langt inni fjellet. Det var alltid en uhøytidelig ramme rundt arrangementene, der publikum, både lokale og tilreisende, kom nær artistene.  Det skapte et unikt fellesskap som er vanskeligere å få til i en storby.

– Therese Birkelund Ulvo overtok stafettpinnen i 2014. Hvordan har det vært å følge festivalens utvikling de siste årene?
–Therese var med som frivillig fra start. Hun satte frem stoler, vendte noteblader og fikk god kontakt med lokalbefolkningen. En ting jeg registrerer er at hun har vært veldig dyktig på å styrke det lokale engasjementet. Hun har befestet dette på riktig måte, blant annet gjennom frende-ordningen.

Og som med alle festivaler flest: Enhver kunstnerisk leder setter sitt unike preg på det. Slik bør det være, mener Nilsson.
– En festival er ikke statisk, og utvikler seg alltid videre. Ingen må ta vare på noe bare fordi man skal ta vare på noe. Det må være levende, og noe man brenner for. Jeg er dypt rørt over at festivalen lever videre.

 

 

 

Red. mrk. Artikkelforfatteren kjenner Gunilla Süssmann fra tidligere familiære forhold.

Stillinger

Produsent

Foreningen Oslo Sinfonietta og Cikada

Produsent / Arrangementssjef

Grieg in Bergen Int Festival

Musikkfaglig medarbeider

Musikk I Skolen

Festivalsjef/ kunstnerisk leder

Riddu Riddu Festivála

Universitetslektor i gehørtrening

Norges musikkhøgskole (NMH)

Country Manager

Musikkundervisning Norge AS

PR & Markedsansvarlig

Rockefeller, John Dee og Sentrum Scene

Solo OBO Bodø

Arktisk Filharmoni

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this